Demokrati til folket

Kapitulasjon

2006-05-09T09:57:00.000+02:00

Nei, jeg fikser visst ikke dette lenger. Denne bloggen kommer nok til å ligge temmelig brakk framover. Jeg har mista lysten, og med litt flaks har jeg om ikke lenge heller ikke tid.

Pis ut.

Liars' Cup

2006-04-18T14:50:00.000+02:00

Nå skal vi lese om Liars, og finne ut hvilken omtale som er best. Jeg har skrevet en av dem, så dette er selvfølgelig veldig lite demokratisk sånn sett.

Dagbladet
Hissig
Pstereo

Pitchfork
Pop Matters
Stylus

(Hint: Det finnes bare ett riktig svar, selv om noen av dem er en gode utfordrere.)

My space on MySpace

2006-04-11T12:49:00.000+02:00

Jeg har krøpet til korset og registrert ting på MySpace (ja, litt fordi Lydverket sier at det er viktig, hehe). Egentlig synes jeg MySpace er noe drit. For det første er hele greia ganske fjortisaktig (se så mange venner jeg har!), men på den annen side, det er jo blogging også.

Men først og fremst er jeg litt sinna på MySpace fordi brukervennligheten er så kronglete, fordi layouten er så stygg, og fordi det popper opp reklamer hele tiden. Dessuten er det jævlig irriterende at musikken begynner automatisk overalt. Når det er sagt, er det jo tanken ganske fin, i hvert fall på musikkbiten. Her er usigna soveromsartister sidestilt med indie-storheter som Built To Spill og Calexico. Og selv om de i praksis blir behandlet en del forskjellig, er det bare å få seg noen "venner" og håpe at musikken er god nok.

Det er også ganske sprøtt at jeg for et par timer siden sendte en melding til Iron & Wine der innholdet var "Skal vi være venner?".

Så, ja hva skal man si, befriend me:
The Captain & Me
The Brute Choir

Det kommer nok både en Captain Democracy-side og en Movemountains-side, jeg må bare akkumulere nok energi til å gå løs på det igjen.

Andrew Bird school of poetry

2006-04-09T22:45:00.000+02:00

Han har et grep med ordene, den mannen. I "Fake Palindromes" er det leken og merkelige ordsammenstillinger som antyder en litt skummel og mystisk historie.

My dewy-eyed Disney-bride what has tried
swapping your blood with formaldehyde?
Monsters?
Whiskey-plied voices cried fratricide!
Jesus don't you know that you coulda died, shoulda died?

I "Masterfade" er det tall og teknologi som får æren av å bære og kamuflere meningene:

With GPS you know it's all just a matter of degrees
Your happiness won't find you underneath that canopy of trees
If the green grass is 6, the soybeans are 7,
the junebugs are 8 the weeds and thistles are 11
And if the 1s just hold their place the 0s a smiley face
when they come floating down from the heavens

I "Opposite day" skriver han ganske lenge om mer eller mindre ingenting, og får det likevel til å virke interessant:

But if you think there's something else
Well you're right, there is
There's something else
But if you think I'm gonna tell you, think again
Why should I even think of telling you what there is?
Yeah, 'cause silence is knowledge
And knowledge is power
I'm under explicit orders to dare not speak its name

Han er også flink med lettere absurde digresjoner, som i "MX Missiles":

I didn't know what you were made of
Color of your blood what you're afraid of
Are you made of calcium or are you carbon based
'Cause if you're made of calcium I'll have to take a taste
Calcium is deadly, but tender to the tooth,
but it's one sure-fire way to know if you're mx-missile proof,
or if you're just aloof

Igjen anbefaler jeg denne plata, "Andrew Bird And The Mysterious Production Of Eggs". Alt er fint med den, fra coveret til stemmen hans til sangene og arrangementene, og altså tekstene. Sjekk ut mer på hjemmesiden, det går til og med an å laste ned en og annen mp3 der.

Eller som han sier selv, i "Tables And Chairs":

And that's not all
Woah!
There will be snacks, there will
There will be snacks!

Konsert på Volapük

2006-04-08T14:13:00.000+02:00

For de som lurer, så er volapük et konstruert verdensspråk, omtrent som esperanto, bare enda mindre vellykket.

Det er også et seiglivet kulturhus på Frogner, som i mange år holdt til i et gammelt, falleferdig hus i Krusesgate, helt til de ble kasta ut av eierne eller byantikvaren eller hvem det nå var for noen år siden. Men siden de som nevnt er seiglivede, fant de seg et nytt sted, rett rundt hjørnet, i Løvenskioldsgate.

Og der, i forbindelse med en kulturfestival med diktopplesning og jeg vet ikke hva, skal The Captain & Me spille i kveld. Les mer her. Det blir balkancountry og begersvinging for alle penga, i hvert de av dem som er igjen etter at du har betalt 65 kroner i inngang.

Men det er ikke så lett å finne, muligens, så jeg stjal et kart:

Volapük er den røde nåla. Øverst til venstre ser du Frognerparken, nederst til høyre Slottsparken (strengt tatt heter vel den delen der Dronningparken, om jeg husker riktig).

Salget av Brute Choir-plater går i bedagelig tempo, men egentlig ganske bra, i hvert fall med tanke på den hittil manglende promoteringen og konsertvirksomheten. Den kan nå kjøpes fra følgende steder, i tillegg til shop@movemountains.no:

Tiger
Torpedo
Platekompaniet Byporten
Music Box Sjølyst
Music Box i Trondheim
Apollon i Bergen

The Brute Choir kommer også en tur til Bergen og Kvarteret i slutten av måneden. Lørdag 29., for å være mer nøyaktig. Dessuten ser det ut til at The Captain & Me dukker opp en gang eller to på Mono i løpet av våren.

Trondheim og tre årstider på like mange dager

2006-03-30T13:20:00.000+02:00

Det er vel på høy tid med en slags sammenfatning av Trondheimsturen.

Allerede før vi var kommet til Elverum begynte Even å mase om "den store sparken" på Tynset. Vi hadde ikke tid til å titte på den på vei opp, men på vei hjem igjen tittet vi innom. For å gjøre kort prosess med historien:

Etter at lydsjekken var gjort unna ble vi intervjuet av Urørt. De lagde en sak om hvordan det var å holde på med flere prosjekter samtidig, og da var jo vi de riktige å snakke med. Vi la ut om det ene og det andre, tegnet et band-familietre som lignet mest på en busk og det ene med det andre. Saken ble redigert ned til en konsis greie som endte opp med å handle mest med meg. Den var på radioen på tirsdag, og kan høres på NRKs nettradio-sak.

Før oss, på en annen scene, spilte The Samuel Jackson 5. Jeg var ikke i veldig rockehumør i utgangspunktet, men de klarte lure meg over til den mørke siden i løpet av settet. Tre gitarister som riffa rompa av seg i alskens rare taktarter og inndelinger. Det var tidvis veldig tøft. Tenk Explosions In The Sky og ...Trail Of Dead i ett, på en måte. Jeg tok meg selv riktignok i å tenke at det hadde vært kulere med vokal på mer enn én låt, og da jeg pratet med han ene fra bandet etterpå viste det seg at de var ganske enige i det. (Jeg synes også de kunne droppa det irriterende el-pianoet på begynnelsen og slutten av låtene, men det er jo en bagatell.)

Samfundet var et veldig ålreit sted å spille. Alt var i orden med utstyr, backstage-øl, hotell og mat, lyden var så vidt jeg vet ganske god, og folka som arrangerte var hyggelige og veldig behjelpelige. Chateau Neuf - Samfundet: 0-5. Vi led litt under av at vi var et helt ukjent band som spilte klokka halv ett på en lørdag, samtidig som et annet band spilte på en litt større scene ved siden av. Så det var ikke kjempefullt, men det var likevel gøy å spille. Jeg fikk publikum til å synge med på et par låter, og burde selvfølgelig hatt mer publikumskoring utover i settet.

Asle anmeldte konsterten, og det summerer vel det meste opp. Selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor han ikke likte All The Things She Said, den var da gjort med ærbødighet, musikalsk kløkt og respekt? Og jeg skal ikke ha på meg at jeg ikke er "ekte pophore". Jeg liker sangene, jeg bare har litt problemer med produksjonen noen ganger.

Fotografen Asle hadde med seg (www.fotonils.com) tok noen veldig gode bilder. Jeg fikk lov til å legge dem ut på sidene mot at han ble skikkelig kreditert og linket til, og det skulle jo bare mangle. De beste av bildene ligger allerede hos Asle, men jeg har noen flere.

Etter en litt slitsom søndag formiddag (jævla sommertid) i Trondheim med strålende sol var det trist å kjøre inn til Oslo og se at vinteren var tilbake. Så ble det pissregn og generell høststemning noen dager senere, og i dag er sola framme og leker vår. Jeg prøver å holde meg mest mulig inne fram til snøen er borte, men det er ikke så enkelt.

Det er for eksempel en del Brute Choir-plater som skal sendes til her og der, pluss at jeg jobber med å få dem ut i butikker. Foreløpig er det mulig å kjøpe plata på følgende steder:

Torpedo kunstbokhandel i Hausmannsgate
Music Box på Sjølyst
Music Box i Trondheim
Apollon i Bergen (i hvert fall innen et par dager)

Jeg venter på svar fra Tiger om hvor mange de vil ta inn, og så skal jeg ned og levere noen plater til Platekompaniet Byporten etterpå. Fortsatt er det best for bandets økonomi om man bestiller fra meg (hint hint).

Var det noe mer da? Ja, det var det sikkert. For eksempel var Frøydis og jeg på en ganske fin, hemmelig Calexico-showcase på tirsdag, en Brute Choir-konsert på Mono ser absolutt ut til å være innen rekkevidde, og Man Man har trolig gitt ut et av årets beste album. Men det tar vi en annen gang.

Dæven spøtte!

2006-03-21T20:20:00.000+01:00

Svarte svinesteik, tror du ikke Captain Democracy & The Silent Majority låt knallbra allerede på første øving? Ukulele, pedal steel og trommer er en fantastisk kombinasjon. Nå gleder jeg meg veldig til lørdag.

Og det ser også ut til at Brute Choir-EPen blir å få kjøpt på Tiger og Torpedo i Oslo, og muligens Apollon i Bergen om ikke så lenge. Men jeg ser jo helst at dere kjøper direkte av plateselskapet, sånn at det er sjanser for å gå i 0.

Og ja, jeg har laget en liten plakat til konserten på lørdag:

It was always change of plans

2006-03-18T16:10:00.000+01:00

The Brute Choir er forbannet, det er i hvert fall helt sikkert. Er det ikke det ene, så er det det andre som er galt. Denne gangen viser det seg at bassist Joakim må operere armen på tirsdag - og utsettelse er ikke aktuelt. Dermed kan vi ikke spille på Samfundet i Trondheim på lørdag. Dritt og dritt og dritt.

Kriseplaner har imidlertid blitt iverksatt, så det blir i stedet konsert med Captain Democracy & The Silent Majority for første gang på nesten to år. The Silent Majority skal denne gangen etter all sannsynlighet bestå av Even på trommer og Frode på pedal steel og banjo. (Forrige gang var det vel Knud på mandolin og gitar og Mathias på trekkspill.)

Aldri så ille at det ikke er godt for noe, så klart, men det er noe veldig til uflaks vi har i Brute Choir.

Dagens mail

2006-03-15T19:28:00.000+01:00

Jeg vil gjerne bestille

ett stykk Brute Choir EP

og

ett stykk The White Tiger Prepade EP

til min mor. Hun heter Ingrid Skaanes Sorensen og bor i

******veien 6B
**** Oslo

Med veldig hilsen

Erik Sorensen

Tusen takk, Erik. Slikt varmer.

For i dag mottok jeg også en annen kandidat til dagens mail. Den kom fra Lydmuren og lød omtrent: "Platene er kommet." Med "platene" menes 500 stk Brute Choir-EPer. Med "kommet" menes at de ligger og venter på meg på kontoret til Lydmuren.

Da gjør det ikke så mye at jeg sitter i en gudsforlatt leir på Toten.

500 helt like CDer. Med proft trykk og alt. Og musikk spilt og komponert av blant annet meg. Og cover designet av Andreas og etterarbeidet av meg. Sprøtt og gøy.

Harru lyst på?

Send mail til shop@movemountains.no med adresse og sånt. Plata koster 80 kroner pluss porto.

Det suger fortsatt

2006-03-06T19:20:00.000+01:00

Joda, det suger fortsatt. For det første er det kjedelig og slitsomt. I dag har vi lekt brannmenn, og sprutende vann i 10 minus er i tillegg kaldt. Dessuten blir jeg sinna av å gå i uniform.

Men jeg har i det minste bestemt meg for at jeg ikke skal kapitulere, jeg skal ikke la meg passifisere av at jeg står opp klokka 7, er ute og løfter hele dagen, og dermed blir temmelig sliten på ettermiddagen. Jeg skal få like mye gjort som ellers, i hvert fall inntil det som begrenses av at jeg befinner meg på (jævla) Toten.

I dag (og delvis på bussen på vei opp i går) skrev jeg om den nye "plata" til Hem. Jeg skal prøve å skrive litt mer også.

Jeg har lånt med meg en laptop, og driver litt i det små med å mikse strykerne til Somewhere In This Town, som Mathias sendte fra Boston for et par uker siden. Fire strykere og 12 mikrofoner, det er en del å holde orden på, men det ser ut til å bli bra. Veldig bra.

Og dessuten skal jeg få fart på utviklingen av Movemountains-webshopen igjen. Ikke minst er det nyttig med tanke på det jobbintervjuet jeg skal på på onsdag (permisjon!). Jeg ble også innkalt til et intervju på fredag, men jeg prøver å utsette det til mandag, så det ikke blir så mye bussing på kort tid, samtidig som jeg får langhelg (permisjon!).

Men det er nok sant som de sier: Lediggang er roten til alt åndsliv. Så vi får se hvordan det går med denne sta passivitetsnektingen min når tiden kommer til noe virkelig kreativt. Det hadde vært greit å knekke ut noen låter mens jeg er her, selv om jeg ikke har med gitar. Om man har grunnidéene klare på forhånd er det faktisk bemerkelsesverdig hvor mye musikk man kan skru sammen i hodet.

Piss out from Toten.

Dette suger

2006-02-28T19:29:00.000+01:00

Ærlig talt. Tre uker i en sliten leir midt på et forblåst Toten, iført en latterlig pottitsekk-uniform? Man må ha bil for å komme seg til butikk eller noe som helst som minner om sivilisasjon. Det er absolutt ingenting å finne på etter 15.30, bortsett fra å vente på neste måltid og kjøpe dritdyr øl i "kiosken".

OK, en del av de tingene vi lærer - som førstehjelp og brannslukking - er sikkert litt nyttig, og det er en del hyggelige folk her, men i dag brukte vi for eksempel omtrent en time på å sette opp et telt, og pakke det sammen igjen. Det føltes utrolig nyttig.

Dessuten klarer jeg ikke helt å vende meg til å stå opp klokka 7 hver morgen. I hvert fall ikke så langt. Vi har vært her i to dager. Det føles som to uker. Jeg vil hjem.

På den mer positive siden ser det ut til at trykksakene til Brute Choir-EPen er i orden, og det nå bare er tiden det tar å trykke som gjenstår. Dessuten skal jeg på jobbintervju på onsdag. Det betyr også permisjon herfra.

Konsert i morgen!

2006-02-24T14:36:00.000+01:00

I morgen spiller The Brute Choir sammen med Wishful Sinful (der Fredrik og Even utgjør rytmeseksjonen) på Skuret (Christian Kroghs gate). Det begynner omtrent klokka 9, koster 50 kroner, og blir uomtvistelig en fin kveld.

Dessuten må vi nesten kalle det en dra-bort-fest for meg, for mandag morgen skal jeg, i følge diverse lover og regler, innfinne meg i en merkelig leir kalt Starum i et hølø på Toten. Jeg skal i tre ukers opplæring i Sivilforsvaret. Blæ. Heldigvis ser det ut til å ordne seg med fri dersom jeg blir innkalt til 2.-gangsintervju hos Zetta.

Jeg var visst ikke så flink med formateringen av filene til trykk av Brute Choir-coveret som jeg trodde. Alle filene må sendes på nytt, jeg tror jeg er i det minste ett skritt nærmere nå. Vanskelige greier, det der. Coveret ser i hvert fall sånn ut:

Og da er greia at omtrent halvparten av dette skal være foran og den andre halvparten bak, slik at når man åpner CD-coveret, så ser man hele tegningen. Alt er på høykant, lissom. Jeg tror det blir stilig.

Ting som skjer

2006-02-21T13:35:00.000+01:00

Ja, hei hei, venner.

Siden sist har jeg altså blitt 26 år gammel. Selve bursdagen forløp temmelig rolig, med en god middag med Frøydis og en påfølgende bursdagsøl på Parkteatret. Og jeg fant vel i grunnen ut at å bli 26 år gammel er nå i hvert fall bedre enn å ikke bli det.

På torsdag var jeg hos Strype Audio og fikk mastret Brute Choir-EPen. Fridtjof gjorde en strålende jobb, så vidt jeg kan høre. At han i tillegg likte musikken godt er både et godt tegn for oss, og slikt er alltid en slags sikkerhet på at han gjorde den han kunne med låtene. Men mastering, det er magi.

I helgen har jeg dermed sittet og klargjort coverdesignen til plata. Det er Andreas som har designet, men jeg tok på meg oppgaven å få ting i riktig format, fargekoding, størrelse og oppløsning. Det ble utrolig kronglete noen steder. Men jeg har til og med fått på strekkode nå, så nå skal jeg få levert det til trykk. Det blir gøy. Og dyrt.

På søndag var det bursdagsmiddag med mamma, pappa, Mona og Frøydis. God mat og hyggelige greier. På mandag var jeg på jobbintervju for en jobb jeg faktisk fikk veldig lyst på. I dag er det altså papirarbeid og igangsettelse av CD-trykk som står på programmet.

Vi merker heldigvis litt etterdønninger fra By:larm. I går ringte en jente fra Kverteret i Bergen meg, og lurte på om vi ville spille der en gang i april. Dessverre var Roger og Trym på tur til Trondheim med det andre bandet de spiller i - Plywood - akkurat da, men vi prøver å fikse en annen dato.

Det er nok å ta seg til. Husk for all del å komme på Skuret på lørdag. The Brute Choir spiller sammen med Wishful Sinful og det koster 50 kroner.

By:larm

2006-02-13T15:55:00.000+01:00

Alt det praktiske rundt reisen opp gikk overraskende bra, selv om jeg var en tanke nervøs over å være reiseleder for 8 mann med varierende grad av surrehuehet. Spesielt Trym var jeg nervøs for, siden han var tvunget til å ta et senere fly. Kom han til å glemme flyet, hadde han beregnet tiden riktig, og kom han til å huske mandolinen?

Men vi kom oss opp til Tromsø, alle instrumentene, inkludert kontrabassen, overlevde flyturen, og etter en del om og men fant vi fram til både stedet vi skulle spille på torsdagen (Driv) og stedet vi skulle bo. Merkelig nok fant vi det også i den rekkefølgen, vi ble litt skeptiske da ingen som jobbet på SAS-hotellen en gang hadde hørt om Skansen, som var navnet på hotellet vårt. Riktignok ble jeg mer enn en tanke skeptisk da jeg så størrelsen på scenen vi skulle spille på. Den var omtrent halvparten så stor som scenen på Mono, maks. Og der skulle 8 mann spille, inkludert kontrabass og pedal steel?

Vi var alle mann innkvartert i en egen leilighet med kjøkken, stue og boblebad. Ikke akkurat luksuriøst, men veldig digg å ha en egen leilighet.

Etter soundcheck (Trym rakk det akkurat!) på Driv ble jeg enda mer skeptisk, for det låt mildt sagt dritt på scenen, spesielt for Roger bak trommene og Alex som ikke hørte noen ting av bassen. Men da vi gikk på scenen noen timer senere hadde plutselig alt blitt mye bedre. Det var sabla trangt, jeg måtte for eksempel snu meg rundt for å kunne trekke trekkspillet helt ut, for Even sto i veien. Men jeg tror akkurat det bidro til det visuelle uttrykket.

Og konserten var jævlig moro. Jævlig moro. I løpet av låt nummer to begynte det også å fylle seg opp bra med folket, og innen vi var halvveis i konserten var det bare smil og glade fjes å se hele veien. 20 sekunder etter konserten ble vi booka til Slottsfjell, og vi hadde i hvert fall fått noen trofaste fans i rockabilly-bandet Smalltown Ramblers, som spilte etter oss på samme scene.

I løpet av kvelden kom jeg meg aldri bort fra Driv, men der var det til gjengjeld nok av band å se, selv om jeg ikke helt falt for noen av delene. Grand Island fikk jeg bare med meg siste halvpart av, siden de begynte på naboscenen i det vi slutta. De burde ha roet det hele litt ned, for i alt rocke-grunge-bråket forsvant mye av det som kan gjøre bandet tøft. Jeg hørte for eksempel ikke noe av banjoen, og det var ikke mulig å skjelne ett eneste ord av hva vokalisten sang. Så var det Smalltown Ramblers, og det var jo litt tøft, men jeg må nok si at jeg aldri helt har skjønt meg på rockabilly. Hvor er moroa i å lage musikk som er så oppskriftsmessig streng?

Etter hvert fikk jeg med meg Ping, som var enten for mye sirkus eller ikke sirkus nok. Jeg tipper at de er veldig glade i Frank Zappa og allslags Patton-prosjekter, men dette ble liksom verken fugl eller fisk. Men tusen takk for lånet av cymbalen, Alexander! Trommisen vår hadde følt seg veldig naken uten.

Jeg vet også at jeg fikk med meg Youth Pictures Of Florence Henderson, og de var egentlig ganske skuffende. Når man spiller låter som bygger og bygger i 8 minutter, men aldri kommer til noen konklusjon, aldri når det klimakset låta egentlig lover, blir det hele temmelig utilfredsstillende. Kjøp fuzz-pedaler, gutter.

Jeg så noe mer også, men det har tydeligvis satt små, få og veldig grunne spor.

Det ble selvfølgelig et slags nachspiel i leiligheten, og når man sitter i en stue med 8 musikalsk habile (men fulle) gutter sammen med en hel haug med instrumenter går det som det må gå: klage fra naboene.

På fredagen var vi avspist med en litt kjip spilletid: klokka 15. Men vi klarte igjen å mer eller mindre fylle VG-teltet, og det var antydning til dansing og slikt. Det er mulig hukommelsen rosemaler litt, men jeg synes i hvert fall det gikk veldig bra. mot slutten av konserten var Tobias (han som driver Spasibar og spiller trommer i Terroristene) så entusiastisk at han kasta hatten på scenen. Etterpå: "DERE SKAL SPILLE HOS MEG! SEINT! PÅ EN LØRDAG!" Så klart. Etter konserten snakket jeg også med to karer som jobbet på et studentsted i Alta, som absolutt ville ha oss oppover. Jeg sa at det er jo interessant, men det er fryktelig langt. Da lanserte han idéen om å organisere en Nord-Norge-turné. Herlig absurd, og en morsom idé. Men jeg tror det ikke før jeg får se det.

Utover kvelden fikk jeg bekreftet at Norge er dårlig på rock. The School var dritkjedelig, og skulle i tillegg hatt bank for å få en fin, gammel Fender Jazzbass til å låte så dårlig. Brut Boogaloo, huff. Trommisen er flink, men det eneste som gjør det bra er at jeg får lyst til å høre på Zeppelin. Jeg begynte etterhvert å lure på om jeg egentlig liker rock. Men etter The School kom Sirka Ragnar på, og de spilte en slags Anticon-variant av roteromsrock, og da husket jeg at jeg liker rock som ikke egentlig er rock.

Jeg snublet også innom Animal Town, som spilte på et sted som heter Kaos, men som Alex insisterte på å kalle "gamle Rosekjelleren". Tanta til Alex drev en gang en skobutikk som lå rett over gata for Rosekjelleren. Animal Town fikk det liksom ikke helt til. Det var dårlig lyd, utstyrsproblemer og alt for lite publikum. Mange av låtene til Frode er fine, og jeg har sansen for at han tur å avslutte låtene på innpust. Men det var kanskje litt mye med tre el-gitarister i et sånt band?

Utover natta fant vi også fram til det desidert styggeste ordet i norsk språk, men det er for stygt til å skrives.

Og på lørdag dro halve bandet, mens vi andre fortsatt lå og sov/halvsov. I det Trym gikk ut sa han: "Hvis dere finner noe jeg har glemt, så ta det med." "Jojo," sier jeg. To minutter senere hører jeg noen som banker på døra. Jeg åpner og dre står Trym: "Faen, jeg glemte baggen." Noen timer senere ringer han Even: "Faen, jeg glemte nøkla til leiligheten."

På lørdag fikk jeg med meg Ida Maria, fin indiepop/rock som på ingen måte finner opp noe krutt, men som likevel gjør det meste riktig. Og Blind Archery Club for andre gang. De har noe på gang tror jeg. Det kan bli litt mye Håkan Hellström over det noen ganger, og andre ganger faller de litt ned i Coldplay-sumpen, men stort sett lager de god, dansbar gladpop med Beach Boys-vibber. Videre et utrolig kjipt svensk band om het Radio Luxembourg. Vi fant ut at Django Novo ikke var noen hyggelige fyrer, i hvert fall ikke vokalisten, og ikke lagde de noe spennende musikk heller.

[Edit et par dager senere: Vi har kommet fram til at om Alex følte seg litt skarpt behandlet av Django Novo, så beror det på en misforståelse.]

Animal Alpha vant By:larm-stipendet, og det er egentlig mest pinlig for både dem og juryen. For de har tydeligvis ikke solgt over 10000 plater (som var et kriterium), og juryen har tydeligvis ikke skjønt hva det vil si å være uetablert i Norge. Misforstå ikke, jeg er ikke bitter for at ikke vi vant (vi var vel for uetablerte uansett, hehe), men de kunne vel gitt prisen til noen som faktisk er bra og som har mer bruk for det?

Og alle var enige om at det var en fin tur. (Eventuelt: nå gidder jeg ikke skrive mer.)

Tromsø, watch out!

2006-02-09T01:10:00.000+01:00

OK. I morgen tidlig (de fleste dødelige ville vel kalt det ganske midt på dagen, men for meg er det tidlig) reiser vi til Tromsø og By:larm. Vi har ingen visjoner om å bli "oppdaga", men satser på å få noen nye fans gjennom vår uangripelig fengende sceneopptreden. (Selvskryt er gøy.)

Men det blir gøy!

Jeg var på hattejakt i dag, men måtte til slutt innse at selv om hattene de hadde på Los Lobos var veldig fine, er jeg ikke akkurat i noen posisjon til å bruke 900 kroner på en Stetson for tiden. Så konsertene på By:larm blir nok dessverre hatteløse. Triste greier.

Dagsavisen anbefaler

2006-02-07T15:06:00.000+01:00

Fra Dagsavisen i dag:

The Captain & Me

Utvidet duo med en enda mer utvidet horisont. Et eksentrisk og humoristisk sveip over amerikansk musikkhistorie, og litt europeisk for maktbalansens skyld.

Gøy! Og ganske fint skrevet var det også, synes jeg. Dagsavisen er tross alt landets beste kulturredaksjon blant avisene.

Merkeligste spillejobb, del III

2006-02-04T14:53:00.000+01:00

Først var det Jordan Wolfsons video-installasjon med Nirvana-coverband bak skjermen på Astrup Fearnley, så var det Twin Peaks stemningen og middelaldrende Harley-damer på Ås, og i går kom det en tredje utfordrer til Tidenes Merkeligste Spillejobb.

Skjønt, det var ikke så mye spilling involvert, kun synging. Briskeby er så godt som ferdig med Norges-turnéen, og spilte på Rockefeller i går. De ville gjøre noe ekstra, noe morsomt og spesielt. Briskeby er som kjent fra Larvik, og gamle bekjente av blant andre Anders, broren til Even. Så han ble tildelt oppgaven å organisere et kor som skulle sprite opp Propaganda, siste låt i settet og fortsatt deres største hit. Arrangeringen av koret ble outsourcet til Even, og 20 mer eller mindre sangkyndige gutter og jenter ble rekruttert, inkludert meg. Den eneste ordentlige øvingen ble gjennomført i stua til Even i går kveld.

Så ble vi tildelt kostymer; gamle, blekgule nattkjoler Anders hadde kjøpt på Grønland for en billig penge og vi fikk beskjed om å ha minst mulig på oss under. Så var det opp på scenen, på rekke og rad på et podium helt bak på scenen, en merkelig, barbeint gjeng i gammel-dame-nattkjoler som sang trestemt med på refrenget.

Det føltes veldig absurd, og jeg tror Briskeby fikk det de var ute etter. Jeg er dog ikke helt sikker på om den jevne Briskeby-publikummer vet å verdsette slike absurditeter. De klarte i hvert fall å skravle i hjel oppvarmingssettet til Ken Stringfellow, i så stor grad at han måtte spørre dem om det i det hele tatt var noen som hørte etter, og om han skulle fortsette.

Og da kan jeg føye Rockefeller på lista over scener jeg har stått på. Det måtte litt sell-out til, men det får gå.

Backstage-nachspielet var i grunnen ganske kjedelig, først og fremst fordi det ikke var noe øl. Det er godt å vite at Movemountains på Chateau Neuf er i stand til å få til et langt bedre nachspiel enn Briskeby på Rockefeller. Litt morsomt var det da en full Lage Fossheim snublet inn i det innerste rommet der Geir og jeg satt og snakket om gitarer, musikk og sånt.

Lage: Fantastisk kveld! Lise var helt utrolig!
Geir og Morten: Mmmnoanenet. (Pluss flere uartikulerte lyder. Vi hadde ikke sett eller hørt et sekund av konserten, bortsett fra det vi så fra scenen, og jeg tipper vi ikke hadde likt det noe særlig om vi hadde sett noe.)
Lage: Er det noe toalett her?

Bilder, bilder, bilder

2006-02-02T01:53:00.000+01:00

Trykk på bildet, så finner du flere. Dette er de beste av de jeg har fått fra Markus så langt. Jeg tror han har noen Brute Choir-bilder også, og dessuten kommer det etter hvert bilder fra Fredrik og (forhåpentligvis) Tarjei (aka Klem1eminem).

Jeg savner fortsatt hatten min. Jeg savner den dypt. Det er den hatten du ser på bildene der. Den er viktig, viktigere enn du tror. Da Even og jeg skulle spille inn den My Darling Mary K, var vi enige om at jeg måtte ha med hatten, for stemningens skyld. Den har symbolverdi, og det ser ut til at noen har stjålet den. (Noen som husker lua til Badly Drawn Boy?)

Jeg tror jeg skal henge opp WANTED!-plakat på Chateau Neuf.

Folk er fine

2006-01-28T13:59:00.000+01:00

Kvelden på Betong må sies å ha vært svært vellykket. Alt det arrangementstekniske gikk uten problemer (noe som er uhørt når man snakker om Chateau Neuf), til og med kabalen med prosjektoren som var lånt bort til et annet sted på huset gikk bra. Det kom mye folk, til og med en hel gjeng med internasjonale studenter som ikke hadde den fjerneste anelse om hva de gikk til, annet enn at det var konsert.

En-stykket vi åpnet showet med skremte ikke bort noen, ikke en gang de intetanende studentene. Som El Caco sier i Dagsavisen i dag: Folk tolerer mye forskjellig musikk. Og som jeg pleier å si: Man skal ikke undervurdere folks evne til å sette pris på bra musikk, uansett sjanger. The White Tiger Prepade var jævlig stilig på scenen, selv om de gjerne kunne spilt et par låter til for min del. The Captain & Me klarte seg også bra, selv om det var vanskelig å få noe inntrykk av det siden jeg sto på scenen med cowboyhatt og trekkspill. Cowboyhatten er forresten missing in action, så hvis noen har funnet den, blir jeg veldig glad. Responsen fra de som var der var i hvert fall god. Med et par ukers øving tror jeg vi kommer til å gjøre det godt i Tromsø. The Brute Choir ble litt bremset av at folk måtte rekke siste banen og sånn, og det er alltid litt merkelig å spille for folk som sitter pent ved bordene og nipper til ølen sin, men vi fikk i det minste bråka fra oss. Og langt bedre enn på Ås. Jeg tror Andreas og Joakim koste seg mer enn meg, men det var omvendt på Ås.

Og siden det var såpass med folk ble det et langt, fuktig og fint nachspiel på et eller annet kontor i en annen etasje. Der ble det blant annet rapping fra I Am Finland og Klemineminem ("Russe-bounce" og "Bak sofaen med døra").

Og alle var enige om at det var en fin kveld. Jeg ble til og med kvitt den gamle, slitne TVen min, og vi solgte litt plater. Jeg skal rekvirere noen bilder fra Markus og Fredrik, slik at alle kan se.

Nå må jeg ut og kjøpe gave til nevøen min August, som fyller 5 år. Det ryktes om at han ønsker seg rotte, men det er visst ikke så populært blant de myndige i det huset.

Støtt ditt lokale plateselskap

2006-01-21T18:26:00.000+01:00

På torsdag braker det løs:

Det blir gøy, håper jeg.

Og i den anledning lanserer vi også websidene til The White Tiger Prepade (mp3er kommer snart) og En.

En annen ting er at alle sammen må stemme på The Captain & Me i Bylarm-avstemningen. Vi kan vinne både spenn og ringetid. Nå ligger vi på sjetteplass, og jeg forventer at støtten fra mine kjære blog-lesere skyter oss inn blant de fem beste.

Musikk, addendum nr. 1

2006-01-16T16:16:00.000+01:00

Hvorfor er det ingen som har fortalt meg at Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress er utgitt i 2005? Jeg var overbevist om at den var fra 2004, og derfor var den ikke oppe til vurdering på dommens dag. Men Popmatters (nesten helt nederst) har i dag trukket den fram som en av 2005s oversette plater. Med rette. Den er aldeles nydelig.

Og jeg ser at Pitchfork har anmeldt en Built To Spill-låt de omtaler som "from the forthcoming You In Reverse LP". Jeg gjør et temmelig fåfengt forsøk på å soulseeke det fram parallelt med denne bloggingen, men det er uansett gledelige nyheter at det kommer noe nytt derfra.

På fredag mikset vi ferdig White Tiger Prepade-EPen, som har fått det flotte navnet The Great White End. Den er bråkete, rotete, surrete og veldig tøff. I løpet av kvelden skal jeg få lagt opp hjemmesidene deres også, da kommer det sikkert en mp3 eller to for prøvelytting. EPen slippes på Movemountains-kvelden på Betong neste torsdag, og den trykkes bare opp i 77 eksemplarer, så det gjelder å være tidlig ute.

Musikk, appendiks A

2006-01-12T00:27:00.000+01:00

I morgen har jeg bestemt meg for å høre på den nye plata til Liars, Drum's Not Dead, med stor andakt og masse kaffffe i blodet. Jeg kjøpte singelen før jul, den med det grusomme coveret, og kan ikke akkurat si at jeg ble slått i bakken, selv om det var tøft nok. Men jeg er jo veldig glad i de tidligere platene og EPene. Hver til sitt bruk, på en måte. Og noe sier meg at det funker best i sammenheng. Så jeg gleder meg, ikke minst fordi Stine skryter fælt.

The Hold Steady var ikke så veldig, altså. Mye Springsteen, lite moro. Og Asle mener at man bør høre på den nye Tatu-plata med et åpent sinn. Jeg vet ikke helt, jeg.

Musikk

2006-01-10T22:11:00.000+01:00

Musikk er ganske OK. Jeg liker musikk. Musikk er bra å ha når man går, sitter, leser, spiser, sover. Musikk er fint som akkompagnement til livet.

Så mens jeg sitter her og manner meg opp til å skrive en mail til Tono/NcB der jeg forklarer at ja, jeg har tydeligvis gjort det meste feil, eller i det minste i feil rekkefølge, men hvordan fikser vi dette? Med andre ord, Brute Choir-plata blir en uke eller to forsinket. Til gjengjeld har jeg i dag møtt mannen som trolig skal mastre plata. Det er rart, mastering har alltid stått for meg som noe temmelig magisk, og når (studio-)Andreas sier at det rett og slett ikke finnes særlig mange i dette landet man kan stole på når det gjelder mastering, svekkes ikke akkurat dette inntrykket. Men denne Fridtjof virket alt annet enn magisk, han var ganske vanlig. Nåh, det var denne musikken.

Som hvert år har jeg brukt romjul og tiden deromkring til å sjekke ut de platene fra 2005 som mange andre tydeligvis har likt, men som har gått meg hus forbi. Årsbestelistene rundt omkring klarer alltid å nevne ting jeg ikke har fått med meg i det hele tatt, selv om jeg bruker usunt mye tid på disse greiene året rundt. Se:

The National - Alligator
Nå har jeg riktignok bare hørt én gang, men dette var da utrolig kjedelig? A4 inni en boks.

Andrew Bird - And The Mysterious Production Of Eggs
Dette, derimot, er knallfint. Hvordan klarte jeg å unngå denne? Bare tittelen er jo nok til å i det minste være positivt innstilt til plata. Det minner litt om Stephen Malkums, jeg får litt Sufjan Stevens-vibber innimellom (uten at det egentlig ligner), men først og fremst er det Andrew Bird, og det innenfor en overbefolket sjanger. Hør bare hva mannen gjør med pizzicato-fiolin. Og fyttikatta, for noen gode låter, tekster, arrangementer!

Okkervil River - Black Sheep Boy
Okkervil River er et sånt bandnavn jeg har hørt/lest/sett flere ganger de siste årene, men lissom aldri grepet tak i. Og dette er da temmelig koselig/tøft. Jeg hadde egentlig ventet meg et ganske country band (jepp, "country" som adjektiv), så jeg måtte høre noen ganger for å få sjangerforventningene på plass; de kan ødelegge ganske mye. For det er ikke country, det er en slags indie-pop-rock som låter britisk og amerikansk på samme tid. Og det er ganske fint. Ikke helt "årets beste"-materiale, men absolutt fint.

Konono no. 1 - Congotronics
Dette er "world music"-entusiastenes førstevalg for 2005. Joda, det er sjarmerende at de lager forsterkerne og elektronikken selv, og joda, det er gøye instrumenter som lager gøy lyd. Men det blir temmelig enerverende etter hvert, og ganske statisk anmasende. Men moro i små doser.

Richard Hawley - Cole's Corner
Denne hadde jeg riktignok prøvd en gang i 2005 også. Men æsj og fysj, for noe drittmusikk. Så kjedelig at det blir irriterende. Jeg har fortsatt ikke klart å komme lenger enn spor 3.

Tape - Rideau
Tape er et fint og koselig band fra Sverige som gir ut på verdens fineste selskap, Häpna. Men jeg synes nok de to forrige platene er en del finere, dette blir på en måte litt for fokusert, låtbasert og dronete.

Vashti Bunyan - Lookaftering
Pent, ja. Men jeg skjønner ikke helt hypen. Minn meg på at jeg hører på den et par ganger til.

Patrick Wolf - Wind In The Wires
Dette var da temmelig stilig, må jeg si. Skjønt, jeg må nok høre noen flere ganger på den også.

Plater fra 2005 jeg har lastet ned, men fortsatt ikke hørt:
The Hold Steady - Separation Sunday
LCD Soundsystem - LCD Soundsystem

Plater som lover godt for 2006:
Band Of Horses - Everything All The Time
Mogwai - Mr. Beast (jeg er litt skeptisk også)
Hem - No News From Tom (mye gamle låter om igjen, men like fullt veldig fint)

The all seein' aaai't

2006-01-06T16:09:00.000+01:00

Trondheims børn, gled eder:

The Brute Choir spiller på Samfundet 25.03.

Dessuten viljeg meddele årets hittil beste musikalske idé (som i kjent DIYS-ånd trolig aldri kommer til å bli konkretisert): Reggea-versjoner av James Blunts urkjedelige musikk under bandnavnet Jimmy Spliff.

Om noen har lyst, er det bare å sette i gang. Jeg ser for meg sånn "You're beautiful, oh nonono. You're beautiful, yeahyeahyeah" med latterlig vibrato og mye romklang. Overstand!

Svakt legeme, sterk i ånden

2006-01-04T16:22:00.000+01:00

Her jeg sitter syk og med en hodevondt som ikke ser ut til å ville slippe taket, til tross for at jeg har tatt i bruk dertil egnede kjemikalier, er det en del som skjer.

For det første har jeg begynt å konstruere en nettsjappe til Movemountains. Forsøket med å oversette en eksisterende ga jeg opp, jeg har jo tross alt utdannelse innen disse tingene, og har så visst ikke vondt av å friske det opp litt. De første MySQL-skrittene gikk temmelig tungt (riktignok fikk jeg A i database-faget, men det er jo en stund siden nå), men nå begynner jeg å huske det meste. Foreløpig har jeg konstruert selve databasen og holder på med designet; jeg regner med å treffe på noen fartsdumper når jeg skal begynne å sy PHP og SQL sammen. Det er det også en stund siden jeg har gjort. Men jeg får det nok til, og håpet er å ha Mortens Nettsjappe v. 1.0 klar til vi slipper plater i slutten av måneden.

Ja, det var det, ja. Plateslipp. Det er jo ingen andre som gjør en dritt, så jeg må ordne opp i alt selv. Jeg aner ikke hvor lang tid tingene egentlig tar, så alt går på lykke og fromme. Foreløpig har jeg fått bekreftelse på at coveret skal være ferdig til fredag fra Andreas. Da må jeg sikkert bruke store deler av helgen på å få tingene på riktig format, få på plass all nødvendig informasjon (som for eksempel at plata er utgitt med støtte fra Frifond), og slikt. Dessuten har jeg også fått bekreftelse fra studio-Andreas at siste låta skal være ferdig i løpet av uka, den også. Nå er riktignok lovnad og handling to forskjellige ting når det gjelder han, men jeg øyner håp.

Og så kommer alle mulige formelle ting, som jeg ikke har den ringeste anelse om hvordan fungerer. Det går seg nok til, det er kanksje på tide å kontakte NCB for formell godkjennelse til mangfoldiggjøring. Hmmmm, tar det lang tid, mon tro.

Dessuten har The Brute Choir fått tilbud om spillejobber i både øst og vest (eller kanskje heller midt) i det siste. Rett før nyttår fikk jeg en mail fra bookingansvarlig på Tou Scene i Stavanger som lurte på om vi ville spille der. Riktignok spesifiserte han ikke hvilket band han ville ha, så det er litt uklart akkurat det, men den var sendt til Brute Choir-eposten. Og i dag ringte en fyr fra Samfundet i Trondheim og ville ha oss oppover. Det er da det plutselig er temmelig døllt at jeg skal tilbringe mesteparten av mars i en leir på Toten, og jeg har ingenting jeg skulle ha sagt om akkurat det.

I grunnen er det litt rart at det er Brute Choir som får tilbudene, og ikke Captain Democracy (ukas Urørt) eller The Captain & Me (By:larm), men man sier jo ikke nei takk.

Dessuten skrev jeg tidenes hittil lengste plategjenoppdagelse i går. Det har gått en stund siden sist, så jeg slo virkelig på stortromma. Det har også noe å gjøre med at jeg er 2/3 på vei i Thomas Manns Trolldomsfjellet, så lengre logiske utlegninger ligger temmelig latent i hodet mitt for tiden.

Faen, nå driver hodepinen og kryper nedover høyre nakke. Dritt, jeg som våknet og trodde jeg var friskere. Mer kjemikalier, mindre kaffe.

En handlingens mann 2

2005-12-30T18:00:00.000+01:00

Heve monitorene, slik at de kommer i riktig lyttehøyde.
Jeg ga opp tanken å snekre noe ganske fort. Det hadde blitt grusomt stygt, tror jeg. Derimot fant jeg løsningen på sidene til Ikea. Mackis minikommode hever ikke bare monitorene tilstrekkelige 17 cm, de frigjør også litt skrivebordsplass, da jeg kan ta ut skuffene og putte preamper og slikt inni på den ene siden, og bruke det til oppbevaring av alt mulig rart på andre siden. Da får det heller være at designet er litt halvveis, det er jo milevis penere enn jeg hadde fått til selv uansett.
Kjøpe kabler og stæsj slik at jeg kan ha preamper på høyresiden av skrivebordet, og mikser og lydkortinterface på venstresiden.
Done. Kablene ble litt dyrere enn jeg trodde, men med balanserte kabler er jeg i hvert fall støyfri, og det ble mye mer praktisk på denne måten, i hvert fall når jeg får disse minikommodene på plass.
Henge opp de gamle høyttalerne på kjøkkenet, og trekke kabler fra stueanlegget og inn dit.
Det gjorde jeg i går. Gud så gøy man kan ha det med litt kabler. Jeg gikk rundt og smilte hele resten av dagen, bare fordi jeg hadde fått lyd på kjøkkenet. Kjøkkenet er også egentlig det koseligste rommet i leiligheten (de dagene det er rent og ryddig der, vel å merke), så nå kommer jeg kanskje til å bruke det mer. Det var i hvert fall gøy å steke egg til frokost i dag til The Pogues.
Forære/låne bort den gamle forsterkeren til Andreas.
Nå er det i grunnen litt opp til han. Jeg sa at han bare kunne komme og hente forsterkeren når han ville. Foreløpig låner han visst Markus sin, så det er ikke krise.

Det som er litt farlig er jeg igjen er bitt av utstyrsmanien. Nå har jeg fått det for meg at livet ville blitt betraktelig bedre med en Presonus HP 4 eller i det minste en ART HeadAmp, kanskje helst i skjønn symbiose med en NHT PVC passiv volumkontroll. Og i tillegg så jeg i dag noe nydelig på Myhrbraaten. Det var en banjolin, altså en hybrid mellom en banjo og en mandolin; en liten banjo med åtte parvise strenger, som på en mandolin. Men jeg er heldigvis fornuftig nok til å ikke blåse 1800 kroner på impulskjøp av noe jeg strengt tatt ikke trenger. Jeg har mer enn nok av instrumenter jeg ikke er noe spesielt god på.

I morgen er den dagen igjen. De kommer så alt for tett, disse årene, kunne vi ikke hatt en liten pause på - si - en uke nå? Kunne ikke 1. 1. 2006 ventet litt, lissom? Det hadde vært digg. Uansett; måtte nyttårskvelden bringe for mye alkohol, farlige eksplosjoner alt for nærme og ikke minst ødelagte slips, knuste glass og revnede dressbukser, kjoler og skjørt. Kort og godt: Godt nytt år!

En handlingens mann

2005-12-28T21:41:00.000+01:00

I dag bar det til Platekompaniet for å bytte julegavekort inn i hard plast og aluminium. CDer, altså. Planen var delvis å skaffe de av årets beste plater som jeg til nå ikke har eid i juridisk forstand. Det skar seg på en måte, ettersom Platekompaniets syn på hva som er årets beste ikke faller helt sammen med mitt, i hvert fall ikke i så stor grad at de hadde de platene jeg var ute etter til en billig penge. Men jeg fant jo litt av hvert annet moro i billighyllene, og i temmelig stor grad dreier det seg om hullfylling:

Tom Waits - Heartattack And Vine
Tom Waits - The Heart Of Saturday Night
Bob Dylan - Nashville Skyline
At The Drive-In - Relationship Of Command
Blood Brothers - Crimes
Four Tet - Rounds
Serena-Maneesh - Serena-Maneesh
Devendra Banhart - Cripple Crow

Og fortsatt er det flere gavekort igjen. Dette blir en fin vinter.

På Platekompaniet møtte jeg også Even. Naturlig nok, siden han jobber der. Han kunne blant annet fortelle at han hadde fått en flaske whisky (eller var det whiskey?) til jul, og den er ment som flytende føde til miksingen av Captain & Me-plata. Vi har spilt inn alle låtene nå (10 i tallet og av skyhøy kvalitet, så klart), minus kanskje litt her og litt der, og planlegger å ha det ferdig mikset i løpet av januar.

Det har også blitt tid til litt ommøblering av rommet. Jeg fikk en svær bokhylle av søsteren min, og da måtte noe gjøres. Jeg har hatt en ubrukelig og stor TV stående, sammen med en ødelagt platespiller og litt annet rask. Det skal opp på loftet eller i søpla (noen som har lyst på en pen, men ikke-fungerende Phillips-platespiller?). Det ser ut til å kunne bli riktig så koselig her. Og kanskje. Kanskje. Kanskje ikke så rotete som det har pleid å være. Eller kanskje ikke?

Julens budskap

2005-12-23T13:19:00.000+01:00

"Vi må huske på hva julen egentlig handler om."

Joda, jeg er enig. Jeg har alltid vært opptatt av å grave meg ned til hva tingene egentlig er og betyr, enten det dreier seg om musikk, ord eller kjøkkenartikler. Og selv om jeg rett som det er kommer til den konklusjonen at det ikke finnes noe "egentlig".

Men hva handler jula om? Jesus? Haha, neppe. Nestekjærlighet? Ikke noe mer enn alle andre dagene i året. Julenissen? Nei. Gaver? Nei.

Egentlig, egentlig, handler det om fyll og forspiselse. Det handler om å unne seg en fest i vintermørket, og å sørge for at den festen blir overdådig. (Og da er det selvfølgelig ikke fritt for at nestekjærligheten likevel får en framtredende plass, siden ikke alle har råd til å unne seg en sånn fest.)

Husk det.

GOD JUL!
GODT MIDTVINTERSBLOT!

Studiomonitorer!

2005-12-16T17:31:00.000+01:00

Fostex PM-1

Jeeeeee!

Dette kan vi nærmest betrakte som Loafeye studio, mk. II, ettersom det er en helt ny verden å jobbe med dette. Det hører jeg etter bare å ha hørt halve John Coltrane - Blue Train. Sammenlignet det crappy Sony-anlegget jeg hadde tilkoblet tidligere er Fostexene klare og luftige i toppen, og har ikke en kjip kunstig bass (slik de aller fleste billige stueanlegg har). Let's art!

Jeg ser for meg at prosjektet for romjula eller deromkring blir:

Heve monitorene, slik at de kommer i riktig lyttehøyde. Det blir enten en hylle som henger på veggen (da mistenker jeg at de kommer for høyt, på grunn av skjermene), eller en eller annen form for stativ.
Kjøpe kabler og stæsj slik at jeg kan ha preamper på høyresiden av skrivebordet, og mikser og lydkortinterface på venstresiden.
Henge opp de gamle høyttalerne på kjøkkenet, og trekke kabler fra stueanlegget og inn dit. Anslagsvis trenger jeg 2 x 20m høyttalerkabler.
Forære/låne bort den gamle forsterkeren til Andreas. Hans anlegg tok kvelden, og jeg er jo en snill fyr.

(Det eneste som var kjedelig var å bære faenskapet fra Filter og hjem. De veier 11 Kg hver. Jeg er helt gåen i skuldrene og armene, og siden det er fredag må jeg jo ut og kjøpe øl snart.)

Gamle helter ruller seg i gjørma

2005-12-14T13:03:00.000+01:00

Beck. Scientolog.

Faen.

Dette var skuffende. Jeg kjenner ikke veldig godt til scientologkirken, men jeg vet at det er en sprø gjeng som bruker heller tvilsomme metoder nå og da. Og som det står hos Pop Matters:

According to lore, Scientologists -- at least the ones who've paid enough to attend the requisite Scientology seminars to find out, as Beck likely has -- believe in "body Thetans," malignant atavistic spirits who cluster parasitically around humans as a result of nuclear explosions triggered by Xenu, a space tyrant who reigned 75 million years ago. Now, I'm not sure if Beck himself believes that, but I certainly don't.

Vi får håpe det bare er en fase, på samme måte som Dylans flere religiøse snuvendinger. På den annen side kan han tro på (nesten) akkurat hva han vil, så lenge han lager bra musikk. Guero landet ganske langt unna min topp 15-liste for året, så egentlig er jeg mer skuffet over det, når alt kommer til alt.

Bipolar tilværelse-syndrom

2005-12-09T22:36:00.000+01:00

Hvorfor må det lissom være sånn at når ting flasker seg og ser ut til å gå bra på ett felt i livet, så slår alle mulige ting krøll på seg på andre felt? Man skulle kanskje tro at man kunne støtte seg til Murphys lov, men jeg tror egentlig ikke det. Den sier jo at alt som kan gå galt, går galt, og det på det verst tenkelige tidspunkt. Her dreier det seg om at mye går bra, men så lurer det seg likevel noe skikkelig malurt i begeret.

Det har på mange måter gått seg til i det siste, nemlig.

Man kan vel ikke akkurat påstå at jeg har fått jobb, men jeg har fått noen oppdrag i det siste som gjør at jeg sannsynligvis klarer meg økonomisk en liten stund (så fort jeg får penga). Og det er oppløftende nok oppdrag innenfor informatikk, slik at jeg kanskje kan ha litt fersk jobberfaring å slå i bordet når jeg søker jobber videre. En annen sak er at Akershus Kunstnerforening vil ha meg til å male noen vegger i januar. Penger er penger.

Det mest gledelige framskrittet er kanskje likevel at vi på mirakuløst vis klarte å skaffe et jævlig bra øvingslokale på merkelig kort tid. Det er helt nybyggede rom, lydisolert til den store gullmedaljen, og ikke så alt for dyrt. Det kunne vært litt mer fleksiblet, vi har én dag i uka, som ofte nok kan byttes mot en annen. Men på den annen side er de vi deler med veldig hyggelige folk som f.eks. låner bort trommesett uten selv de svakeste forbehold.

Sammen med en nydelig kjæreste og en musikkarriere (nuvel, "karriere") som (i hvert fall tilsynelatende) bærer en og annen frukt tyder jo dette på en nesten kvalmende livsførsel. Men neida. Bipolar tilværelse-syndromet slår til.

Jeg fikk nemlig en konvolutt i postkassa i dag. Den var ganske stor, ganske tykk, og den hadde en skremmende logo. Det sto "Sivilforsvaret". Jeg mener å huske at jeg skrev noe om fordelingsmøtet, eller hva det nå het i våres. Da sa de at det var en 50/50 sjanse for at jeg ble kalt inn, men at det i tilfelle kom til å skje til høstinntaket. Høsten kom og gikk, og jeg var i underbevisstheten temmelig lettet. Så viser det seg at de vil ha meg likevel.

De jævlene. Det er sikkert ren ondskap som står bak. Jeg har å møte klokka 8 en eller annen knallblå mandag i februar på en leir midt inni helvetes ingenmannsland på vestbredden av Mjøsa. Og så skal jeg være der i over to uker! Faen i helvete!

Jeg skjønner ikke. Var det virkelig ikke nok at verneplikten min fikk påplusset to måneder fordi jeg var så trangsynt at jeg ikke hadde noe til overs for skytevåpen og atombomber? Skal jeg straffes for andre gang for mitt pasifistiske syn? Dette er tydeligvis noe de kan gjøre med alle norske borgere, og det skal være "vesentlig tungtveiende grunner" (eller hvordan de nå formulerte det) for utsettelse. Bæsj.

Og i tillegg var det ikke noe varmt vann når jeg endelig hadde mannet meg opp til å gyve løs på den store julevasken. Bæsj.

Siden Frøydis skal jobbe i morgen tidlig og således ikke er tilgjengelig for moralsk støtte, planlegger jeg en kveld med ensom drikking foran stereoanlegget. Det kan jo være karakterbyggende, det også.

Jeg kan i det minste glede meg til innstiftelsen av tradisjonen "Movemountains' julefyllebord", som finner sted i morgen.

Juleøl

2005-12-07T12:41:00.000+01:00

På mandag, etter at vi hadde øvd inn massevis av trestemt sang til Captain & Me, og innlemmet Frode (fra bandet Sweetheart) på pedal steel, banjo og ymse i bandet, stakk vi en tur på Parkteatret.

For der har de juleøl på fat. Aass juleøl på fat, og det er sånn ordentlig juleøl. Klasse F, heter det vel. Det er godt mulig at det er den aller beste ølen jeg noensinne har drukket. Helt fantastisk, anbefales på det varmeste, selv om det jo koster litt (62 kroner halvliteren, men da må vi igjen huske at det er sterkere enn vanlig pils).

Det må kanskje legges til at jeg er veldig glad i juleøl generelt.

Jeg savner fortsatt flere kandidater til kåringen av Verdens Ondeste Mann. (Nålevende, sådan.) Kim Jong-il, den uhellige treenighet Bush/Cheney/Wolfowitz, Saddam Hussein og Robert Mugabe er foreløpig de eneste kandidatene jeg har, men det finnes jo flusst av grusomme despoter og slu maktpersoner der ute.

I mellomtiden har jeg kåret Verdens Ondeste Ost:

Sort Castello.
Ondt navn, ond av utseende og olm i smaken. Ond, men veldig god.

Unordered list extravaganza

2005-12-05T17:26:00.000+01:00

Jeg hadde egentlig tenkt å starte den store kåringen av Verdens Ondeste Mann i dag (siden det snart er jul og allting), men jeg har ikke nok kandidater foreløpig. Forslag tas gjerne imot i kommentarfeltet.

I stedet tar vi en fin liten oppramsing av nyanskaffelser.

Vinylpakke kjøpt på Ulfs overskuddslager:

The Pogues - If I Should Fall From Grace With God
Foreløpig er det bare Fairytale Of New York som sitter, men den er til gjengjeld kjempefin.
Dexy's Midnight Runners - Searching For The Young Soul Rebels
Kanskje ikke like livsbejaende ekstatisk som Too-Rye-Aye, men likevel fin. Northern soul og postpunk i flott forening.
Captain Beefheart and the Magic Band - Clear Spot
En av Kapteinens beste. Har den på CD
Pavement - Brighten The Corners
Alle kommentarer er overflødige.

CD-handling med Arild:

Wilco - Kicking Television: Live In Chicago
Aaah, det var fine greier, gitt.
Led Zeppelin - Physical Graffiti
Det er litt kjedelig med pliktkjøp, men den var jo så billig.

Titting i Morsjes platesamling (som for øvrig var temmelig slunken):

Billie Holiday - Favourites (10")
Ella Fitzgerald / Louis Armstrong - Porgy & Bess
Al's Pals - The Night They Drove Old Dixie Down / The Weight
Evert Taube - Cabaretsångare Evert Taube, Stockholm. Akustiska Innspelningar från 1921-1924
Evert Taube - Svenska Sångfavoriter
Mikis Theodorakis - Bouzouki Dance
Burt Bacharach - Greatest Hits

Nå er det vel på tide med litt mat. Kaffe er godt.

Ukas Urørt

2005-11-29T11:55:00.000+01:00

HER

Og hvis du leter litt (tips: nettradio), finner du gårsdagens sending med intervju også.

Bra ting

2005-11-26T12:41:00.000+01:00

Ladybug Ladybug er Ukas Urørt neste uke.
The Brute Choir spiller i Ås i dag.
The Brute Choir henger faktisk sammen i hengslene, og låter faktisk som et band, til tross for at vi ikke har øvd på eviglenge.
Snille Frøydis låste oss inn på øvingsrommet på musikkvitenskap på Blindern, selv om hun ikke har lov.
Andreas hadde bursdag i går.
Hurra Torpedo på USA-turné er fantastisk underholdende greier.

Dårlig morgen, verden!

2005-11-22T14:21:00.000+01:00

Jeg kan fortelle at det er jæra surt å våkne etter en lang natt med øldrikking og musikklaging hos Even, godt akkompagnert av Evens nesten-kjederøyking og oppdage at det ikke er varmt vann i dusjen. Eller noe annet sted, for den saks skyld.

Det var ikke bare litt kjølig vann, det var skikkelig, forbanna iskaldt.

Jeg kommer liksom ikke i gang med denne dagen her. Kaffe hjelper så klart (mer av det, nå), og det er en liten oppmuntring å se at Urørt spilte Ladybug Ladybug i går, med tilhørende ros. Jeg likte også at hun programlederen omtalte oss som et "stort og omfattende musikkollektiv".

Og jeg hadde også litt flaks i uflaks, ettersom det var like før jeg trimmet skjegget i dag morges. Heldigivis kom jeg på bedre tanker, for det hadde ikke vært gøy å gå rundt hele dagen med kløende skjeggstubber over hele kroppen.

Men likevel. Jeg trenger en dusj.

Jeg er kald på tærne

2005-11-21T16:29:00.000+01:00

Og noe sier meg at jeg ikke kommer til å bli skikkelig varm i de nedre ekstremitetene før uti mai en gang. Det er noe drit, skal jeg si deg. Men jeg har i det minste blitt frisk igjen. Det må ha vært noe jeg spiste. Eller ikke spiste. Eller drakk. Eller ikke drakk.

Jeg så "No Direction Home", Scorseses Dylan-dokumentar i går. Det var jo rimelig fantastiske greier, den anbefales på det aller varmeste. Det morsomste var nesten da Joan Baez imiterte Bob.

Nok om det. Det som slo meg i det jeg så Dylan som satt og skrev en sang mens Baez satt i bakgrunnen og spilte en annen sang er at jeg trenger en skrivemaskin. En skrivemaskin, ja. Fryktelig gammeldags, ja det skal jeg være med på, i hvert fall for en som prøver å bli teknokrat og har omgitt seg mest mulig med digital teknologi de siste 5-10 årene.

Men hør her. Alle som har prøvd å jobbe med ting for seg selv, på eget initiativ, vet at datamaskinen er en tidsfelle. Du har internett, du har diverse spill, du har en mp3-samling som du trenger å rydde opp i, og er det ikke egentlig på tide å oppdatere driverne til skjermkortet nå? Bloggskriving, musikknettstedslesing, ørkesløs forum-posting og lissom-resarch på obskure og meningsløse temaer (her en kveld leste jeg i flere timer om historien til jack- og XLR-plugger) er det som tar opp mye av tiden når jeg liksom skal prøve å gjøre noe. Det er ingen vei utenom dette problemet når jeg driver og lager websider eller skriver om musikk, men når jeg skal prøve å skrive låter er en datamaskin bortimot ubrukelig. Eller; det krever en disiplin som jeg ikke klarer å fremtvinge uten å ha en eksternt pålagt tidsfrist hengende over meg.

Man skulle tro at å skrive for hånd er løsningen - og det er det jeg har gjort. Men problemet er at jeg skriver så alt for alt for sakte for hånd. Og når ordene ikke kan komme ut like fort som hjernen hopper videre (det går bare så vidt når jeg skriver så fort jeg kan på et tastatur - og det er ganske fort, om jeg skal skryte av meg selv), mister jeg tråden veldig fort. Dermed blir det springende og usammenhengende, og det blir en mye større jobb å skulle tråkle sammen en sangtekst enn jeg tror det må være.

Jeg innrømmer gjerne at dette høres ut som en teori som ikke helt lar seg overføre til praksis, men det er verdt et forsøk. Så jeg sier som lakoniske Bill Murray i "Broken Flowers" - om enn under litt andre omstendigheter: "Du har ikke tilfeldigvis en skrivemaskin?"

PS:
1. Captain Democracy har lagt ut en ny, gammel låt.
2. Bonnie "Prince" Billys liveplate er veldig fin.
3. Tonight's The Night er genial.

Jeg er syk

2005-11-19T17:14:00.000+01:00

Jeg våknet i dag og hadde vondt i hodet. Litt merkelig, tenkte jeg, siden jeg slett ikke drakk særlig mye i går (litt ble det jo). Men sånn er det noen ganger med den alkoholen, den slår ut forskjellig. Tenkte jeg.

En paracet hjalp. I en halvtime. Så var det like ille igjen.

Så sto jeg omsider opp, og ble både svimmel og kvalm av den kraftanstrengelsen. En dusj pleier jo forsåvidt å hjelpe, men der var det så varmt at jeg ikke syntes jeg fikk nok luft, så da ble jeg enda mer svimmel. Jeg måtte nok slå fast at noe ikke var som det skulle.

Frøydis spiste frokost og drakk morgenkaffe, men jeg fikk ikke ned noe som helst, av frykt for at det skulle komme rett opp igjen. Det var så vidt jeg klarte å sitte oppreist og lese avisen samtidig.

Nå har jeg fortsatt vondt i hodet, og føler meg litt uggen, men etter at jeg fikk i meg litt kyllingsuppe (klassiker) og noen slurker cola går alt en del bedre. Jeg slipper i hvert å konsentrere meg (pust inn... pust ut... pust inn...) for ikke å kaste opp.

Så jeg er ikke veldig syk. Men litt. Og det betyr at Wolf Parade-konserten i kveld ikke blir noe av for min del, selv om jeg fortsatt har lyst til å gå. Men jeg har jo egentlig ikke råd uansett.

Jeg er flink

2005-11-15T23:59:00.000+01:00

I dag er jeg stolt av meg selv, og akkurat nå runder klokka midnatt. Det er lenge siden jeg har utrettet så mye (vettugt) før dagen offisielt sluttet. Jeg er jo nattdyr.

Men i dag har jeg vært mange ting:

Først var jeg plateselskapdirektør i noen timer. Det innbar å føre regnskap for Brute Choir-innspillingen, innhente tilbud på mastering og trykk, sende et skjema til Frifond (som var så vennlige å gi oss 4000 kroner til nevnte innspilling), og skrive under på kontrakten til label-kvelden på Betong.

Innimellom dystene var jeg programmerer og webdesigner på oppdrag for mor, og innhentet noen passord og saker som jeg trengte.

Deretter ble jeg instrumenttekniker, og fikk endelig elektrifisert ukulelen. Banjoen gjennomgikk operasjonen i forrige uke, og besto prøven med glans på Captain & Me-øving i går. For å få elektrifisert ukulelen måtte jeg først ned til Clas Ohlson og kjøpe en rund fil (jeg postet noen brev på veien ned, og var på den måten direktør igjen en kort stund), før jeg stoppet innom Andreas på Strykejernet for å låne en drill. Der fikk jeg drillet hull i ukulelen, som jeg filte til passe størrelse med den runde fila vel hjemme. Deretter limte jeg mikrofonen på plass med aralditt og skrudde på plass jack-utgangen. Gode greier.

Ja, og mens jeg var og hilste på Andreas var jeg en liten stund organisatorisk bandmedlem, da vi snakket om og planla ting som øving, konserter, trommesett og slikt.

Så ble jeg webdesigner og programmerer igjen, men denne gangen på oppdrag for meg selv, eller rettere sagt Movemountains. Etter hvert som det nærmer seg plateutgivelser av ymse slag kommer vi til å trenge en form for nettsjappe. Stedet vi leier serverplass og slikt av har en løsning innebygget, men det krever en del å tilpasse den til vårt bruk, pluss at jeg fant ut at jeg må oversette all teksten til norsk (den har engelsk, tysk og spansk innlagt - noe så teit). Det er jeg riktignok ikke ferdig med, men godt påbegynt er halvveis avsluttet (er det ikke det man sier, Erik?).

Så skulle jeg være datatekniker og snill kjæreste og fikse PCen til Frøydis, men så viste det seg at den lille overgangen til nettverkskortet hadde blitt igjen hjemme hos henne. Så da ble det med tanken. Men det er som kjent den som teller. (Ojojoj, nå renner flosklene temmelig fritt her.)

Så, til slutt, ble jeg plateanmelder og tok på meg den overveldende oppgaven å skrive en avbalansert, klok og distingvert, men likefullt temmelig panegyrisk vurdering av Neil Youngs fantastiske Everybody Knows This Is Nowhere, i forbindelse med den pågående feiringen av 60-årsdagen (hurra). Jeg tror det gikk. Såvidt.

Altså. I løpet av samme dagen har jeg hatt følgende hatter på hodet:

Plateselskapsdirektør
Webdesigner
Programmerer
Instrumenttekniker
Bandmedlem
Datatekniker
Snill kjæreste
Plateanmelder

Hvor blir det av den egentlige Morten, spør du kanskje, gutten under alle disse hattene, bak alle disse flotte titlene. Vel, han ligger i sofaen der borte, drikker whisky og ser på Buffy.

Prøvesmak

2005-11-11T17:43:00.000+01:00

En ting jeg helt hadde glemt var at hvis du leter på riktig sted på Bylarm-sidene, f.eks. her, finner du en liten smakebit fra Brute Choir-EPen som endelig ser ut til å nærme seg et ferdig stadium. Så da vet du det.

Og dersom du er skikkelig hyggelig stemmer du på oss også. Ikke at jeg har noen tro på at vi kommer til Bylarm på den måten.

God helg, fest med måte.

Bilder og Coleman

2005-11-07T17:39:00.000+01:00

I går hadde The Captain & Me enda en øving. Bassist Alex kunne dessverre ikke komme, men trommis Roger, gitarist/trekkspiller Geir og mandolinist Jaran kunne. Det ble fort klart at med såpass flinke folk vil ikke problemet bli selve musikken, men å få alle koringene på plass. Det visste vi jo egentlig fra før. Og selv om vi muligens har noen kandidater nå, er det fortsatt to nøkkelroller som perkusjonister og vokalister som ikke er fyllt. Interessenter bes ta kontakt.

Etter en stund kom Fredrik og tok en del bilder til pressebruk. Bare ett har blitt behandlet skikkelig til nå, men resten kommer snart. Til gjengjeld ble bildet jævla stilig. Det eneste som var synda var at Alex ikke var der.

Større versjoner kan lastes ned fra sidene for de som er interesserte. Anbefales som skrivebordsbakgrunn.

Akkurat nå sitter jeg og hører på Free Jazz av Ornette Coleman, etter at denne plategjenoppdagelsen igjen pirret nysgjerrigheten min. Så jeg føler meg sabla cooool. The Shape Of Jazz To Come er neste i spilleren. Mer kaffe.

Jeg hater folk!

2005-11-05T03:38:00.000+01:00

Fy faen, folk suger noe så jævlig!

Hvem?
Hvem?
Hvem? Hvem med hodet på riktig plass stjeler en sykkel, en sykkel som er låst med en stålstang inn i bakhjulet, en sykkel som ikke en gang er verdt sin vekt i skrapjern, en sykkel som mest av alt ser ut som en symaskin fra attenhundretallet, en sykkel som står rett ved siden av en fancy mountainbike?

HVEM I SVARTE SVINEHELVETE STJELER MIN JÆVLA SKRAPESYKKEL????

Den beste egenskapen med Monarken (Rosinante) var jo nettopp at ingen stjeler den. Jeg HATER folk!

Oceano mare

2005-11-03T15:22:00.000+01:00

I går begynte jeg på noe jeg har hatt planer om lenge; å lese Alessandro Bariccos "Havoseanet" på nytt. Det er vel fem år siden jeg leste den første gang, men fortsatt har jeg holdt fast ved at den er den beste boka jeg har lest. Nå skal jeg finne ut om det stemmer. Og begynnelsen lover i hvert fall godt. Det er en smule kryptisk og småabsurd, og noen sider må man lese et par ganger før man forstår hva som egentlig foregår. Det kan være at han bare skriver den ene siden av en samtale, at noen snakker med seg selv, at han plutselig hopper til noen helt andre personer. Men jeg liker det veldig godt. Ta bare denne lille samtalen, som dukker opp allerede på side 18, kapittel 3, i det Professor Bartleboom ankommer Almayers vertshus:

- Er dette Vertshuset Freden?
- Nei.
- Vertshuset Saint Armand?
- Nei.
- Posthostellet?
- Nei.
- Den kongelige sild?
- Nei.
- Utmerket. Er det et værelse ledig?
- Ja.
- Jeg tar det.
Den store protokollen med gjestenes navnetrekk lå oppslått på en skrivepult og ventet. En nyoppredd papirseng som ventet på nye navn og nye drømmer. Professorens penn krøp vellystig inn mellom lakenene.

Ismael Adelante Ismael prof. Bartleboom

Med krummelummer og det hele. Et fint stykke arbeid.
- Den første er Ismael min far, den andre Ismael min farfar.
- Og dette?
- Adelante?
- Nei, ikke det, det der... dette.
- Prof.?
- Uhum.
- Professor, vel. Det betyr professor.
- For et tåpelig navn.
- Det er ikke noe navn ... jeg er professor, jeg underviser ved universitetet, skjønner De? Jeg går på gaten og folk sier God dag, professor Bartleboom, God aften, professor Bartleboom, men det er ikke noe navn, det er mitt yrke, jeg underviser ...
- Det er ikke noe navn.
- Nei.
- Nei vel. Jeg heter Dira.
- Dira.
- Ja. Jeg går på gaten, og folk sier God dag, Dira, God natt, Dira, Du er så pen i dag, Dira, Så fin kjole du har, Dira, Du skulle ikke tilfeldigvis ha sett Bartleboom, Nei, han er på værelset sitt, annen etasje, siste værelse innerst i gangen, dette er håndklærne, det er utsikt over havet, jeg håper det ikke sjenerer Dem.

Ps: Dagens obligatoriske lesning.

Carl L. Mortensen

2005-11-02T18:31:00.000+01:00

Morfaren min døde i går. Eller Morsje, som vi har kalt han siden den eldste fetteren min var litt slepphent med diksjonen som fireåring.

Det var ikke akkurat overraskende, han har ligget på sykehuset i et par uker nå, og har vært ganske langt nede på mange måter i en del år, helt siden mormor døde, mer eller mindre. Likevel er det noe spesielt når det faktisk skjer. Han er død.

Men det er jo sånn det er. Når folk blir ordentlig gamle, så dør de.

Jeg har så klart litt dårlig samvittiget for at jeg ikke tilbragte mer tid sammen med han de siste årene, jeg møtte han vel omtrent bare på en og annen familiemiddag hjemme hos mamma og pappa. På den annen side har han litt skyld i det selv. Han var ikke spesielt interessert i besøk, virket det som, og ikke var han spesielt pratsom i telefonen heller. For å si det mildt. Nå i det siste ville han ikke en gang ha besøk på sykehuset. Det bunner vel ut i en form for stolthet, tror jeg. Men jeg har likevel litt dårlig samvittighet.

For han var en stolt og staut gammel mann. Men ikke egentlig gretten eller vrang. Det er ikke mer enn litt over et år siden han - helt uten noen som helst foranledning - ga 10.000 til hver av barnebarna. Han var en driftig fyr, og var i sin tid adm. dir. for både NKS og Mortensen forlag, pluss at han i 1952-OL i Helsinki vant sølv i seiling, med blant annet daværende Kronprins Harald i mannskapet.

Nei, jeg skal ikke forsøke meg på noen nekrolog, jeg bare prøver å uttrykke at jeg på mange måter var stolt av å ha en morfar som Morsje. Han er en man kan skryte litt av. Og jeg er heller ikke ute etter tomme kondolasjoner (selv om de sikkert er ektefølte). Det bare opptar meg litt akkurat nå.

Bylarm!

2005-11-01T15:10:00.000+01:00

Det har sitret og sydet i kroppen av stolthet i flere uker, og noen ganger har det tvunget seg ut av meg, selv om jeg fikk streng beskjed om å ikke si det til andre enn "de nærmeste". Men nå er det offentliggjort.

THE CAPTAIN & ME SKAL TIL BYLARM!
(Her)

Det blir gøy, det blir gøy, det blir gøy. Og vi hadde på ingen måte regnet med det, siden vi ikke har noe live-erfaring som band. Faktisk har vi ikke en gang øvd som band ennå. Even og jeg spilte for første gang sammen med Alex, bassisten, på lørdag, og det funka som bare det, han var veldig god. Men vi skal nok få det på plass, både til Movemountains-kvelden på Betong i slutten av januar, og til Bylarm i februar.

The Internet, The Captain & Me

2005-10-30T16:57:00.000+01:00

The Captain & Me

Forelølpig er ikke sidene 100% korrekturlest og idiot-testet, men jeg tror den er klar for de store massene. Si fra hvis det er noe. Si fra hvis det ikke er noe også.

(Æsj, Internet Explorer suger ass, del 45.)

En skam!

2005-10-27T00:26:00.000+02:00

Det er nesten så jeg blir fly forbanna, det er helt uhørt. At slikt skal kunne forekomme i dagens Norge, og det til gjengjeld på et slikt høyt nivå - ja, sågar det aller høyeste nivå - er til å være flau over.

Det er alt for få epileptikere i den nye regjeringen. Så vidt jeg vet ikke en eneste. Ikke vet jeg helt hva de respektive partienes landsmøter har vedtatt angående diskriminering av epileptikere eller hvor stor del av befolkningen som lider av epilepsi, men av 19 statsrådposter synes jeg at i hvert fall én burde være besatt av en med epilepsi. Om ikke for annet så for å gi et signal til styrer og ledelser rundt om i landet.

Hva for slags holdninger er det dette vitner om? Mener man at epileptikere er mindre verdt? At folk med epilepsi ikke er skikket til å styre landet? Tør jeg nevne at storheter som Julius Caesar, Alexander den store, Peter den store, Fjodor Dostojevski, Søren Kierkegaard, Socrates og Vincent van Gogh var epileptikere? Og da har jeg ikke en gang nevnt Ian Curtis og Neil Young.

Jeg har ikke epilepsi selv, men føler at dette er tiden for å kjempe for de under-kvoterte minoritetsgrupper i Norge. Vi stiller derfor spørsmålet: Er epilepsi-kvotering riktig? Kjør debatt.

Upp, upp, upp, upp, ner. Ner. NER!

2005-10-25T18:45:00.000+02:00

Chicagoturen var fin. Kort og en smule merkelig, men fin.

Kort fordi vi dro lørdag morgen og var hjemme i dag i elleve-tiden. Trekk fra gode 10-11 timer i reise hver vei. Merkelig fordi vi var i en skikkelig stor by, men omtrent det eneste vi gjorde (bortsett fra å drikke, spise og sove) var å henge på Guitar Center og bruke hauevis med penger der. Penger jeg ikke har, vel å merke. Vi var en tur på Museum Of Contemporary Art og så blant annet en jævla stilig lysutstilling av en fyr som het Dan Flavin der, men bortsett fra det gikk vi i skytteltrafikk mellom hostellet og Guitar Center.

Men for all del, det var jo veldig gøy, og det bar jo frukter. Betydelige frukter, kan man kanskje si, og alt i alt havnet jeg ikke så alt for langt unna ønskelista under her:

Deering Goodtime 2 banjo. BANJO! BANJO!
Sennheiser HD 280 Pro monitor-hodetelfoner. De låter veldig pent.
Dean Markley Artist Transducer. Den gjør ukulelen min elektrisk, det låter kjempefint, og det er ikke antydning til feedback. En fantastisk innretning, rett og slett. Den låter knall på banjoen også, jeg tror jeg må ha flere.
Rhythm Tech tamburin. Du lurer kanskje på hva jeg skal med en tamburin til? Lur i vei.

De observante legger sikkert merke til at jeg ikke kjøpte mikrofon. Det er litt fordi vi ikke fant den noe sted, og litt fordi jeg brukte mer penger på banjo enn jeg hadde tenkt. I tillegg kjøpte jeg en kjempefin Gretsch-kassegitar på bestilling fra Even. Og jo, selvfølgelig alle de greiene vi skal selge.

Problemet nå er at jeg har jetleg i begge beina og jetlag i hele hodet, så jeg er temmelig surrete. Det gjelder bare å holde ut noen timer til.

Så kom sjokket. En telefon som sa at vi er kasta ut av øvingslokalene fra og med i går eller noe, alle som én. Og det er ikke en gang noen som vet hvorfor. Enten har brannvesenet vært på besøk, eller kanskje noen helsemyndigheter (det har lukta død noen steder der i det siste), eller muligens næringsetaten. Eller kanskje Thomas ikke har betalt husleia, som vi pliktskyldigst har betalt til han. I så fall blir jeg sinna. Vi må i hvert fall opp og hente alt utstyret vårt i morgen klokka seks ellers forsvinner det. Faen i helvetes svarteste rumpe.

Hva skal vi gjøre? Vi skal spille på Ås om ganske nøyaktig en måned og er ikke i nærheten av å være innøvd med Joakim på bass. Nei, faen heller.

Come on, feel the Illinoise!

2005-10-21T16:01:00.000+02:00

Splitte mine bramseil! Plutselig skal Arild og jeg på tur til Chicago!

Det var etter at vi hadde vært på tur rundt i byens musikkbutikker på tirsdag, på jakt etter utstyr til Arilds hjemmestudio at vi akket og okket oss over hvor dårlig utvalg og høye priser det var på slikt her i byen. "Vi skulle ikke bare stikke til Chicago og handle der, da?" (eller noe sånt) spør plutselig Arild. Jeg sier at jo og ja, jeg vet jo at det er billig å reise på tur med Arild, men jeg er ikke akkurat rik. Etter litt fram og tilbake kom vi likevel fram til en tilnærmet genial finansieringsplan (neida, det er ikke noe ulovlig; i hvert fall ikke så veldig).

Vi drar tidlig, tidlig i morgen, og kommer tilbake, med armene fulle av musikkutstyr på tirsdag. Handleliste:

Noen gode studio-hodetelefoner. Aller helst Beyerdynamic DT150 eller DT770 PRO, men AKG 240 er også fint.
Studio Projects B1-mikrofon, hvis den er så billig som jeg tror den er.
Noen små transducer-mikker til å elektrifisere ukulele og sag.
Banjo, eller Gretsch lapsteel. Men ikke begge, det blir for dyrt. Vanskelig valg.
Kassegitar til Even.
Masse greier jeg kan selge på bruktmarkedet her, med fortjeneste.

Ellers har jeg endelig fått fiksa fela til Fredrik, så nå blir kattejammer på gutterommet utover høsten. Målet er å lære å spille skikkelig sigøynerfele, men noe sier meg at det kommer til å ta litt tid.

Xylofon!

2005-10-18T19:30:00.000+02:00

Oioioi, så mye gøyere det er å ha penger enn å ikke ha penger.

Plater plater plater

2005-10-16T14:03:00.000+02:00

La oss ikke dvele ved at jeg er litt skuffet over å ikke ha fått telefon fra Jens Stoltenberg i går. Jeg kunne nemlig trenge en ny telefon. La oss heller ikke henge oss opp i at jeg er så dårlig til å bløffe at drikkeleken i går førte til at jeg drakk en sixpack på omtrent 45 minutter, og dermed havnet på årets billigste fyll. (Drikkeleken het for øvrig Mexicali. For sånne som meg er det da litt gøy å vite at Mexicali er den lille mexikanske byen som ligger rett over grensa for Calexico.)

Nei, for her er det viktig listearbeid som skal gjøres. Jeg har gjort en liten oppsummering av plateåret 2005, i et forsøk på å skaffe oversikt. Først og fremst for å finne ut hvilke plater jeg må kjøpe når pengene tikker inn på konto i morgen, men etter hvert begynte jeg å skjønne at dette kan bli et viktig verktøy når året skal oppsummeres i desember. Jeg har altså satt sammen en liste over alle platene utgitt i 2005 som jeg på den ene eller andre måten har skaffet meg (ja, jeg har kjøpt alt for få av disse, jeg skammer meg).

13 & god - 13 & god
22 pistepirkko - drops & kicks
a gun called tension - a gun called tension
adams, ryan - cold roses
adams, ryan - jacksonville city nights
akron/family - akron/family
animal collective - feels
antony & the johnsons - i am a bird now
architecture in helsinki - in case we die
beck - guero
berner, geoff - whiskey rabbi
bikini atoll - liar's exit
boards of canada - the campfire headphase
bonnie "prince" billy/matt sweeney - superwolf
bonnie "prince" billy - summer in the southeast
books, the - lost and safe
boy least likely to, the - the best party ever
bright eyes - i'm wide awake, it's morning
bright eyes - digital ash in a digital urn
broadcast - tender buttons
broken social scene - broken social scene
cato salsa experience & the thing & joe mcphee - sounds like a sandwich
clap your hands say yeah - clap your hands say yeah
cocorosie - noah's ark
cursive - the difference between houses and homes
decemberists, the - picaresque
deerhoof - green cosmos EP
deerhoof - the runners four
deus - pocket revolution
devendra banhart - cripple crow
epo-555 - dexter fox
four tet - everything ecstatic
franz ferdinand - you could have it so much better with
hella - church gone wild/chirpin hard
herman düne - not on top
hood - outside closer
hot hot heat - elevator
iron & wine - woman king EP
iron & wine/calexico - in the reins EP
jesu - jesu
jurado, damien - on my way to absence
jr ewing - maelstrom
khold - krek
lightning bolt - hypermagic mountain
logh - a sunset panorama
magic numbers, the - the magic numbers
magnolia electric co - trials & errors
magnolia electric co - what comes after the blues
magnolia electric co - hard to love a man EP
mount eerie - no flashlight
mount eerie - singers
niblett, scout - kidnapped by neptune
of montreal - the sunlandic twins
old time relijun - 2012
oneida - the wedding
remington super 60 - happy as we were
roberts, alasdair - no earthly man
rouse, josh - nashville
sage francis - a healthy distrust
saint thomas - children of the new brigade
savoy grand - people and what they want
serena-maneesh - serena-maneesh
seven feet four - to kill is easy EP
shining - in the kingdom of kitsch you will be a monster
sigur ros - takk
silver jews - tanglewood numbers
smog - a river ain't too much to love
sons & daughters - the repulsion box
squeaky burger - sweet obscurity
stars - set yourself on fire
stevens, sufjan - illinoise
super furry animals - love kraft
tron - ocean
we are wolves - non-stop je te plie en deux
why? - elephant eyelash
wolf parade - wolf parade EP
wolf parade - apologies to the queen mary
wolf, patrick - wind in the wires
woodbine - best before end
årabrot - proposing a pact with jesus

Føl deg gjerne kallet til å tipse om ting jeg har gått glipp av, eller rett og slett glemt. Det som slår meg er at jeg har hørt alt for lite - og i noen tilfeller ikke i det hele tatt - på alt for mange av disse platene. Det må jeg virkelig gjøre noe med.

Fotnote, appendiks, epilog, postludium og postscriptum:

Jeg omtaler disse tingene som "plater", selv om jeg langt på vei innrømmer at flesteparten av de bare innehas i digital form (ja, til og med anskaffet på en måte som i beste fall befinner seg i en juridisk gråsone), og dermed på sett og vis bare eksisterer som bitmønstre som tolkes som en samling musikkfiler, samlet i en mappe som har et navn. "Plate" har ingenting med saken å gjøre, vi trenger/kommer til å trenge et nytt navn på dette, etterhvert som digital musikk blir mer og mer standarden på musikkutgivelser.

"Album" er jo egentlig ikke stort bedre. Det er en overlevning fra et format som tapte kampen om dominans for nesten 60 år siden. Ikke lenge etter tolvtommers-LPen ble lansert av Columbia i 1948 (microgroove, 33 1/3 RPM), lanserte RCA Victor formatet "record album". Et album er en samling av 4-6 sjutommere (45 RPM), pent bundet sammen i stive permer og ikke så ulikt et fotoalbum. Det slo aldri helt an, når man kunne høre mange sanger på rad uten å snu plata.

Nei, vi trenger et nytt ord.

Entligen!

2005-10-13T20:51:00.000+02:00

[Disclaimer: Jeg ber på forhånd om unnskyldning for sjaber skriftlig svensk. Rettelser mottas med ydmykhet og takknemlighet.]

En dør åpnes.

- Godmiddag, och välkomna til Svenska Akademien! Nobelpriset i litteratur för 2005 tildelas den engelske författaren Harold Pinter.
- ENTLIGEN!

Det er en herlig og snodig tradisjon dette her. Hvert år, når Nobelprisvinneren i litteratur offentliggjøres, er det en luring som står bak og roper "Endelig!", i en slags humoristisk protest mot at prisen alltid går til en som er totalt ukjent i den gemene hop. Spesielt passende var det i fjor, da prisen gikk til obskure, polske Elfride Jelinek. (Oj, hun var visst østerriksk. Tabbe. Forresten, "østerriksk", det kan da umulig hete det? "Østerrisk", kanskje?)

Jeg vet ikke hvor lenge han har holdt på med dette, han Entligen!, men det er noen år. Så vidt jeg har blitt fortalt var arrangørene lei av han et år, og nektet han adgang, men neste år var han på plass igjen, iført forkledning. Jeg håper han aldri går lei.

Selv hadde jeg i det stille håpet på Thomas Pynchon, eller kanskje Don DeLillo, men det er vel litt mye forlangt å få viljen sin i en sådan sak. Dessuten er det ikke til å stikke under en stol at jeg heller ganske kraftig mot amerikanske, mannlige skjønnlitterære forfattere, dersom man ser litt stort på det.

Captain Inefficient

2005-10-11T22:00:00.000+02:00

I dag har jeg gjort så godt som ikke noe av verdi. Dagens høydepunkter har vært:

Frokost m/kaffe og avis.
Å ikke skaffe den lille delen til kalesjen til båten til mamma og pappa som jeg brakk.
Å ikke skrive den jobbsøknaden, selv om det ikke har stått på forsøkene.

Ja, det var vel det. Utover frokosthandlingen har jeg ikke vært utenfor døra. Æsj, for en kjip dag. Det eneste postitive er at vi har fått bekreftet Brute Choir-gig på Ås i slutten av november.

(Og dagens ineffektivitet står i skarp kontrast til gårsdagen, da jeg både gjenoppdaget en plate, anmeldte Geoff Berner-konserten og skrev en oktober-sak om Ulver - Perdition City som Tor Martin ikke har lagt ut ennå. (Nei, der var'n, gitt!))

Forresten: Et lite lyspunkt er dagens låt, The Hackensaw Boys - Nashville. Det som skjer rundt to minutter uti den er utrolig gøy.

What else should I be?

2005-10-09T14:31:00.000+02:00

I går gjorde vi tidenes merkeligste spillejobb.

Anledningen var åpningen av Uncertain States Of America på Astrup Fearnley, og kunstneren Jordan Wolfson som skulle ha en performance. Den besto av en stor skjerm (4x3m) der det ble projisert turistvideo fra Florida på 90-tallet. Bak denne skjermen, slik at ingen så oss, sto vi (Even, Fredrik, Simon og jeg) og spilte. Det vi spilte var All Apologies. Bare den. Om igjen og om igjen.

Opprinnelig var det planlagt at vi skulle spille den tre ganger, og så skulle det være det. Men på fredag prøvde Wolfson å få oss med på en "hemmelig plan" som gikk ut på at vi skulle bare fortsette og fortsette, på nytt og på nytt. På et tidspunkt regnet han med at noen fra Astrup Fearnley kom til å komme bak for å stoppe oss, men selv da skulle vi bare fortsette. Først når de tok strømmen skulle vi gi oss. Men heldigvis ble den planen modifisert til at Wolfson skulle styre det ved at han stoppet videoen. Problemet var bare at han aldri stoppet videoen.

Jeg tror vi kom gjennom låta 7 ganger før vi ga oss, og da vi kikket ut fra bak skjermen var rommet tømt, hehe. Men gode gud, så lei jeg er av All Apologies nå.

Superstar-Sam

2005-10-06T19:50:00.000+02:00

Jeg satt nettopp og så over besøksstatistikken til både Brute Choir og Captain Democracy-sidene. På Capt. D-sidene var det plutselig over 300 unike treff for september, og det er omtrent 3 ganger så mye som en normal måned. Ved nærmere inspeksjon viste det seg at det er sangen jeg spilte inn til bursdagen til Erik som er den store hitten.

Det var da snedig. Den er nemlig ikke linket til fra noe annet sted enn denne bloggen på selve dagen. Når jeg begynner å kikke litt på hvor alle de besøkende kommer fra, begynner jeg å skjønne tegninga. På den lista dukker det nemlig opp en del mp3-søketjenester (som denne og denne). Og blant dem var det faktisk hele tre nederlandske sider. Captain D feat. MS Sam er en hit i Nederland.

Det er altså folk som har søkt etter en bursdagssang, med søkeordet "birthday", og så har min versjon av Beatles' "Birthday" kommet opp. Søtt. Lurer på hva de tenkte alle sammen, når Microsoft Sam og jeg plutselig sang i vakker duett.

Dagens språklige medalje går for øvrig til Andreas, på grunnlag av følgende uttalelse på MSN om Kill-konsert:
Andreas: irriterer meg at jeg ikke var der.. jævlig fett lys.. sett de to ganger uten det lyset.. faen!
Andreas: de må advare om dysleksi-anfall før hver konsert... pga lyset...

Når jeg skal spille konsert i Nederland sammen med Microsoft-Sam skal jeg definitivt ha et lysshow som gir folk dysleksi.

Fuggelsong

2005-10-01T16:36:00.000+02:00

I NY Times-bilaget til Dagsavisen i dag er det en fin liten artikkel om en fyr som spiller klarinett med fugler.

Altså, han ble en gang for noen år siden invitert til en dyrehage for å spille klarinett for fuglene. Da han gjorde det, viste det seg plutselig at én av fuglene - en "white crested laughing thrush", hva nå det er på norsk - faktisk sang sammen med klarinetten. Vi lærer jo at fuglene har én sang som de gjentar, for å tiltrekke seg partnere og slikt. Gråspurven synger sånn og sånn, linerlen sånn og sånn, og så videre. Men her har vi altså fugler som kan reagere på andre musikalske impulser og forandre sangen sin deretter - i følge denne klarinettisten på en måte som gir musikalsk mening.

Han har gitt ut en bok kalt "Why birds sing", og spilt inn en CD sammen med en australsk fugl av arten smålyrehale (Albert's lyrebird). Som han sier:

"This bird will sing all day long, flipping his huge tail right over his head. He dances to his own beat, and his song is made up of sounds picked up from other birds: snippets of calls and squawks and even the sound of wings flapping."

Fantastisk!

Det står også noe om en søramerikansk gjerdesmette som synger firstemt i store kor etter mønsteret A-B-C-D, der hannfuglene synger A og C, mens hunnene synger B og D. Og:

"If you put a loudspeaker in the middle of these birds, they all gather around and sing like mad."

Fugler, ass.

Referansepunkter

2005-09-27T00:00:00.000+02:00

Jeg er nå offisielt Bachelor i Realfag. Det tok dem bare to og en halv måned å behandle en enkel søknad.
Det skal faen ikke være lett å finne riktig strøm-sak til Audio Buddyen. I dag byttet jeg på Clas Ohlson for andre gang, og det er fortsatt ikke helt riktig. Nærme, riktignok, men ikke helt riktig.
Cornelius - Point er gjenoppdaget.
Even og jeg har laget enda en ny låt. Men dere får ikke høre, mouahaha, for vi skal gi ut plate til vinteren, og vil spare litt godsaker til det.
Høstens beste reality-konsept er faktisk Tufte IL. Heia nerdene!
Dagens røverkjøp er Cowboy Junkies - Caution Horses på fullstendig ubrukt vinyl til 20 kroner. Jeg fikk til og med originalt firesiders maskinskrevet presseskriv fra 1990. Fin plate var det og, om enn ikke like fin som Trinity Sessions.
Og ellers var alle enige om at det hadde vært en fin helg.

Utstyrsmani

2005-09-24T12:08:00.000+02:00

I forbindelse med denne produksjonsjobben Even og jeg skal gjøre (som egentlig skulle ha begynt denne helgen, goddammit), trenger vi å kjøpe inn litt utstyr for å få gjort det. Even trenger mer RAM, og vi trenger en eller annen måte å spille inn trommer med fire mikker.

Så da gjøv jeg løs på researchen, og det er noe av det gøyeste jeg vet. Første skritt var å installere midt lydkort på Evens maskin, siden mitt har fire analoge innlinjer, mens Evens bare har to. Det gikk smertefritt, selv om det dessverre ikke gikk å kjøre begge samtidig. (Etter sigende skal det være mulig å kjøre to lydkort samtidig på OSX Tiger, men Even har Panther.)

Så viste det seg at når vi brukte mitt lydkort i Evens system med monitoring, mangler vi manuell volumkontroll og hodetelefon-utgang. Først fant jeg denne lille tassen her: Behringer HA400, en bitteliten hodetelefonforsterker med fire utganger. Lydkvaliteten er sikkert ikke helt superduper, siden det er Behringer, men den skulle være billig og greier. Dessverre har jeg ikke funnet noen norske forhandlere som har den (litt mer research tyder på at den kommer først 1. november), så det kan være jeg ender med å kjøpe Behringers minste mikser, UB502 i stedet. Den er sikkert grei. Men den lille HA400 hadde vært fin, altså.

Videre trenger vi to micpreamper til. En løsning kunne vært å hente den lille Behringer-mikseren som står oppe på øvingsrommet, men det er en del ting som taler mot det. For det første er det jo plutselig ikke en mikser på øvingsrommet da, og dermed blir det vanskelig å høre vokalen, lissom. For det andre stoler jeg ikke helt på lydkvaliteten i preampene til Behringer generelt. For tredje er det en billig, dårlig mikser, som suser og spraker, sikkert fordi den i sin tid var på en russebuss og har fått i seg litt for mange øl opp gjennom.

Så da var det å finne noe billig (og helst bra) som kunne gjøre jobben. Jeg fant fort M-Audio Audio Buddy, og tenkte at joda, den gjør sikkert jobben, men den låter sikkert litt sterilt og kjedelig. Det er ikke rør, akkurat. Og til en pris på 8-900 kroner, er det liksom ikke så langt unna å kjøpe to stykker av ART Tube MP, som jeg allerede har én av og er veldig glad i. På den annen side er det jo absolutt et poeng å kjøpe noe annet når jeg først skal kjøpe en preamp til, slik at man kan velge mellom forskjellige lyder, lissom. Mye fram og tilbake, men jeg landet på Audio Buddyen. Det var jo så mye preamp for pengene. Og mer skulle det bli.

For i går ringte Arild meg. Han var i Chicago, på vei inn i en musikkbutikk og ringte meg for å høre om det var noe jeg trengte. "M-Audio Audio Buddy," sier jeg. Litt senere får jeg telefon om at joda, den kosta 50 dollar. Ha! Billig! Nå er Arild tilbake i landet, og jeg en stereo-preamp rikere. Må bare ned på Claes Olson og kjøpe et strømadapter som takler 220V.

Men en lei konsekvens av at man driver og titter rundt på sånne ting, er jo at man ser så mye annet man har lyst på. Først og fremst trenger jeg noen litt ordentlige monitorer. Jeg har lenge sett på ESI nEar 05 eXperience og tenkte at det var sabla billig. Men de er ganske små, og jeg er litt redd for at de ikke låter høyt nok, rett og slett. Så hadde plutselig Procom tilbud på Alesis Monitor one Active MKII.

Vil ha. Har ikke penger.

Dessuten kunne det jo være gøy med en ordentlig mikk til, nå som jeg har micpreamper til det. Studio-Projects B1 har fått meget gode skussmål både her og der, og tusen kroner er virkelig ikke mye. Fin er den også.

Vil ha. Har ikke penger.

Et skikkelig headset er også noe jeg trenger. BeyerDynamic DT 150

Vil ha. Har ikke penger.

Dessuten har jeg jo virkelig bruk for en liten gitarforsterker til studioet. Helst en Fender Blues Jr. eller Pro Jr., men en Roland Cube 30, til nød en Microcube går også an.

Vil ha. Har ikke penger.

Æsj. Men likevel: Hurra!

When the levee breaks

2005-09-22T14:43:00.000+02:00

Det er ikke så ofte jeg synes oppriktig synd på amerikanere, men akkurat nå er det liksom ikke grenser for hvor mye juling disse folka som bor ved Mexico-gulfen skal måtte tåle. Siden jeg som nevnt tidligere er en enspora skylapp-idiot, svarer jeg på alle livets utfordringer og tankekors med popmusikk. Så også denne gangen. Jeg har fundert på en virtuell tribute-mixtape til orkanofrene.

Alle låtene er ment positivt, altså, det er ingen morbid humor ute og går her.

1. Led Zeppelin - When The Levee Breaks
If it keeps on rainin', levee's goin' to break
If it keeps on rainin', levee's goin' to break
When The Levee Breaks I'll have no place to stay

2. Lucinda Williams - Lake Charles
Did you run about as far as you could go
Down the Lousiana highway
Across Lake Ponchartrain

3. Tom Waits - I Wish I Was In New Orleans
Well, I wish I was in New Orleans
I can see it in my dreams
arm-in-arm down Burgundy
a bottle and my friends and me

4. Glen Campbell - Galveston
(Takk til Jane for påminnelsen, jeg har den faktisk på 7".)
Galveston, oh Galveston, I still hear your sea waves crashing

5. Bob Dylan - Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again
Oh, Mama, can this really be the end
To be stuck inside of Mobile
With the Memphis blues again

6. Modest Mouse - Trucker's Atlas
Go down through California
beeline you might drive three days
and three nights to the tip of Florida

Men så sa det på en måte stopp. Jeg vet at jeg har tenkt på noen flere i det siste, men kommer ikke på dem. Forslag mottas med takk.

Man kunne jo kanskje tenkt at Dylans Hurricane hadde passet, men den handler jo om noe helt annet, så det blir feil. Dessuten kunne jeg tenkte meg å avslutte med en Iron & Wine-låt, enten Cinder & Smoke eller Southern Anthem.

Paris 1940

2005-09-20T12:57:00.000+02:00

The bar is closed
but the money still rolls in
The girls keep their schedules tight
their beds never empty

Hør The Captain & Me - Paris 1940

Subterranean homesick dødsangst

2005-09-18T12:16:00.000+02:00

Jeg er litt dårlig med oppdateringer her om dagen, men det er litt fordi det skjer så mye annet. Som noen eksempler:

På torsdag øvde vi for tredje gang med Joakim, den nye Brute Choir-bassisten. Jepp, nå er det offisielt, The Brute Choir er igjen en trio. Vi tar det sakte og rolig, og satser på å være klare for spilling en gang i november eller noe. En fin anledning kan være Movemountains-kvelden som Mia ordner på klubbscenen på Betong. Detaljene til den greia får komme litt senere.

Even hadde vunnet masse billetter til The Real Ones på John Dee torsdag kveld, og det var en satans bra konsert. På plate er de litt kjedelige (og bandnavnet er teit), men live blomstret de virkelig opp. Himmelske vokalharmonier, grusomt stilige banjo-, mandolin- og felesoloer. Og masse gjesteartister. Odd Nordstoga kom og sang en sang, Christer Knudsen sang to, og Jim Stärk måtte selvfølgelig spille den gørrkjedelige Morning Song. Men de er tilgitt for det, for litt senere kom hele bunten (minus Nordstoga) på og spilte The Weight, og det var ganske fantastisk. Og som aller siste nummer fikk vi en herlig bluegrass-versjon av Subterranean Homesick Blues. (Det hadde jo egentlig vært litt stilig om Ole Paus hadde dukket opp også, men jeg savnet han ikke, på en måte.)

På fredag hadde Frøydis bursdag med tilhørende fest, og jeg brukte mesteparten av dagen på å lage gave. Det ble en fin sang om å være redd for å dø, som likevel er ganske oppmuntrende. Hør selv:

You'll Be Alright

Live tror jeg at den skal få publikumskoring, litt sånn ala det Phil Elverum driver med. Åh, nå fikk jeg lyst til å høre på den fine Mount Eerie-liveplata. Den fra København på trippel vinyl.

Lørdag morgen var satt av til høstens hittil kraftigste frokost (dagens viktigste måltid) og kaffe, før Even og Bøtta Berge kom på besøk. Even kunne fortelle at produsentjobben for Crooked Wood var i boks, om enn for litt mindre penger enn vi prøvde oss med først. Men det gjør ingenting, for jeg tror det blir gøy, og jeg tror det blir bra.

Senere gikk vi ned til Astrup Fearnley-museet. Vi er nemlig hyra inn til et merkelig prosjekt. Vi (pluss Simon og Fredrik) skal være band i en kunstinstallasjon. Det skal være en svær skjerm som viser noe film fra Florida på midten av 90-tallet - oppned, så vidt jeg har forstått - og bak skjermen, slik at ingen ser oss, skal vi stå og spille Nirvana-låter. Med fullt band og skriking og hoiling og hele pakka. Det kan bli sært å hyle "Rape me!" for et publikum vi ikke ser, klokka 3 om formiddagen på en lørdag.

Og enda litt senere var det et slags fårschzpil hos Even, før vi dro på Spasibar på en hadet-fest for en fyr jeg knapt kjenner. Det middelmådige metal-coverbandet Los Bastardos spilte, og det var så som så, rent bortsett fra siste låta, der de fikk publikum (ja, inkludert meg) til å rope "We're not gonna take it! No! We ain't gonna take it! We're not gonna take it, anymooooooore!" i ti minutter, minst. Det var jo litt gøy, på den barnslige måten.

Både Erik og Arild var innom, jeg fikk snakket litt med Sjur fra Monzano om studioet han har bygget i øvingslokalet, trøstet Henning fra Don Juan Dracula som hadde fått en øl helt over seg av en idiot, og ting var egentlig ganske hyggelig. Men jeg var veldig sliten. Dessuten hadde jeg satt igjen sykkelen min oppe på Adamstuen kvelden før, så jeg gikk gjennom regnværet og hentet den, før jeg møtte Pstereo-Kenneth på Kebabstua.

Puh!

Innhentet av virkeligheten

2005-09-14T11:24:00.000+02:00

Samme hvor effektiv og pliktoppfyllende man er, er det alltid masse ting man skulle ha gjort. I går tok jeg meg selv i nakken og skrev én jobbsøknad, to anmeldeldelser, ryddet på kjøkkenet, vasket klær, og selv om luftfuktigheten var godt over 100% i går kveld fikk jeg syklet til Solli plass og gjort den jobben for Arild.

Men likevel. Jeg burde ha: Skrevet en anmeldelse til, minst, begynt på den design-jobben, krevd inn penger fra folk som skylder, betalt regninger, vasket kjøkkenet, skrevet ferdig den der sangen, skrevet den der andre sangen, mikset ferdig den der tredje sangen hos Even, hentet trekkspill, trommestikker og tamburin hos Even, mast på produsent-Andreas og gjort noe med hjemmesidene til Movemountains. Og da sa jeg til og med nei til gjestelisteplass på Magic Numbers-konserten i går.

Noen som vet om et sted man kan klippe seg uten at det koster skjorta?

Anekdotempæl

2005-09-12T11:55:00.000+02:00

Torsdag kveld
På vei hjem, i Grünersgate helt nede ved trappene ned til Kuba, ser vi plutselig et lite dyr vandre oppover gata. Det viser seg å være et pinnsvin på ville veier. Det overraskende er at pinnsvinet hadde et bringebæryoghurt-beger på hodet, slik at stakkaren ikke så noen ting, og dermed vandret på måfå og i sikksakk. Yoghurt-begeret ble fjernet, og et liv reddet. Da angret jeg fælt på at jeg ikke hadde med kamera.

Fredag & lørdag
Even og jeg lager enda en ny låt, med passende tilbehør. Denne gangen befinner vi oss i Paris i 1940, og nazistene er rett utenfor byen. I en bar/bordell møter vi en ung mann som har fryktelig dårlig samvittighet fordi hans dårlige ben gjør han kampudyktig.

Mandag
Valgdag. Jeg har selvfølgelig på meg "Stoppa valfriheten"-t-skjorta.

Democracy to the people #1

2005-09-07T21:37:00.000+02:00

Coming to you pseudo-live, in vivid, glorious mono! One man, four instruments and 26 minutes of joy!

Første utgave av konsertserien "Democracy To The People - fra min sofa til din".

Det ble så klart noen feil her og der, men det er jo tross alt en konsert. Så lag deg en kopp kaffe, last ned (det er 23 MB, så det kan ta litt tid), skru opp til konsertvolum, len deg tilbake og nyt. Dette er en verdenspremiere for konseptet "pseudo-live internettkonsert". Det er ikke nødvendigvis meningen at man skal høre på konserten så mange ganger, det skal på en måte være en - ja - konsert. Så gjør det så hyggelig som mulig for deg selv mens du hører. (Og skulle du synes det er for kjipt å høre på, er det jo bare å stoppe.)

Og si for all del fra om hva som funker og hva som ikke funker, jeg har planer om å perfeksjonere konseptet. Er det for mye å laste ned hele greia, burde jeg sette opp en eller annen form for streaming, eller kanskje en podcast? Å dele det opp i individuelle spor er ganske uaktuelt, det ødelegger konsertfølelsen, men det kan man jo uansett gjøre selv, hvis man absolutt vil.

Settliste:
I Am Star Wars (Smog)
Beautiful Decay
Jenny
Bridges & Balloons (Joanna Newsom)
Strange & Lovely
The Dark Don't Hide It (Magnolia Electric Co)
Somehere In This Town
A Cautionary Song (The Decemberists)

Dessuten fikk jeg Mount Eerie - No Flashlight (med verdens største coverplakat) og Mount Eerie - Singers (som stort sett består av gamle sanger) i posten i dag. Rejoice!

Ukas plategjenoppdagelse #16

2005-09-05T13:30:00.000+02:00

Sophia - The infinite circle

Jeg vet ikke helt hvordan dette skal fungere, sånn Pstereo vs. blog, men teksten ligger i hvert fall på Pstereo nå (trykk på coveret).

Ellers var jeg på Saint Thomas-konsert på lørdag, og det var veldig fint. Jeg må få kjøpt meg den nye plata snart. Og så må jeg kjøpe Serena Maneesh. Og masse annet. Og ukulele. Huff, disse penga. Kan noen gi meg en jobb?

There's nothing wrong with the Pstereo

2005-09-01T16:48:00.000+02:00

I dag er det slutt på sommeren, sånn teknisk sett, det er torsdag og det er dagen "nye" Pstereo ser dagens lys. De store forandringene er det ikke, i hvert fall ikke sett utenfra, men noen grep har blitt tatt.

Av forskjellige grunner har det stått alt for stille i Pstereo det siste halvåret eller så. Småbarn, husoppussing, eksamener og allmuligslagsrot, samtidig som noen av skribentene har fallt mer eller mindre fra, har gjort at det har blitt for få saker til å opprettholde trøkket, i hvert fall i lange perioder. I et forsøk på å gjøre noe med dette har Tor Martin tatt over som redaktør, og jeg har blitt forfremmet til noe med litt mer ansvar. Vi har vel kalt det "redaksjons-sekretær", uten at noen av oss egentlig vet hva tittelen innebærer.

Vi håper å få litt mer kontinuitet i sakene, og samtidig ser vi etter nye skribenter, så hvis du føler deg skikket og har lyst, er det bare å sende inn.

De siste dagene har de av skribentene som fortsatt er aktive samlet opp en del stoff, Ingve har intervjuet Serena Maneesh, og i tillegg har de huket tak i plategjenoppdagelsene mine (them corporate bastards!). Så det er masse fint å lese i dag.

Dessuten fikk jeg fin CD-pakke fra Ingve i dag:

Stars - Set Yourself On Fire (høres veldig fint ut)
Sons & Daughters - The Repulsion Box (funker bedre på plate enn live, tror jeg)
Bikini Atoll - Liar's Exit (produsert av Steve Albini, det er alt jeg vet)
Seven Feet Four - To Kill Is Easy (hæ?)
Squeaky Burger - Sweet Obscurity (fint cover, i hvert fall)

Sp: Hva heter hovedstaden i Tyrkia?

2005-08-30T16:02:00.000+02:00

Sv: ANKARA!

(Det er altså den nye Captain & Me-låta det dreier seg om.)

Ukas plategjenoppdagelse #15

2005-08-29T16:38:00.000+02:00

Boxhead Ensemble - Quartets

Det er stillferdig, svevende og filmmusikk-aktig. Jeg sitter i sofaen og graver meg gjennom de siste hundre av Underworlds massive 830 sider mens ettermiddagssola forsvinner bak husene på andre siden av gata. Kaffe er godt. Det låter ganske fint, spesielt når det blander seg med lydene fra Grünerløkka utenfor. Men det låter også ganske pregløst, i betydningen at det ikke setter noen form for spor etter seg. Det bare flyter av gårde, og minner meg mer eller mindre om introen til en vilkårlig GY!BE-låt, kanskje bare med en tanke mer jazza lyder.

Fint å lese til, pent nok å høre på, men med følelsen av å se en film uten bilder. Hvis jeg husker det som sto i presseskrivet korrekt var vel også en del av prosjektet her noe filmmusikk-greier. Og det er ganske toneangivende at coveret er grått og intetsigende, mens låtene heter "One", "Two", og hele veien opp til "Seven". Postrock på tomgang, men så har jeg heller aldri helt skjønt poenget med ambient-musikk.

Finn ut mer her. Jeg fant ingen gratis-downloads.

Elektronisk varme hender

2005-08-27T15:04:00.000+02:00

På torsdag kveld gikk strømmen i stua. Føkk faen, tenkte jeg, ikke nå igjen. For det skjedde en gang tidligere i sommer også. Strømmen forsvant, men da jeg slo på sikringen igjen kom den ikke tilbake, og ingenting hjalp. Etter litt om og men fikk jeg tak i en elektriker som skiftet ut sikringen. Og han bekreftet sikringen var - helt i tråd med min diagnose - ødelagt. Det var det jeg trodde hadde skjedd nå også.

Helt til vi oppdaget at det var strøm på Fredriks rom, som er på samme kretsen som stua. Det var en smule mystisk, men i det minste la ikke problemet i sikringen, som sist. Etter en liten samtale med pappa (som også lider av DIYS), begynte jeg å åpne opp koblingsboksene for å lete etter et brudd i ledningene. Jeg fant masse gammel, halvrotten isolasjon, men intet brudd.

Litt skuffet over at jeg ikke hadde klart å fikse det selv skrudde jeg sammen boksene igjen og satte på sikringen, for at det skulle bli lys hos Fredrik. Og dæven spøtte, der var det strøm i stua igjen. Noe er åpenbart galt, men så lenge jeg har strøm og en sikring som jeg regner med fungerer som en sikring, gidder jeg ikke gjøre noe med det.

Men det slår meg at slike ting har hendt meg før - og det er nå vi kommer til sakens kjerne. Jeg kan fikse ting uten å gjøre noe som helst med dem. Først og fremst har det dreiet seg som elektroniske duppeditter. Har du en videospiller som ikke funker? Gi den til meg, jeg kommer til å gjøre akkurat de samme tingene med den som du gjorde for fem minutter siden, med den betydelige forskjellen at spilleren funker upåklagelig når du får den tilbake. Jeg kan fikse radioer ved å slå dem av og på igjen, TVer ved å trekke ut antennekabelen og gitarforsterkere ved å riste på dem. (Skjønt, det hender jeg må gi tapt også; datamaskinen til Andreas måtte erklæres død her en gang i vinter.)

Det hele er en smule mystisk og okkult, og går imot alle de vitenskapelige verdiene jeg vanligvis har klokkertro på, men jeg har pleid å si at jeg har elektronisk varme hender. Jeg kan helbrede elektronikken din ved å la elektro-chi strømme gjennom hendene mine og inn i transistorene. Jeg trodde dette var en egenskap som begrenset seg til svakstrøm, men det ser ut til at elektro-chien har en effekt også i 220 volt.

Kanskje dette er noe jeg skal starte med dersom jeg ikke får jobb? "Mortens elektro-healing". Eller noe.

Ukas plategjenoppdagelse #14

2005-08-25T13:10:00.000+02:00

Sparklehorse - It's A Wonderful Life

I am
the only one
can ride that horse
th'yonder

I'm full of bees
who died at sea

It's a wonderful life
It's a wonderful life

I wore
a rooster's blood
when it flew
like doves
I'm a bog
of poisoned frogs

It's a wonderful life
It's a wonderful life

Og det merkelige er at Tom Waits' bidrag er det kjipeste på plata, selv om den er litt tøff også. Eller kanskje den egentlig bare er tøff, men ikke passer inn. Jeg skal i hvert fall slutte med ting som egentlig er en lett kamuflert versjon av jævla tidsklemme-syting, for:

I'm the dog that ate
your birthday cake

It's a wonderful life
It's a wonderful life
It's a wonderful life

Et liv i fire dimensjoner, hvorav den fjerde synes urettferdig trang

2005-08-24T13:32:00.000+02:00

Er ikke jeg liksom arbeidsledig? Burde ikke jeg hatt masser av tid til å sitte og drikke kaffe og lese bok, titte litt på skyene som driver forbi, og fundere litt på livets gåter? Burde jeg ikke i det minste hatt tid til å skrive jobbsøknader?

Merkelig nok har jeg nesten ikke slappet av siden onsdag forrige uke. Det skal riktignok sies at det meste av det jeg har gjort har vært mer enn litt lystbetont, men det er rart hvor lett det er å fylle opp en timeplan, selv når man "ikke gjør noe". Det har selvfølgelig også en sammenheng med at jeg har litt problemer med å ta i bruk ordet "nei". Spesielt når det gjelder musikalske ting.

I dag for eksempel, hadde jeg egentlig en avtale med Mathias. Han skulle arrangere petanque/boules-turneringen "The Clash Of The Gigantic Metal Balls" i Frognerparken, og værmessig var formiddagen i dag eneste mulighet. Dessverre har jeg også et maleprosjekt gående ute hos foreldrene mine, og maling ute fordrer også OK vær. Derfor måtte jeg avlyse boules-turneringen og heller fokusere på å tjene litt penger.

I går hadde Even og jeg møte med Anders i Crooked Wood. Vi ga han et tilbud, og han måtte så klart høre med de andre i bandet og slikt, men vi håper at vi får det til. Jeg tror Crooked Wood med litt Captain & Me-produksjon kan bli veldig bra.

Nei, det er vel på tide å finne fram penselen igjen.

Jensmania

2005-08-21T14:23:00.000+02:00

Jensmania var en suksess. Og sjelden (om noen gang) har vel et coverband spilt en mer smakfull samling låter. Jeg ramser opp etter hukommelsen:

Young Americans (David Bowie)
The Weight (The Band, og med trommissen på leadvokal)
The Night They Drove Old Dixie Down (The Band)
The Man In Me (Bob Dylan)
Tom Thumb's Blues (Bob Dylan)
Walk On (Neil Young)
Caravan (Van Morrison)
Blue (The Jayhawks)
Wurthering Heights (Kate Bush)
God Only Knows (The Beach Boys)
Bridges & Balloons (Joanna Newsom)
Nobody's Fault But My Own (Beck)
A Case Of You (Joni Mitchell)
Get Myself Arrested (Gomez)

Hmmm, det ser ut til at jeg har glemt et par låter. Samma det, poenget er i hvert fall at bandet låt knallbra, nesten så jeg fikk tårer i øynene noen ganger. Og med fullt blåserarrangement og trekkspill på God Only Knows pluss firstemt vokal, saksofon på Young Americans, sitar på Nobody's Fault But My Own og kontrabass så ofte som mulig, var det hele en fryd. En kjempefest.

I morgen blir det en ganske annen type konsert, nemlig avskjedskonsert for Erlend. Vi sender han avgårde til Nueva York med brask, bram, øl og bråk på bittelille Crowbar.

Fakta fra verden

2005-08-20T11:54:00.000+02:00

Jeg har aldri vært ung.
Når jeg blir stor skal jeg bli skikkelig stor. 3 meter, omtrent.
Dessuten skal jeg bli den første (siden det gamle testamente) til å bli 200 år gammel.

Kom på Hausmania i dag.

Tyrkisk klezmer

2005-08-18T14:40:00.000+02:00

I går/natt jobbet Even og jeg med ny Captain & Me låt. Vi har merket at prosjektet har gått mer i country-retning, uten at det har vært noen plan bak det. Så nå tenkte vi at vi skulle motarbeide dette med å kjøre på med noe skikkelig ompa-klezmer. I forigårs satt vi hos meg og hørte på Wunderkammer og spilte gitar, og vips så hadde vi grunnlaget til en låt. Og joda, det blir ompa.

Da vi begynte å spille den inn, for anledningen med Jaran på mandolin, merket vi at mye av låta hadde en tydelig tyrkisk følelse. Merkelige greier, men vi valgte å dyrke det litt, så da teksten skulle skrives måtte den på en måte ha en setting i Tyrkia et sted. Det jeg landet på var en stakkars fyr hvis kjæreste har blitt fanget av banditter i 20-tallets Ankara, kort tid etter det nye Tyrkia ble dannet og byen ble hovedstad. For å få tilbake jenta må han spille russisk rulett, og låta begynner akkurat i det han tar revolveren og sikter den mot tinningen.

Vi kom aldri så langt som til å legge vokal, for da klokka ble 5 i dag morges var vi både slitne, trøtte og fulle, og ville mest sove. Vi får vel gjort den ferdig en dag snart.

Mens vi holdt på fikk Even en telefon fra bandet Crooked Wood, som bekreftet at vi, The Captain & Me, skal produsere plata deres, på rommet til Even. Det blir gøy, og litt penger blir det også.

Ukas plategjenoppdagelse #13

2005-08-16T13:26:00.000+02:00

Sonic Youth - Washing Machine

I det jeg holdt på med en lang Sonic Youth-artikkel slo det meg at det er jammen lenge siden jeg har hørt på Washing Machine (bortsett fra at jeg har dratt fram Diamond Sea en gang i mellom). Det var den første Sonic Youth-plata jeg kjøpte, og jeg synes absolutt den er den beste av 90-tallsplatene deres. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk setter f.eks. Goo så høyt, den synes jeg er litt kjedelig. Jeg skal innrømme at Washing Machine er en smule ujevn, men mye er veldig veldig bra.

Og en plate som avsluttes med en 19 minutter støyorgie parret med den nydeligste melodien som finnes kan jo ikke være dårlig.

Ellers tror jeg intervjuet i går gikk OK. Det gikk i hvert fall ikke dårlig, selv om de var (med rette) litt lite imponert over jobberfaringen min. Til gjengjeld var de imponert over karakterene. Jeg tror jeg har en sjanse, selv om det sikkert er andre flinke folk som har søkt.

Og ja, forresten. På lørdag er det Jensmania:

Alle er invitert, selv om det er Jens som feirer bursdag. Jeg er gjesteartist i coverbandet (som tydeligvis har fått navnet Dynamo), og skal være med og spille Neil Young, Jayhawks, Beach Boys og Joanna Newsom.

Øya, del 3

2005-08-14T16:50:00.000+02:00

Jeg trodde jeg var sliten i går, men i dag er jeg en plante, en skurefille og en søppelbøtte. Var nå egentlig de whiskyene på Mono en god idé?

DeLillos, Datarock og The Shining ble ofret på den utslitte kropps alter, og etter å ha funnet ut at Erlend av en eller annen grunn befant seg på Østerås, møtte jeg Stian for å bivåne dagens første konsert. Lørdagen hadde nok det svakeste programmet av alle dagene, så det ble litt slapt. På en måte.

Hot Hot Heat
Han er lissom så kul at ikke kan tillate seg å uttale alle konsonantene i sitt eget bandnavn. "Hi, we're hoh hoh heah", hehehe. Det var ganske fengende innimellom, men de virket kanskje litt trøtte og leie. På Bandages gadd de ikke gjøre et forsøk en gang. De gamle låtene er definitivt fortsatt best, med unntak av avslutteren Goodnight Goodnight, som jeg er litt svak for.

Point Shirley
Den ene gitaristen (han som også spiller i Noplacetohide) var visstnok forlover i Bergen, så da fyllte de på med Karim Sayed og Emil Nikolaisen på perkusjon i stedet. Det funka temmelig bra, det. Og han vokalisten er unektelig ganske artig å se på. Det var nok noen hakk mer moro på Mono, men jeg tror de fikk en del nye fans.

Animal Alpha
Dølle greier, ass. Designer-metall suger.

Sons And Daughters
Tja, det var jo ålreit. Lissom. Kan ikke si at jeg sitter igjen med noen varige minner fra denne konserten, annet enn at det er ganske godt gjort å forene post-punk (hvorfor er lissom ALT post-punk om dagen?) og ompa-country.

Cast
For noen håpløse tekster. Han klarte å rappe at han spiste cornflakes til frokost og at han ikke hadde noe mat i løpet av mer eller mindre samme setning. Som et eksempel.

Thulsa Doom
Det var litt bedre her enn på Slottsfjell, synes jeg. Men det er fortsatt ganske ordinært og kjedelig. Trekkplasteret er selvfølgelig Egil, som tilsynelatende ikke ikke er i stand til å åpne kjeften uten å si noe morsomt.

Franz Ferdinand
OK. Jeg merker at de har blitt en del proffere siden sist, ikke minst har han andre gitaristen lært seg å synge. Men det var bare gøy sånn innimellom. Ambivalensen fortsetter.

Roots Manuva
Det hip hoppere flest ikke ser ut til å skjønne er at plate og live er to helt forskjellige opplevelser, og man oppfatter lyd på en helt annen måte. Ofte er det bare en DJ som trykker "start" på noe musikk som er akkurat det samme som på plata, og rapper de oppå. Det låter nesten alltid drit, fordi lyden av backingen og lyden av stemmen ikke henger sammen. Derfor sier jeg ja til hip hop med band. Roots Manuva har skjønt dette. Et fett og funky band gjør susen, og gjorde det til kveldens beste konsert. Igjen var det noe rart med lyden på Sjøsiden-scenen, for det var til tider nesten ikke vokal. Eller kanskje det bare var Roots som var for stein til å gidde å anstrenge stemmen. Sløy fyr, men morsomt.

Og så gikk jeg forbi Subs på veien ut, men jeg var ikke spesielt klar for punk akkurat da. Jeg skulle gjerne dratt og sett Marthe Valle, for hun har minst én låt som er dritfin, men det kræsjet jo med Franz Ferdinand. Og jeg burde jo ha sett Kill, jeg har hatt lyst til å se Kill lenge. Men andre interesser måtte gå foran; de interessene som endte med disse whiskyene på Mono.

Og ja, forresten. Det ser ut til at The Brute Choir holder avskjedskonsert for Erlend på Crowbar (ja, det går faktisk an å putte et helt band inn der, jeg har sett det med egne øyne) neste mandag. Mandag 22. august, altså. 2005.

I morgen er det jobbintervju, det er skummelt.

Øya, del 2

2005-08-13T11:52:00.000+02:00

Jeg er veldig sliten nå (hva var det denne kroppen gjorde i går som brukte opp all energien?), og egentlig ikke klar for enda en dag med festival. Men det må jo til. Gårsdagens program var på mange måter litt kjipere enn torsdagen, men til gjengjeld var avslutningen helt av en annen verden.

The Thing
Angrepsjazz av beste klasse. Paal Nilsen Love, Ingebrigt Haaker Flaten og Mats Gustafsson er jo litt av et stjernelag, og når de hyler og hamrer og abstraherer låter av både Yeah Yeah Yeahs (Art Star) og The Sonics (Have Love Will Travel!!!), er det veldig gøy. Og selvfølgelig for viderekomne. Til slutt inviterer Gustafsson opp en gitarist som er "lite cool att ha på scenen" - Thurston Moore. Og hallelujah for en herlig ti-minutters støyorgie det ble.

Ane Brun
Kontrasten var ganske stor til Ane Brun da, gitt. Det var ganske fint, men det ble litt likt etter hvert. Jeg savnet kanskje noe mer, som for eksempel noen vispete trommer eller noe. Men han på gitar spilte mye fint.

Washington
Han synger fint, men musikken var i grunnen ganske ordinær.

Diskaholics Anonymous
Det var i grunnen litt skuffende. Hvis de først skulle fylle tre kvarter med improvisert gitarstøy, synes jeg de kunne støyet mer, eller hatt noe som brøt det litt opp. Det er forsåvidt litt interessant som gitarist å se hva Moore og O'Rourke gjør for å få de rare lydene, men ut over det ga det meg ikke så mye.

Babyshambles
Haha, var det egentlig noen som trodde han skulle komme? Og ble det noe av den "supereksklusive" konserten senere på kvelden. For en latterlig fyr.

Death From Above 1979
Det burde vært dødsstraff for å stille så lav lyd når DFA79 er på scenen. Det ble litt høyere, og dermed litt gøyere etter hvert, men det var for lavt hele tiden. Fett nok, men det tok liksom aldri helt av. Nei, det var nok dobbelt så moro på Roskilde.

The Magic Numbers
Det var jo koselig nok, selv om det var litt slitsomt at det var så mye folk (skal jeg klage på det også, nå?). De spilte alle de kjedelige låtene først, og alle de fine låtene etterpå, noe som gjorde at man gikk derfra med et smil om munnen. Og den siste glad-country-låta var en perfekt avslutter.

Annie
Haha, hun kan jo ikke synge.

Satyricon
Alt blir liksom litt kjedelig og pysete etter å ha sett Mayhem i Tønsberg.

Saul Williams
Jeg har litt problemer med å sette pris på hip hop live, merker jeg.

Sonic Youth
SONIC YOUTH! SONIC YOUTH! SONIC YOUTH! Fy faaaaen, så bra det var. Jeg hadde ganske høye forventninger etter å ha sett dem på Roskilde, men dette var enda bedre. (Det kan ha litt å gjøre med at Arild og jeg skaffet oss en veldig god plass bare fem meter fra scenen på Thurston-siden og strategisk nok bak noen lave jenter.) De spilte selvfølgelig mest fra Sonic Nurse, men spedde på med gromlåter fra bortimot hele diskografien. Og selvfølgelig masse gitargalskap og gitarsex fra Thurston Moore, samt at O'Rourke og Ranaldo også innså gleden i å jule opp en gitar. Og Expressway To Yr Skull til slutt. Jeg tror det var en av de beste konsertene jeg har vært på.

Øya, del 1

2005-08-12T11:07:00.000+02:00

Ja, la oss ta en kjapp oppsummering før jeg glemmer det. Men først, to gode nyheter:

1. Jeg skal på jobbintervju på mandag, for en jobb som virker interessant.
2. Frifond har innvilget 4000 kroner i støtte til Brute Choir-EPen.

Ting flasker seg virkelig for unge Krane for tiden. Jeg må ha gjort noe riktig og blidgjort noen demoner eller noe. Nuvel.

Onsdag, Mono

Maria Orieta
Dørgende kjedelig.

Oppnedbass
Det var litt morsomt en stund, men så ble det litt mye romsdøling, alt for mange bygdeoriginaler fra Rætvåg, litt mye standup og lite musikk, og til og med alle de merkelige taktskiftene ble kjedelige. Morsomt i små doser.

Quit Your Dayjob
Dette var en positiv overraskalse. Ordentlig post-punk med trykk på "punk". Og mye Joy Division.

Point Shirley
Kveldens klare vinnere. Huhei, for et band! Disco, rock og en herlig femi vokalist med bukseseler. Noen foreslo "Norges beste band", og jeg er ikke nødvendigvis uenig. Øya-festivalen kan vel på mange måter sees på som NM i musikk, så vi får se hvem som stikker av med seieren.

Sci-Fi Skåne
Joda, Thomas Öberg er artig, han. Men det hjelper liksom så lite når musikken er så kjedelig.

Torsdag

Ricochets
Jeg kom omtrent halvveis i konserten, og det virket ganske ålreit. Jeg synes at Ricochets kan bli ganske kjedelige, men de har da et knippe gode låter. Synd at Andreassen ikke kan engelsk.

Moneybrother
Jeg skjønner etter hvert alle Springsteen-referansene det snakkes, som ikke har vært så tydelige i singlene. For Moneybrother låter mer eller mindre som Bruce anno Born To Run, og det låter jo unektelig fett. Når fyren i tillegg er en sprudlende og superenergisk fyr på scenen kan det jo ikke gå galt. Men jeg måtte stikke halvveis.

Serena Maneesh
For jeg skulle finne ut om Serena Maneesh var like bra som jeg håpet på. Det kan man kanskje ikke si at de var, men mye av det hadde å gjøre med at scenen var alt for stor, og lyden var ganske grøtete. Skjønt, de hadde ikke egentlig noen problemer med å fylle scenen, det var mer det at det var for få folk. Og når man spiller støy-rock skal det jo være grøtete, men litt mer vokal hadde vært greit. Men for all del, det var absolutt fett.

Cloroform
Cloroform hadde jeg ikke sett live siden RF-kjelleren høsten 200o eller når det var, og det har jo skjedd en del med bandet siden den gang. (Først og fremst at de har spilt inn video på Terningen kebab, kanskje.) Kaada er jo gal, og rytmeseksjonen er jo fjelltight, og i tillegg fikk de Ingebrigt Haaker Flaten opp som bassist nummer to. Veldig morsomt, hele greia, selv om de nok var hardere og mindre teknisk utspekulerte før.

The Polyphonic Spree
Det er jo et særdeles underholdende konsept. Parogtjue hyperaktive musikere i kjortler på alt fra theremin til harpe og en eller annen elektronisk fløyte, pluss et par småunger som var med og sang og spilte. Men jeg har litt problemer med at de bruker så lang tid på å komme i gang med låtene. Og dessuten er konseptet mer interessant enn musikken. Eller, sagt på en annen måte; de er mye bedre visuelt enn auralt (heter det det?). Dessuten var dette kveldens vanskeligste valg, for Erlend og jeg ville se hele JR Ewing-konserten.

JR Ewing
Fyttegrisen, så tight det bandet er! Og Andreas Tylden er en perfekt frontmann for et sånt band. Når sluttoppgjøret skal regnes ut om et par dager, er nok JR Ewing et av bandene som kommer til å kjempe om tittelen "Norges beste band".

Rumble In Rhodos
Jeg synes nok det var fetere i Tønsberg, mye fordi det var inne i en garasje og med mye tøffere og høyere lyd. Men det spruter noe jævlig av dem på scenen. Og det var faktisk Rumble som klarte å spille bort regnet, selv om Tim DeLaughter og polyfonikerne hadde gjort et godt forsøk. Værdemonene liker indie-hardcore bedre enn hippie-vrøvl.

Magnet
Jeg satt riktignok langt bak, helt nede ved vannet, og bare under slutten av konserten, men det slår meg at Magnet er mye finere på plate (gjerne med regn utenfor vinduet og en kopp kakao) enn live. Og dessuten synes jeg han er finere når han spiller helt alene, bare Even og lapsteel. Men det er jo pent.

Dinosaur JR
Jeg har ikke noe særlig forhold til Dinosaur JR. Så det ble aldri noe særlig interessant. Men jeg liker nok uansett stemmen til Lou Barlow best.

Kings Of Convenience
Det går ikke an å spille sånn musikk foran så mange mennesker. I hvert fall ikke på festival. Veldig kjedelig.

Wolf Parade
Ojojojoj, det var gøy. Ved siden av meg sto det en svær, full brande med langt lyst hår som heller slo meg som typen til å digge Dream Theater og Pink Floyd enn obskur canadisk indie, men han snudde seg stadig vekk, ga meg en slurk øl og ropte "Fy faen, så fett!" eller "Dette er dagens beste konsert! Faen som det svinger!". Og det var jævlig fett.

Etterpå skulle Erlend på Øyanatt på Rockefeller, så jeg fant Markus og noen kamerater av han, og vi dro på Asylet. Det var veldig deilig å drikke en øl på et sted hvor ikke halve Oslo også var. Men noen av oss savnet nok halve Oslo litt, for vi stakk en tur på Internasjonalen også.

I dag er det Sonic Youth! Death From Above 1979! Sikkert mye annet gøy! (Ja, The Thing, for eksempel.)

Appendix A:
Jeg møtte også Ingeborg, som arrangerte Mount Eerie-konserten i vinter. Hun kunne fortelle at hun hadde importert den nye Mount Eerie-plata, og at den var å få kjøpt på Tiger, og at den var veldig fin, og at det sannsynligvis var verdens største platecover. Må ha.

Ukas plategjenoppdagelse #12

2005-08-10T11:35:00.000+02:00

Jeg er litt dårlig på dette med ukedager for tiden, gitt.

Wunderkammer - Wunderkammer

Det sies at på en av de tidlige Wunderkammer-konsertene, hadde Jackman og kompani kommet seg til Bryne for å spille. Der var det seks betalende tilskuere. De seks skulle ikke mye senere flytte til Bergen og starte Kaizer's Orchestra.

Kaizer's er så klart ikke en alt for dum sammenligning, ettersom de låner massevis av triksene sine fra nettopp Wunderkammer, men før alle Kaizer's-haterne der ute snur ryggen til vil jeg si at Wunderkammer er mye hardere, mye mindre pop og mye mer klezmer. Og mye mer tysk. I tillegg kan man, i tillegg til de åpenbare sigøyner- og Waits-referansene også gjerne nevne Tindersticks og Ennio Morricone. Og punk.

Det store sporet her er Jackmans tonesetting av Goethe-diktet Erlkönig, eller alvekongen. Jeg har forstått det sånn at folk som hadde tysk på skolen gjerne brukte noen grusomt kjedelige timer på å analysere i hjel dette diktet. Glem alt det der, når Jackman hyler "Das Kind war tot!" er det umulig å ikke måpe over den energiutblåsningen man har vært vitne til.

Til alt overmål avslutter de med den gamle, nydelige Marlene Dietrich-hitten Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestellt (hvis jeg husker riktig).

Og Wunderkammer var et sabla stilig live-band også. Synd de er oppløst/lagt på is.

Plata ser ikke lenger ut til å være i salg noe sted, og jeg finner ikke en gang en side som har bilde av coveret, så jeg måtte scanne selv. Kjedelige greier, for den er absolutt verdt å eie.

Liljekonvalen

2005-08-08T20:46:00.000+02:00

Okå.

Som Fredrik poengterte i bilen på veien ned: På Alen er det ikke så nøye hvem som spiller, det er festivalen i seg selv som er attraksjonen. Og det er sant. Don Juan Dracula, joda. Lukestar, OK. Harmonica er koselig nok, Jim Protector skuffet litt (jeg liker bedre Grandaddy-tendensen på plate enn rocken de serverte). Og utover natta var det Fuzzmatica, ett eller annet coverband og noe greier og noe greier.

Først og fremst handler det om masse fine mennesker som drikker masse øl inni skauen.

Frokostband er jo koselig, og morsomst var det da Tobias begynte å bli sinna fordi ingen hadde noen cymbaler å låne han. Da ropte han utover at han skulle "SPILLE TI GANGER SÅ BRA TROMMER SOM ALLE HER PÅ FESTIVALEN, UTEN CYMBALER, MED EN HÅND OG DEN ANDRE BUNDET BAK RYGGEN! TI GANGER SÅ BRA! BEDRE ENN DEG OG DEG OG DEG OG DEG!" Og så gjorde han et hederlig forsøk på akkurat det, og avsluttet med å rope "JEG HAR SOVET JÆVLIG MYE OG NOEN AV DERE HAR HERPA ALT STÆSJET MITT!" Herlig fyr. Da de først kom i gang var Bernard Briis Band veldig fine når de spilte reggae-country, og litt kjedelig i lengden.

Og med unntak av at vi ble stående fast i kø på veien hjem, var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

(Jeg har ikke fått gjenoppdaget noen plater i dag. Tar det igjen i morgen.)

Lilje 4ever

2005-08-06T13:25:00.000+02:00

Været suger, og vi drar om noen timer nedover til Vestfoldskauen og Liljekonvalen. I år er slagordet "En søt festival med blomster og drit", men jeg har en følelse av at de burde tatt med "regn og gjørme" også. Henken (dBut) sier at programmet er veldig bra, selv om de par-tre tingene jeg har hørt skal spille er ikke så veldig spennende. Men Henken er en bra mann, så jeg stoler på han.

Det går rykter om at han som skal lage mat er veldig flink, så det gleder jeg meg til. Og på søndag har jeg sagt at jeg skal komme til middag hos opphavet i fem-tiden. Det blir spennende å se hvordan det skal gå til, uten at verken Erik eller jeg fyllekjører.

Kan noen ordne litt solskinn sånn rundt Kodalen de neste 24 timene?

Og forresten. I dag er det 60 år siden Hiroshima ble sprengt i fillebiter. Send en tier til Ole Kopreitan.

Junip og Jupiter II

2005-08-04T12:38:00.000+02:00

Etter et forsøk på å jobbe litt ute hos mamma og pappa som aldri kom lenger enn et flatt bakhjul i Torggata, og en liten tromme-leksjon med Erik, snublet vi innom Mono for å drikke den daglige øl. Der viste det seg at det skulle være konsert, men det ble jo gratis for en insider som meg.

Junip er det nye bandet til svensken José Gonzalez. Nå er ikke José Gonzalez det mest spennende som finnes, men det er da i det minste en god håndfull ordentlig fine låter på albumet hans. Så jeg tenkte det kunne være interesant. Og bandet var jo ganske fint. En fin og kreativ trommis og en fyr på diverse synther (bl.a. en gammel Moog jeg fikk litt lyst til å stjele).

De låt fint, og sto godt til nylonstreng-spillet til Gonzalez. Men jeg hørte ikke en eneste låt som var i nærheten av de gode fra Veneer. Ikke én. Det var litt skuffende. Høydepunktet som ble stående fra konserten var da trommissen ikke fant den ene trvispen sin, prøvde med klubbe, noe som fikk José til å le, og så endte han med å spille med en oppvaskbørste.

Og en ting til. De har oppdaget en liten kampestein ute i rommet som de kaller solsystemets 10. planet. Greit nok. Det midlertidige navnet er "2003 UB313". 2003? Den ble da vitterlig oppdaget her for en uke siden eller så? Og hvorfor i alle dager har de tatt i bruk nummerskiltet fra bilen til Donald? Uansett har et britisk astronomimagasin satt i gang en leserkonkurranse om navnet. Hvis de lander på noe som ikke er en romersk gud blir jeg sint.

Ukas plategjenoppdagelse #10 & 11

2005-08-01T17:00:00.000+02:00

Siden det er en stund siden sist slår jeg like godt til med to plategjenoppdagelser i samme slengen.

Old 97's - Fight Songs

Neida, det er ikke spesielt banebrytende, det Old 97's holder på med. Men jeg synes det er koselig country-rock mer eller mindre i samme gata som Jayhawks, tidlig Wilco og til nød Whiskeytown. Den sjangeren er fryktelig kjedelig med middelmådige låter, men veldig hyggelig og trøstende når låtene er gode. På Fight Songs synes jeg det er mer enn nok av oppriktige, søte, ærlige, og beint fram fine låter. Fengende og trist, med mange fine vendinger, og det handler i tråd med sjangeren utelukkende om jenter. Som i Indefinitely:

Well, the room was Mediterranean
and the meaning was to fold
we got busted by your mother
though you're twenty-nine years old

Ellers er favorittene Oppenheimer, Murder (Or A Heart Attack), Busted Afternoon, What We Talk About, Valentine og Nineteen. Med andre ord over halvparten av plata. Fight Songs er en fin plate når man ikke har lyst til å tenke, men bare synge med.

Old 97's - Satellite Rides

Og her er beviset for at man balanserer på en fin linje i denne sjangeren. Formmessig er Satellite Rides helt lik Fight Songs, med den samme typen arrangementer, de samme koringene, den samme sammensetningen av låter. Men så er det bare to-tre låter som holder mål, og da blir det for slapt. Refrengene er ofte gode nok, men det blir for mye fyllmateriale.

Old 97's kom vel med en ny plate i høst eller vinter en gang, men jeg er ikke sikker på om jeg trenger mer av dette bandet, selv om Fight Songs altså er en hyggelig affære. Og er du interessert i nedlastbare greier, finnes det på websidene deres.

Og så har jeg endelig fått til noe om Slottsfjell.

Edit: Søren klype meg i stumpen klarte jeg ikke å få ferdig JR Ewing-anmeldelsen også. Lovlig sent, men jeg prøvde da å ta høyde for akkurat det.

Democracy to the people!

2005-07-31T18:09:00.000+02:00

Jeg fikk en strålende idé i går, mens jeg satt og drakk en øl og leste avisen med god musikk på stereoen.

Det har blitt litt skralt med Captain Democracy-konserter etter hvert. Det begynte så bra med to fine konserter i fjor vår, men så tok alt det andre overhånd. Ikke at jeg lider av den grunn, men jeg føler vel egentlig at Kaptein Demokrati har noe å gi live. Etter at jeg var og så Phil Elverum hjemme hos Ingeborg fikk jeg veldig lyst til å arrangere konsert hjemme hos meg selv, men har liksom aldri rota meg til å arrangere det. Og alt det styret med å overbevise en eller annen som driver en bar om at akkurat jeg skal få lov til å spille der, er en prosess jeg ikke har hjerte til å lempe over på Captain Democracy. Det er ille nok som det er med The Brute Choir.

Så planen er rett og slett å spille konserter her hjemme i stua, ta alt sammen opp, og publisere det på nett. Og det skal være ekte live, komplett med teite kommentarer mellom låtene og pauser til å bytte instrumenter og sånt. Ikke noe juks eller klipping. Jeg tenker et sett på rundt 20-30 minutter er passende, og i god Captain D-ånd med omtrent 50/50 coverlåter og originale. Etter hvert tenkte jeg kanskje å få låne et kamera og lage en variant med levende bilder. For dette skal være en pågående konsertserie, ikke en engangsaffære.

Men det blir så klart en utfordring, ettersom man får mye mindre margin for feil når man tar ting opp, kontra når man ser noe live. Hver eneste liten bommert eller halvsure tone blir på en måte blåst opp til ti ganger størrelsen. Det blir på en måte en kulminasjon av det minimalistiske, ærlige eksperimentet som begynte med Pophora, og som på en måte er det motsatte av slik Captain D og The Captain & Me har blitt i studio.

Jeg synes i hvert fall idéen er skremmende god, nesten så jeg lurer på hvorfor ikke alle gjør det. I hvert fall er den alt for god til å la stå uprøvd.

Dessuten kunne det kanskje være en gylden mulighet til å lære seg litt om podcasting og streaming og litt sånt.

(Og til de som ikke allerede er klar over det: EMERGENCY & I AV THE DISMEMBERMENT PLAN ER TIDENES BESTE ROCKEALBUM!)

Man vs. machine

2005-07-30T16:47:00.000+02:00

Målet var først og fremst å sette opp et trådløst nettverk, dernest å få den lille, søte, nye laptoppen til å skrive ut på skriveren som er tilkoblet den gamle, shabby stasjonære oppe på loftet til onkelen min. Det viste seg fort at Windows 98 og trådløst nett ikke er en helt heldig kombinasjon. Ikke så rart, ettersom den første 802.11-standarden (trådløst LAN) ble sluppet omtrent samtidig med Windows 98. I teorien skulle ikke slikt ha noe å si, men det var altså teorien.

Løsningen syntes å være å oppgradere til Windows XP. Det viste seg heller ikke å være så lett. Maskinen svarte ganske nøyaktig til de absolutte minimumskravene for XP, og det er aldri et godt tegn. Dessuten var det den lille floken at XP Pro trenger i overkant av 1 GB ledig plass, men det var ikke mulig å få til på 2 GB-disken med Windows 98 fortsatt installert. En ren installasjon var dermed løsningen, men med en såpass gammel PC, var det heller ikke mulig å få den til å installere direkte fra CD-ROM.

Det var omtrent her jeg følte det gode, gamle konkurranseinstinktet slå inn. Det var helt tydelig at maskinen ikke var det minste interessert i å ha Windows XP. Den motsatte seg det med alle krefter. Men jeg var slu, jeg skulle lure det inn. Mann mot maskin. Hvem er sterkest?`

Vi måtte tilbake til skikkelig 70-tallsteknologi. Disketter. Og de er noen ustabile beist. Om en diskett fungerer én gang, kan man fort fem minutter senere få beskjed om at en sektor er borte eller at en fil er uleselig. Også så jævlig treige, da. Seks disketter er det nødvendig å lage for å få i gang XP-installasjon. Og jeg lagde dem vel til sammen fem ganger, ettersom diskettene brøt sammen etter tur.

Men det gikk til slutt. Jeg seiret over den digitale motviljen, alle var fornøyde og betalingen var god. Jeg fikk til og med øl.

Slottsfjesing

2005-07-27T21:19:00.000+02:00

Jeg sitter her og prøver å skrive en artikkel/oppsummering/noe fra Slottsfjell-festivalen, men får det liksom ikke til. Det blir på en måte greit, men veldig, veldig kjedelig, selv når jeg skriver om konserter jeg likte. Og "greit" holder faen ikke. "Ganske bra" er absolutt minimumskrav. Alt jeg skriver høres ut som en jævla Panorama-artikkel.

Æsj, har jeg mista taket, eller er det bare det at en festval-dekning ikke kan angripes med noen form for pitch eller vinkling?

Når de først har vært så hyggelige å akkreditere meg føler jeg en slags plikt til å gi noe tilbake. Og det var jo en veldig hyggelig festival, selv om programmet kunne vært noen hakk mer spennende (skjønt, det har vel mest med penger å gjøre). Så jeg har lyst til å gi dem litt omtale også.

Men uansett. Her kommer kortversjonen:

Rumble In Rhodos var skitbra, jeg gleder meg til plata. Young Neils var noe av det koseligste jeg har sett på en scene. Timbuktu var en hel fest i en liten skåning. Thulsa Doom var kjedelig. Mayhem var så hardt at det ikke går an å beskrive det. Brimstone var veldig, veldig bra. Animal Alpha var døkjipt. Noplacetohide var tøft. Black Debbath var helt OK. Seigmen-tributen var mer eller mindre latterlig. Whimsical er ikke verdt en dritt. Raymond & Maria var så koselig at jeg hadde lyst til å gi hele bandet en stor klem. The Beautiful People var i grunnen litt kjedelig. Purified In Blood hadde problemer med utstyret. The Ark var kjedelig. Dizzee Rascal var ikke min greie. Bigbang var oppskriftsmessig og OK. Syme virket ganske ålreit, det lille jeg så. X Makeena var ganske morsomt.

Kanskje det hjalp?

Studio, dag 5 og 6

2005-07-21T15:23:00.000+02:00

FERDIG!

Vel. Ikke helt, men det er stort sett bare miksingen som gjenstår. Og kanskje litt perkusjon og sånt. De første gjennomlyttingene av råmiksene har vekslet mellom dyp skuffelse og nesten-euforisk stolthet. Alt er med andre ord på det vanlige, og jeg er fullstendig ute av stand til å vurdere kvaliteten.

Etter at siste skrik var lagt på I Only Wanted There To Be Rock & Roll i går dro jeg og møtte Erik på Mono. Han var på en alene-byrunde med Master-kortet vekselvis i lomma og bak baren. Han var ganske full da jeg kom, og et par tequilaer og øl senere hoppet han inn i en taxi i regnværet, med lovnader om at han skulle ut og bade. Hi-ho Silver! Jeg gjorde et ærlig forsøk på å ta han igjen, ølmessig, men hadde ikke sjans.

I kveld er det ned til Tønsberg og Slottsfjellfestivalen. Even og jeg er nemlig presse-akkreditert. Hvis bare klesvasken kunne se og tørke, skal jeg pakke ganske snart.

Studio, dag 4

2005-07-19T12:15:00.000+02:00

Syng, syng, syng og vær glad.

Etter en liten kaffekopp på Internasjonalen med Erik var det synging som sto på programmet. Vi begynte med The Pros And Cons Of Radioactivity, pt. I, som egentlig var ganske grei å synge. Problemet var bare at teksten min viste seg å være bortimot umulig å synge. Det er kanskje ikke så rart, i og med at den er skrevet en ettermiddag på Mono, og da er det liksom ikke så fristende å synge ut for å prøve om det funker. Prøv å si "hands are translucent" fort fem ganger etter hverandre. Men etter litt omskriving av teksten på noen steder gikk det greit.

Neste låt var (overraskende?) The Pros And Cons Of Radioactivity, pt. II. Den har jeg pleid å bli svimmel av å synge når vi har øvd og sånn, så det ante meg at det var en utfordring å få det bra nok i studio. Det viste seg å være en tidkrevende affære. Ikke bare var det vrient å få alle de lange tonene rene, men jeg ble også utrolig sliten ganske fort. Til slutt fikk vi det da til. Riktignok mangler det litt koring og sånt.

Til slutt måtte vi gjøre det som Erlend skulle være med på, siden han skulle dra til Oppdal i dag. Det endte med at hele bøllekoret sang "lalala"-delen på kapteinen samtidig (og tostemt), og det ble sabla stilig. At vi ikke tenkte på det da vi spilte inn demoen er jo nesten en skam.

We are the world! We are the children!

I kveld skal jeg ned og forhåpentligvis legge siste hånd på verket, jeg tror de siste låtene skal være relativt greie å synge. Det er rart hvordan ting tar så mye lenger tid enn man tror, gitt.

Studio, dag 3

2005-07-18T11:56:00.000+02:00

Dagen begynte med at vi fiksa litt på forskjellige bassting og la på hovedbasslinja på The Pros And Cons Of Radio-Activity, pt. I. Det var ikke bare greit, for Andreas spiller så merkelige trommer, at man her og der faller helt og fullstendig ut av det og aldri vet hva som er opp, ned, én eller to. Ikke hjelper det særlig at gitaren min, som er det eneste rytmiske holdepunktet ikke var spesielt tight heller. Men vi fikk det til, og vi fikk til og med fiksa opp i gitaren min.

Da all bass var på plass, var det gitaroverdub-tid. Det ble ikke så mange gitarer oppå hverandre denne gangen, men de var ganske smakfulle og gjennomtenkte. Andreas hadde en vrengpedal som var helt vill. Den lagde helt fantastiske, ulogiske og usammenhengende pipe- og hylelyder, selv når man ikke spilte, selv når man ikke hadde hadde gitaren plugga i. Den måtte vi jo bruke. Vi prøvde også å lage det han kalte "verdens mest obskure gitarlyd", ved å bruke alle vrengpedalene vi hadde. Med andre ord: Super Overdrive -> Big Muff -> Big Muff -> Tubescreamer -> Fuzz Factory (som er den rare). Det ble ganske obskurt, men Big Muffene kjørte i grunnen fullstendig over alle de andre, og da ble lyden litt for tung, så vi endte med å bare bruke Super Overdrive -> Fuzz Factory, tror jeg. Sånt som det er gøy.

Sportsmannen Erlend lanserte på et tidspunkt en liten kaste-papir i søppelbøtta-konkurranse, og da det var Andreas' tur klarte han å velte kaffekoppen over tastaturet. Selv om vi var ganske kjappe til å redde det, manglet han en del viktige taster, og det satte i grunnen en effektiv stopper for innspillingene. Vi fikk knøla oss til å gjøre ferdig gitar-delene, men fikk aldri begynt på vokalen, som egentlig var planen. Så da blir det en dag 4 også. Jeg skal ned i ettermiddag og synge.

Studio, dag 2

2005-07-17T11:10:00.000+02:00

I går var en veldig effektiv og prduktiv dag i studio. Vi fikk lagt grunnkompet på de tre resterende låtene, samt klekket ut noen idéer for fiksing og triksing av ditt og datt. Dette blir bra.

Det viste seg nemlig at vi ikke var et så dårlig band som det virket som på fredag. Denne gangen hadde vi veldig gode første, andre og tredje takes. Deretter utviklet vi noe Andreas begynte å kalle Brute Choir-syndromet. Det blir dårligere og dårligere for hver gang. Det er også noe jeg har merket på øvinger. Jo mer vi øver på en låt, jo dårligere blir vi. Merkelig.

I dag er den store overdub-dagen, det er nå det kreative begynner. Jeg er proppfull av idéer til noen deler, veldig tvilende og åpen for forslag til andre. Vi skal i hvert fall ha to basslinjer på en låt, og et spøkelseskor på en annen. Det blir gøy.

Og så noen bilder, da.

Rommet vi spiller inn i ser ganske shabby ut, siden det er under oppussing, men det låter veldig fint.

Erlend foran en mengde av effekter, preamper, synther, og diverse.

Erlend og Idol-Gaute (kvadruppel platina).

Andreas og Andreas stiller inn og stemmer gulvtam nr. 3 for dagen.

Erlend konsentrerer seg.

Andreas Eide fikser og mikser på macen.

Andreas og jeg begynner å bli slacke.

Studio, dag 1

2005-07-16T11:05:00.000+02:00

Man har vanlig tid, og så har man Eide-tid. Vi merket det da vi skulle spille på Spasibar og lydmann og storebror Tobias Eide var to timer forsinket til lydsjekk. Nå var det lillebror Andreas som kom én time etter den avtalte tiden. Det gjorde jo ikke så alt for mye, men det var litt slitsomt for Erik Roadie og meg som sto og ventet i Skippergata og gang på gang måtte forklare at vi verken hadde noen form for dop eller var interessert i å kjøpe.

Vel inne i studioet tar det jo ganske lang tid å sette opp tingene, stemme trommene, mikke opp i fjerde potens (jeg tror vi endte med 11 mikker på trommene, som er en ganske drastisk forskjell fra demoen der vi klarte oss med tre), og skru litt grunnleggende lyd og sånn. Så jeg tror ikke vi var i gang med å spille inn før i halv åtte-tiden.

Vi begynte med den låta som var antatt vanskeligst å spille inn, og den var heller ikke så grei. Mange potensielle feilkilder, spesielt for Andreas, pluss at det ikke er bare enkelt å få den låta til å svinge. Litt vrient å forklare. Til slutt fikk vi til et take vi var nesten helt fornøyd med, og som med litt bearbeiding endte med å låte veldig bra. Og med en gitar eller to til og litt flerstemt vokal tror jeg den kan bli veldig fin.

Men da hadde vi brukt fire timer på én låt og var i grunnen ganske kjørt. Dessuten hadde vi bestemt oss for å gi oss klokka 10. Så da gikk vi og la oss, men ikke før Erlend og jeg hadde møtt Erik og tatt en liten øl (eller to) på Mir.

I dag skal vi prøve å få spilt inn grunnkompet på tre låter. Det høres kanskje ambisiøst ut, med tanke på at vi bare fikk én i går. Men alt utstyret står, lyden skal stort sett være den samme, og vi er friske og opplagte. Det skal gå.

Jeg har noen bilder, og skal ta flere, men det får komme senere.

Tiden er nå

2005-07-14T22:14:00.000+02:00

Nå skjer det endelig. Det har blitt utsatt fra først en ubestemmelig "en gang i løpet av våren" til "slutten av mai" til "midten av juni" til nå, midt i juli. The Brute Choir skal i studio for å spille inn debut-EP.

Vi har øvd masse på låtene, vi har fått låne trommer (et evig problem for Band Uten Backline) og høyttalerkasser til bass og gitar (for den phete lyden). Jeg har kjøpt underskinn til den gode skarpen, strenger om gitaren i morgen, og Erik stiller med bil, som roadie. I morgen, relativt tidlig, tropper vi opp i Lydkjøkkenet og skal spille inn tidenes norske rockedebut. Eller noe sånt. Vi gleder oss i hvert fall veldig mye.

Vi har hele helgen på oss, og jeg har troen på at det blir bra. Foreløpig arbeidstittel er "These Hands Are Real".

Ukas plategjenoppdagelse #9

2005-07-11T20:00:00.000+02:00

Wilco - Yankee Hotel Foxtrot

Det er mange som har laget vakre, triste og melankolske plater opp gjennom årene. Det er mange som har sunget om tapt kjærlighet, om å føle at man ikke passer inn, om den ubeskrivelige følelsen av distanse mellom seg selv og verden. Men det finnes bare én Yankee Hotel Foxtrot.

Dette er også en plate som aldri burde ha gått i glemmeboka, men som gjorde det likevel. Den er så fin, så fin, så fin. De som har sidestilt den med Kid A har helt rett; dette er et av vår tids populærmusikalske mesterverk.

Det var på en liten søndagsutflukt på Internasjonalen med Erik og Gustaf i går at de spilte en av låtene fra Yankee Hotel Foxtrot - jeg tror det var Heavy Metal Drummer - i det vi ble jagd inn. Det slo meg at det var lenge siden sist.

Dessuten to ting:
1. Smog-konserten på fredag
2. Jacques de Vaucanson

Har jentesykler innovertiss?

2005-07-10T14:01:00.000+02:00

Når jeg blir stirret på av bleikfeite amerikanere på Rådhusplassen, når jeg sniker meg inn i hjørnet på ett av en japaners sikkert utallige meningsløse bilder av Stortinget, når jeg suser forbi en tysker som filmer en gatemusikant på Karl Johan, liker jeg å tenke at jeg fyller en funksjon.

Joda, også i (på papiret) søkkrike Norge, i sommerpyntede Oslo, der alle er blonde, naive, dumme og gladelig bruker 60 kroner på en halv liter øl. Også der finnes det tydeligvis en subkultur av unge menn med langt bustete hår, uflidd skjegg og obskure band-t-skjorter som sykler gjennom byen i bedagelig tempo på skrapmodne damesykler søndag formiddag, tydelig på vei hjem fra en fest som varte litt for lenge, mens de trommer på sykkelstyret til musikk ingen andre har hørt om.

Jeg vil gjerne være den delen av ferieminnet, selv om delen er mikroskopisk.

Jacques de Vaucanson

2005-07-08T19:10:00.000+02:00

The Captain & Me er svangre med ny låt. Gårsdagen ble enda en lang natt med låtskriving og mange instrumenter. Jeg var vel hjemme i 6-draget i morges, og så har vi lagt de siste tingene i ettermiddag (hooray for handclaps!). Hvis alt går som det skal får jeg miksa den på søndag (det er alltid en tidkrevende miks med The Captain & Me; 40 spor hver gang).

Denne gang handler låta om geniet Jacques de Vaucanson, mannen som på 1700-tallet blant annet bygget en mekanisk and som kunne flakse, spise, fordøye korn og drite (selv om det var litt juks involvert). Senere ble han kongelig silkeinspektør i Frankrike, og bygde en prototyp av en fullmekanisk vevestol. Den var så komplisert at ingen kunne bruke den, men en del år senere plukket en mann ved navn Joseph-Marie Jacquard den fram, forbedret den og startet med det den industrielle revolusjonen.

Litt av en fyr, denne Jacques, og absolutt verdig en låt. Og ja, du har lest om The Shitting Duck Of France i Thomas Pynchons "Mason & Dixon". Spørsmålet er bare om låta skal hete "Jacques de Vaucanson" eller "Song For Jacques de Vaucanson".

Edit: Etter litt tankevirksomhet tror jeg den heteste kandidaten til navn er "Jacques de Vaucanson (And The Shitting Duck Of France)", men jeg er fortsatt åpen for innspill.

Mañana

2005-07-07T01:28:00.000+02:00

Mañana er og blir mañana, samme hvor mange dager som går. Jeg hadde planer om å skrive langt og utfyllende om både det ene og det andre, men det er alt for varmt, selv klokka halv to på natta. Jeg har planer om å overlate konsertoppsummeringen av Roskilde til en Pstereo-artikkel, så dette blir bare en slags alternativ sak.

Jeg tror rett og slett jeg skal henge ut noen av de fine og rare folka i årets Larviks-camp (si fra hvis noen føler jeg tråkker på noen tær).

Stian

Stian elsker Roskilde. Han føler at han har kommet hjem i det øyeblikket teltet er slått opp på jordet der nede, og han vet også å utnytte de merkelige mulighetene festivalen gir. Roskilde er nemlig et fristed, der man kan slippe løs alle hemninger. Dette manifesterer seg på mange forskjellige måter. For noen blir det voldelige tendenser, andre slipper løs alle sine seksuelle hemninger i øst og vest (heh) og roper stygge ord til alle. For min del blir det merkelig nok først og fremst en økende mengde surrealistiske meldinger som slipper ut av munnen. Stian bare drikker seg ramlende drita. Ingen vet hvorfor Stian drikker, som det heter. Men det er ikke sant. Stian drikker fordi det er Roskilde. Han er så klart ikke den eneste, alle drikker. Men jeg synes likevel Stian har en særegen Roskilde-måte å være full på der nede. Han ramler rundt i campen og er generelt en trussel for seg selv og andre i fem minutter, før han faller om, tilsynelatende bevisstløs. Fem minutter senere er han i gang igjen, snøvlende og snublende. Og bom, død, og slik fortsetter det. Ved et par anledninger måtte Marius slepe han inn i teltet og legge han. Stian har også som tradisjon å male seg med Kiss-sminke lørdagen på festivalen (ikke spør meg hvem av dem; han med stjerne), men i år ble det bare en grønn Michael Stipe-stripe.

Eyvind

Det var denne drikkingen, ja. Eyvind kom til seg selv litt utpå morgenkvisten, og hadde det sikkert ikke spesielt bra. I lomma fant han en sykehusjournal, noe som vekket noen litt skumle minner. Den viste at han hadde vært bevisstløs på Roskilde sykehus i bortimot fire timer. De hadde sjekket innom han hver halvtime og tatt pulsen, blodtrykket og sjekket pupillene. Alle gangene var han bevisstløs og pupillene var store. På det verste hadde han en puls på 56 og blodtrykk på omtrent 100/50. Pulsen er ikke krisetall hvis man er topptrent atlet, men for en bevisstløs fyllik er det ikke helt bra. Journalen ble den påfølgende dagens beste lesestoff, og det endte sågar med en liten sak i Dagbladet (se meg bak til høyre der). Etter eget utsagn hadde han våkna da de prøvde å ta en blodprøve av han.

Andreas aka Skateboard

Så vidt jeg skjønte, hadde Andreas kommet til Roskilde ganske sent onsdag kveld. Det var mørkt, og han var allerede ganske full. Han prøvde å finne campen til kameratene sine, og det var ikke så lett. Uten at han helt klarte å forklare hvorfor, hadde han lagt fra seg sekken, og fant den ikke igjen. Litt desperat prøvde han å finne den igjen, og begynte å titte inn i noen fortelt. Det var selvfølgelig ikke særlig smart, og endte med en saftig en på leppa. Så da han ramla inn i partyteltet vårt (uten at jeg vet helt hvorfor) blødde han fra leppa og var nogenlunde fra seg. Og hva så han? Ikke bare skimtet han i mørket noen han kjente fra Horten, men trygt tatt vare på i Camp Larvik lå både sekken og skateboardet hans. Teltet var dog borte. Resten av festivalen sov han ute, i partyteltet vårt. Vi så han da han våknet om morgenen, så forsvant han, og han kom tilbake seint på natta for å legge seg.

Lisa

Lisa satte de første dagene opp en liten sjappe på et pledd utenfor campen. Hun solgte masse t-skjorter og ymse greier (inkludert bittesmå tequila-shots for 20 kroner) hun hadde kjøpt for ingenting på sine reiser rundt i verden det siste året. Etter noen dager kom vaktene og stoppet henne og forklarte at det er en del folk som betaler ganske masse penger for å få lov til å drive kommersielt på festivalen. Etter det foregikk salget, bare uten utstillingsvindu. Til å være så "alternativ", var hun forbausende kapitalistisk, for det var ikke liten fortjeneste hun tok.

Ellen (var det det hun het?)

Ellen (ja, la oss bare kalle henne det) er utdannet taksidermist. Slå det opp, hvis du trenger. Jeg spurte henne hvordan det var i taksidermibransjen for tiden, og hun svarte at det var ganske bra så lenge man var ung jente.

Kjapp Roskilde-oppsummering

2005-07-04T22:21:00.000+02:00

Jeg skal se om jeg kan skrive noe litt mer utfyllende i morgen, men foreløpig får det holde med en punktvis oppdatering.

Bra:

Roskilde Festival
Været
Campen
Sonic Youth
Sonic Youth med venner (var det Merzbow som lekte med laptopper bak der?)
Death From Above 1979
Devendra Banhart & the Hairy Fairies
Joanna
Joanna med besøk av Devendra & the Hairy Fairies
Folk
Øl
Brian Wilson
13 & God
Bright Eyes
(Og sikkert mye mer, men hjerneaktiviteten er litt nedsatt akkurat nå.)

Dårlig

Været (det blir litt mye sol, lissom)
Jeg fikk ikke sett så mange konserter som jeg hadde tenkt (på langt nær)
Støvet (og dets ekle følgesvenn Svart Snørr)
Folk
Aggressive 18 år gamle svensker natt til mandag når mitt telt er det eneste i 50 meters omkrets som fortsatt står
Varm øl
Programkræsj
Turen hjem

Årets Larviks-campere

Horten-fyren Stian beskriver et sted i Roskilde-bloggen sin. Mer om dette i morgen, men jeg føler meg forpliktet til å informere om at jeg ikke er han som spydde over kameraten sin i teltet.
Eivind. Mer om dette i morgen, men i følge journalen hadde han 56 i puls og 100/50 i blodtrykk på et tidspunkt.
Stian, som alltid. Han er Mr. Roskilde for 7. år på rad.

Årets mest meningsløse utsagn av Morten

På tulledansk: "Har du sett min laktoseintolerante gudmor?" (Tro det eller ei, men det var faktisk ganske morsomt der og da.)

Casualties

Kameraet (neeeei!)
Teltposen
Hygiene
1 stk. lever

Rock In Rio

2005-06-28T16:23:00.000+02:00

Siden jeg likevel bare sitter og venter på at Fredrik skal plukke meg opp for den årlige migrasjonen (men ta det rolig, vi skal ikke kjøre i V-formasjon), kan jeg like godt summere opp gårsdagen.

Monzano

Et veldig fint band, med veldig hyggelige karer. På det beste låt de som Pavement med Ben Gibbard på vokal, og Erlend observerte også noen mer eller mindre subtile Smiths-referanser i en låt (jeg har sterke Smiths-antipatier, og er dermed Smiths-analfabet). Disharmoniske duellerende gitarer, sart vokal og masse instrumentbytter.

Movie

Usj. Men for å ta det positive først, så var de veldig samspilte, tighte, flinke og proffe. Likevel: Usj. Jeg hørte noen snakke om Creed og Nickelback, men selv var jeg villig til å gå enda lenger: The Rasmus og Idol-David. Huff. Sannheten er nok egentlig at de er veldig glade i Foo Fighters og slik lettfattelig rock-pop, men at de glemte å ta med seg originaliteten på lasset.

Jeg var en stund redd for at de skulle skremme bort hele publikummet for oss, men Monzano-gutta var i første etasje og ute og bedrev hard reklame. Så når vi begynte var den fine gjengen som var så glad i Monzano der og heia på oss også.

The Brute Choir

Vi sparka seriøst rumpe, gjorde vi ikke? En del feilspilling ble det jo, den ene tammen ramla av trommesettet (!), scenelyden var fæl, og den forbanna røykmaskinen (DØ) gjorde at jeg så verken hva jeg skulle spille eller hvilken pedal jeg skulle tråkke på innimellom. Men likevel var det den beste konserten vi har spilt. By far. Til og med Erlend beveget seg på scenen. Og publikum var med som faen. Det var deilig.

Etter konserten snakket jeg litt med to backpackere (han fra Østerrike, hun fra Brasil (og hun var PEN (er alle brasilianske jenter pene?))) som hadde droppa inn mer eller mindre tilfeldig og var fulle av lovord. Jeg sa at vi kom for å spille på Rock In Rio innen fire år, men de trodde ikke noe på det.

Jeg tror jeg skal bli rockestjerne når jeg blir stor.

Hoi, nå er Fredrik rett rundt svingen. Har jeg alt? Billett, kort, klær, varme sokker (kaldt om natta), ekstra sko, teltstangen som manglet på teltet, sovepose, luftmadrass, joda jeg tror jeg er klar for noen dager på et jorde i Danmark. I år tar jeg med MD og en liten mikk, for å sjekke om det er fruktbart å ta opp noen konserter.

Har du sett min taske?
Negative.
Vi tales!

Ukas plategjenoppdagelse #8

2005-06-27T12:31:00.000+02:00

Kim Hiorthøy - Hei

Hei. Denne er fin.

The Brute Choir spiller på Garage i kveld. Det er gratis, så alle som ikke er i Danmark bør komme.

Lesebok i norsk, første trinn

2005-06-26T21:40:00.000+02:00

Solen skinner.
Far sager.
Søster leser.
Mor skriver.
Morten leser.
Grillen oser.
Solen brenner.
Morten er rød.
Far fisker.
Makrell er godt.
Morten drikker.
Øl er dyrt.
Det er varmt.
Fuglene synger.