Demokrati til folket

Kapitulasjon

2006-05-09T09:57:00.000+02:00

Nei, jeg fikser visst ikke dette lenger. Denne bloggen kommer nok til å ligge temmelig brakk framover. Jeg har mista lysten, og med litt flaks har jeg om ikke lenge heller ikke tid.

Pis ut.

Liars' Cup

2006-04-18T14:50:00.000+02:00

Nå skal vi lese om Liars, og finne ut hvilken omtale som er best. Jeg har skrevet en av dem, så dette er selvfølgelig veldig lite demokratisk sånn sett.

Dagbladet
Hissig
Pstereo

Pitchfork
Pop Matters
Stylus

(Hint: Det finnes bare ett riktig svar, selv om noen av dem er en gode utfordrere.)

My space on MySpace

2006-04-11T12:49:00.000+02:00

Jeg har krøpet til korset og registrert ting på MySpace (ja, litt fordi Lydverket sier at det er viktig, hehe). Egentlig synes jeg MySpace er noe drit. For det første er hele greia ganske fjortisaktig (se så mange venner jeg har!), men på den annen side, det er jo blogging også.

Men først og fremst er jeg litt sinna på MySpace fordi brukervennligheten er så kronglete, fordi layouten er så stygg, og fordi det popper opp reklamer hele tiden. Dessuten er det jævlig irriterende at musikken begynner automatisk overalt. Når det er sagt, er det jo tanken ganske fin, i hvert fall på musikkbiten. Her er usigna soveromsartister sidestilt med indie-storheter som Built To Spill og Calexico. Og selv om de i praksis blir behandlet en del forskjellig, er det bare å få seg noen "venner" og håpe at musikken er god nok.

Det er også ganske sprøtt at jeg for et par timer siden sendte en melding til Iron & Wine der innholdet var "Skal vi være venner?".

Så, ja hva skal man si, befriend me:
The Captain & Me
The Brute Choir

Det kommer nok både en Captain Democracy-side og en Movemountains-side, jeg må bare akkumulere nok energi til å gå løs på det igjen.

Andrew Bird school of poetry

2006-04-09T22:45:00.000+02:00

Han har et grep med ordene, den mannen. I "Fake Palindromes" er det leken og merkelige ordsammenstillinger som antyder en litt skummel og mystisk historie.

My dewy-eyed Disney-bride what has tried
swapping your blood with formaldehyde?
Monsters?
Whiskey-plied voices cried fratricide!
Jesus don't you know that you coulda died, shoulda died?

I "Masterfade" er det tall og teknologi som får æren av å bære og kamuflere meningene:

With GPS you know it's all just a matter of degrees
Your happiness won't find you underneath that canopy of trees
If the green grass is 6, the soybeans are 7,
the junebugs are 8 the weeds and thistles are 11
And if the 1s just hold their place the 0s a smiley face
when they come floating down from the heavens

I "Opposite day" skriver han ganske lenge om mer eller mindre ingenting, og får det likevel til å virke interessant:

But if you think there's something else
Well you're right, there is
There's something else
But if you think I'm gonna tell you, think again
Why should I even think of telling you what there is?
Yeah, 'cause silence is knowledge
And knowledge is power
I'm under explicit orders to dare not speak its name

Han er også flink med lettere absurde digresjoner, som i "MX Missiles":

I didn't know what you were made of
Color of your blood what you're afraid of
Are you made of calcium or are you carbon based
'Cause if you're made of calcium I'll have to take a taste
Calcium is deadly, but tender to the tooth,
but it's one sure-fire way to know if you're mx-missile proof,
or if you're just aloof

Igjen anbefaler jeg denne plata, "Andrew Bird And The Mysterious Production Of Eggs". Alt er fint med den, fra coveret til stemmen hans til sangene og arrangementene, og altså tekstene. Sjekk ut mer på hjemmesiden, det går til og med an å laste ned en og annen mp3 der.

Eller som han sier selv, i "Tables And Chairs":

And that's not all
Woah!
There will be snacks, there will
There will be snacks!

Konsert på Volapük

2006-04-08T14:13:00.000+02:00

For de som lurer, så er volapük et konstruert verdensspråk, omtrent som esperanto, bare enda mindre vellykket.

Det er også et seiglivet kulturhus på Frogner, som i mange år holdt til i et gammelt, falleferdig hus i Krusesgate, helt til de ble kasta ut av eierne eller byantikvaren eller hvem det nå var for noen år siden. Men siden de som nevnt er seiglivede, fant de seg et nytt sted, rett rundt hjørnet, i Løvenskioldsgate.

Og der, i forbindelse med en kulturfestival med diktopplesning og jeg vet ikke hva, skal The Captain & Me spille i kveld. Les mer her. Det blir balkancountry og begersvinging for alle penga, i hvert de av dem som er igjen etter at du har betalt 65 kroner i inngang.

Men det er ikke så lett å finne, muligens, så jeg stjal et kart:

Volapük er den røde nåla. Øverst til venstre ser du Frognerparken, nederst til høyre Slottsparken (strengt tatt heter vel den delen der Dronningparken, om jeg husker riktig).

Salget av Brute Choir-plater går i bedagelig tempo, men egentlig ganske bra, i hvert fall med tanke på den hittil manglende promoteringen og konsertvirksomheten. Den kan nå kjøpes fra følgende steder, i tillegg til shop@movemountains.no:

Tiger
Torpedo
Platekompaniet Byporten
Music Box Sjølyst
Music Box i Trondheim
Apollon i Bergen

The Brute Choir kommer også en tur til Bergen og Kvarteret i slutten av måneden. Lørdag 29., for å være mer nøyaktig. Dessuten ser det ut til at The Captain & Me dukker opp en gang eller to på Mono i løpet av våren.

Trondheim og tre årstider på like mange dager

2006-03-30T13:20:00.000+02:00

Det er vel på høy tid med en slags sammenfatning av Trondheimsturen.

Allerede før vi var kommet til Elverum begynte Even å mase om "den store sparken" på Tynset. Vi hadde ikke tid til å titte på den på vei opp, men på vei hjem igjen tittet vi innom. For å gjøre kort prosess med historien:

Etter at lydsjekken var gjort unna ble vi intervjuet av Urørt. De lagde en sak om hvordan det var å holde på med flere prosjekter samtidig, og da var jo vi de riktige å snakke med. Vi la ut om det ene og det andre, tegnet et band-familietre som lignet mest på en busk og det ene med det andre. Saken ble redigert ned til en konsis greie som endte opp med å handle mest med meg. Den var på radioen på tirsdag, og kan høres på NRKs nettradio-sak.

Før oss, på en annen scene, spilte The Samuel Jackson 5. Jeg var ikke i veldig rockehumør i utgangspunktet, men de klarte lure meg over til den mørke siden i løpet av settet. Tre gitarister som riffa rompa av seg i alskens rare taktarter og inndelinger. Det var tidvis veldig tøft. Tenk Explosions In The Sky og ...Trail Of Dead i ett, på en måte. Jeg tok meg selv riktignok i å tenke at det hadde vært kulere med vokal på mer enn én låt, og da jeg pratet med han ene fra bandet etterpå viste det seg at de var ganske enige i det. (Jeg synes også de kunne droppa det irriterende el-pianoet på begynnelsen og slutten av låtene, men det er jo en bagatell.)

Samfundet var et veldig ålreit sted å spille. Alt var i orden med utstyr, backstage-øl, hotell og mat, lyden var så vidt jeg vet ganske god, og folka som arrangerte var hyggelige og veldig behjelpelige. Chateau Neuf - Samfundet: 0-5. Vi led litt under av at vi var et helt ukjent band som spilte klokka halv ett på en lørdag, samtidig som et annet band spilte på en litt større scene ved siden av. Så det var ikke kjempefullt, men det var likevel gøy å spille. Jeg fikk publikum til å synge med på et par låter, og burde selvfølgelig hatt mer publikumskoring utover i settet.

Asle anmeldte konsterten, og det summerer vel det meste opp. Selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor han ikke likte All The Things She Said, den var da gjort med ærbødighet, musikalsk kløkt og respekt? Og jeg skal ikke ha på meg at jeg ikke er "ekte pophore". Jeg liker sangene, jeg bare har litt problemer med produksjonen noen ganger.

Fotografen Asle hadde med seg (www.fotonils.com) tok noen veldig gode bilder. Jeg fikk lov til å legge dem ut på sidene mot at han ble skikkelig kreditert og linket til, og det skulle jo bare mangle. De beste av bildene ligger allerede hos Asle, men jeg har noen flere.

Etter en litt slitsom søndag formiddag (jævla sommertid) i Trondheim med strålende sol var det trist å kjøre inn til Oslo og se at vinteren var tilbake. Så ble det pissregn og generell høststemning noen dager senere, og i dag er sola framme og leker vår. Jeg prøver å holde meg mest mulig inne fram til snøen er borte, men det er ikke så enkelt.

Det er for eksempel en del Brute Choir-plater som skal sendes til her og der, pluss at jeg jobber med å få dem ut i butikker. Foreløpig er det mulig å kjøpe plata på følgende steder:

Torpedo kunstbokhandel i Hausmannsgate
Music Box på Sjølyst
Music Box i Trondheim
Apollon i Bergen (i hvert fall innen et par dager)

Jeg venter på svar fra Tiger om hvor mange de vil ta inn, og så skal jeg ned og levere noen plater til Platekompaniet Byporten etterpå. Fortsatt er det best for bandets økonomi om man bestiller fra meg (hint hint).

Var det noe mer da? Ja, det var det sikkert. For eksempel var Frøydis og jeg på en ganske fin, hemmelig Calexico-showcase på tirsdag, en Brute Choir-konsert på Mono ser absolutt ut til å være innen rekkevidde, og Man Man har trolig gitt ut et av årets beste album. Men det tar vi en annen gang.

Dæven spøtte!

2006-03-21T20:20:00.000+01:00

Svarte svinesteik, tror du ikke Captain Democracy & The Silent Majority låt knallbra allerede på første øving? Ukulele, pedal steel og trommer er en fantastisk kombinasjon. Nå gleder jeg meg veldig til lørdag.

Og det ser også ut til at Brute Choir-EPen blir å få kjøpt på Tiger og Torpedo i Oslo, og muligens Apollon i Bergen om ikke så lenge. Men jeg ser jo helst at dere kjøper direkte av plateselskapet, sånn at det er sjanser for å gå i 0.

Og ja, jeg har laget en liten plakat til konserten på lørdag:

It was always change of plans

2006-03-18T16:10:00.000+01:00

The Brute Choir er forbannet, det er i hvert fall helt sikkert. Er det ikke det ene, så er det det andre som er galt. Denne gangen viser det seg at bassist Joakim må operere armen på tirsdag - og utsettelse er ikke aktuelt. Dermed kan vi ikke spille på Samfundet i Trondheim på lørdag. Dritt og dritt og dritt.

Kriseplaner har imidlertid blitt iverksatt, så det blir i stedet konsert med Captain Democracy & The Silent Majority for første gang på nesten to år. The Silent Majority skal denne gangen etter all sannsynlighet bestå av Even på trommer og Frode på pedal steel og banjo. (Forrige gang var det vel Knud på mandolin og gitar og Mathias på trekkspill.)

Aldri så ille at det ikke er godt for noe, så klart, men det er noe veldig til uflaks vi har i Brute Choir.

Dagens mail

2006-03-15T19:28:00.000+01:00

Jeg vil gjerne bestille

ett stykk Brute Choir EP

og

ett stykk The White Tiger Prepade EP

til min mor. Hun heter Ingrid Skaanes Sorensen og bor i

******veien 6B
**** Oslo

Med veldig hilsen

Erik Sorensen

Tusen takk, Erik. Slikt varmer.

For i dag mottok jeg også en annen kandidat til dagens mail. Den kom fra Lydmuren og lød omtrent: "Platene er kommet." Med "platene" menes 500 stk Brute Choir-EPer. Med "kommet" menes at de ligger og venter på meg på kontoret til Lydmuren.

Da gjør det ikke så mye at jeg sitter i en gudsforlatt leir på Toten.

500 helt like CDer. Med proft trykk og alt. Og musikk spilt og komponert av blant annet meg. Og cover designet av Andreas og etterarbeidet av meg. Sprøtt og gøy.

Harru lyst på?

Send mail til shop@movemountains.no med adresse og sånt. Plata koster 80 kroner pluss porto.

Det suger fortsatt

2006-03-06T19:20:00.000+01:00

Joda, det suger fortsatt. For det første er det kjedelig og slitsomt. I dag har vi lekt brannmenn, og sprutende vann i 10 minus er i tillegg kaldt. Dessuten blir jeg sinna av å gå i uniform.

Men jeg har i det minste bestemt meg for at jeg ikke skal kapitulere, jeg skal ikke la meg passifisere av at jeg står opp klokka 7, er ute og løfter hele dagen, og dermed blir temmelig sliten på ettermiddagen. Jeg skal få like mye gjort som ellers, i hvert fall inntil det som begrenses av at jeg befinner meg på (jævla) Toten.

I dag (og delvis på bussen på vei opp i går) skrev jeg om den nye "plata" til Hem. Jeg skal prøve å skrive litt mer også.

Jeg har lånt med meg en laptop, og driver litt i det små med å mikse strykerne til Somewhere In This Town, som Mathias sendte fra Boston for et par uker siden. Fire strykere og 12 mikrofoner, det er en del å holde orden på, men det ser ut til å bli bra. Veldig bra.

Og dessuten skal jeg få fart på utviklingen av Movemountains-webshopen igjen. Ikke minst er det nyttig med tanke på det jobbintervjuet jeg skal på på onsdag (permisjon!). Jeg ble også innkalt til et intervju på fredag, men jeg prøver å utsette det til mandag, så det ikke blir så mye bussing på kort tid, samtidig som jeg får langhelg (permisjon!).

Men det er nok sant som de sier: Lediggang er roten til alt åndsliv. Så vi får se hvordan det går med denne sta passivitetsnektingen min når tiden kommer til noe virkelig kreativt. Det hadde vært greit å knekke ut noen låter mens jeg er her, selv om jeg ikke har med gitar. Om man har grunnidéene klare på forhånd er det faktisk bemerkelsesverdig hvor mye musikk man kan skru sammen i hodet.

Piss out from Toten.

Dette suger

2006-02-28T19:29:00.000+01:00

Ærlig talt. Tre uker i en sliten leir midt på et forblåst Toten, iført en latterlig pottitsekk-uniform? Man må ha bil for å komme seg til butikk eller noe som helst som minner om sivilisasjon. Det er absolutt ingenting å finne på etter 15.30, bortsett fra å vente på neste måltid og kjøpe dritdyr øl i "kiosken".

OK, en del av de tingene vi lærer - som førstehjelp og brannslukking - er sikkert litt nyttig, og det er en del hyggelige folk her, men i dag brukte vi for eksempel omtrent en time på å sette opp et telt, og pakke det sammen igjen. Det føltes utrolig nyttig.

Dessuten klarer jeg ikke helt å vende meg til å stå opp klokka 7 hver morgen. I hvert fall ikke så langt. Vi har vært her i to dager. Det føles som to uker. Jeg vil hjem.

På den mer positive siden ser det ut til at trykksakene til Brute Choir-EPen er i orden, og det nå bare er tiden det tar å trykke som gjenstår. Dessuten skal jeg på jobbintervju på onsdag. Det betyr også permisjon herfra.

Konsert i morgen!

2006-02-24T14:36:00.000+01:00

I morgen spiller The Brute Choir sammen med Wishful Sinful (der Fredrik og Even utgjør rytmeseksjonen) på Skuret (Christian Kroghs gate). Det begynner omtrent klokka 9, koster 50 kroner, og blir uomtvistelig en fin kveld.

Dessuten må vi nesten kalle det en dra-bort-fest for meg, for mandag morgen skal jeg, i følge diverse lover og regler, innfinne meg i en merkelig leir kalt Starum i et hølø på Toten. Jeg skal i tre ukers opplæring i Sivilforsvaret. Blæ. Heldigvis ser det ut til å ordne seg med fri dersom jeg blir innkalt til 2.-gangsintervju hos Zetta.

Jeg var visst ikke så flink med formateringen av filene til trykk av Brute Choir-coveret som jeg trodde. Alle filene må sendes på nytt, jeg tror jeg er i det minste ett skritt nærmere nå. Vanskelige greier, det der. Coveret ser i hvert fall sånn ut:

Og da er greia at omtrent halvparten av dette skal være foran og den andre halvparten bak, slik at når man åpner CD-coveret, så ser man hele tegningen. Alt er på høykant, lissom. Jeg tror det blir stilig.

Ting som skjer

2006-02-21T13:35:00.000+01:00

Ja, hei hei, venner.

Siden sist har jeg altså blitt 26 år gammel. Selve bursdagen forløp temmelig rolig, med en god middag med Frøydis og en påfølgende bursdagsøl på Parkteatret. Og jeg fant vel i grunnen ut at å bli 26 år gammel er nå i hvert fall bedre enn å ikke bli det.

På torsdag var jeg hos Strype Audio og fikk mastret Brute Choir-EPen. Fridtjof gjorde en strålende jobb, så vidt jeg kan høre. At han i tillegg likte musikken godt er både et godt tegn for oss, og slikt er alltid en slags sikkerhet på at han gjorde den han kunne med låtene. Men mastering, det er magi.

I helgen har jeg dermed sittet og klargjort coverdesignen til plata. Det er Andreas som har designet, men jeg tok på meg oppgaven å få ting i riktig format, fargekoding, størrelse og oppløsning. Det ble utrolig kronglete noen steder. Men jeg har til og med fått på strekkode nå, så nå skal jeg få levert det til trykk. Det blir gøy. Og dyrt.

På søndag var det bursdagsmiddag med mamma, pappa, Mona og Frøydis. God mat og hyggelige greier. På mandag var jeg på jobbintervju for en jobb jeg faktisk fikk veldig lyst på. I dag er det altså papirarbeid og igangsettelse av CD-trykk som står på programmet.

Vi merker heldigvis litt etterdønninger fra By:larm. I går ringte en jente fra Kverteret i Bergen meg, og lurte på om vi ville spille der en gang i april. Dessverre var Roger og Trym på tur til Trondheim med det andre bandet de spiller i - Plywood - akkurat da, men vi prøver å fikse en annen dato.

Det er nok å ta seg til. Husk for all del å komme på Skuret på lørdag. The Brute Choir spiller sammen med Wishful Sinful og det koster 50 kroner.

By:larm

2006-02-13T15:55:00.000+01:00

Alt det praktiske rundt reisen opp gikk overraskende bra, selv om jeg var en tanke nervøs over å være reiseleder for 8 mann med varierende grad av surrehuehet. Spesielt Trym var jeg nervøs for, siden han var tvunget til å ta et senere fly. Kom han til å glemme flyet, hadde han beregnet tiden riktig, og kom han til å huske mandolinen?

Men vi kom oss opp til Tromsø, alle instrumentene, inkludert kontrabassen, overlevde flyturen, og etter en del om og men fant vi fram til både stedet vi skulle spille på torsdagen (Driv) og stedet vi skulle bo. Merkelig nok fant vi det også i den rekkefølgen, vi ble litt skeptiske da ingen som jobbet på SAS-hotellen en gang hadde hørt om Skansen, som var navnet på hotellet vårt. Riktignok ble jeg mer enn en tanke skeptisk da jeg så størrelsen på scenen vi skulle spille på. Den var omtrent halvparten så stor som scenen på Mono, maks. Og der skulle 8 mann spille, inkludert kontrabass og pedal steel?

Vi var alle mann innkvartert i en egen leilighet med kjøkken, stue og boblebad. Ikke akkurat luksuriøst, men veldig digg å ha en egen leilighet.

Etter soundcheck (Trym rakk det akkurat!) på Driv ble jeg enda mer skeptisk, for det låt mildt sagt dritt på scenen, spesielt for Roger bak trommene og Alex som ikke hørte noen ting av bassen. Men da vi gikk på scenen noen timer senere hadde plutselig alt blitt mye bedre. Det var sabla trangt, jeg måtte for eksempel snu meg rundt for å kunne trekke trekkspillet helt ut, for Even sto i veien. Men jeg tror akkurat det bidro til det visuelle uttrykket.

Og konserten var jævlig moro. Jævlig moro. I løpet av låt nummer to begynte det også å fylle seg opp bra med folket, og innen vi var halvveis i konserten var det bare smil og glade fjes å se hele veien. 20 sekunder etter konserten ble vi booka til Slottsfjell, og vi hadde i hvert fall fått noen trofaste fans i rockabilly-bandet Smalltown Ramblers, som spilte etter oss på samme scene.

I løpet av kvelden kom jeg meg aldri bort fra Driv, men der var det til gjengjeld nok av band å se, selv om jeg ikke helt falt for noen av delene. Grand Island fikk jeg bare med meg siste halvpart av, siden de begynte på naboscenen i det vi slutta. De burde ha roet det hele litt ned, for i alt rocke-grunge-bråket forsvant mye av det som kan gjøre bandet tøft. Jeg hørte for eksempel ikke noe av banjoen, og det var ikke mulig å skjelne ett eneste ord av hva vokalisten sang. Så var det Smalltown Ramblers, og det var jo litt tøft, men jeg må nok si at jeg aldri helt har skjønt meg på rockabilly. Hvor er moroa i å lage musikk som er så oppskriftsmessig streng?

Etter hvert fikk jeg med meg Ping, som var enten for mye sirkus eller ikke sirkus nok. Jeg tipper at de er veldig glade i Frank Zappa og allslags Patton-prosjekter, men dette ble liksom verken fugl eller fisk. Men tusen takk for lånet av cymbalen, Alexander! Trommisen vår hadde følt seg veldig naken uten.

Jeg vet også at jeg fikk med meg Youth Pictures Of Florence Henderson, og de var egentlig ganske skuffende. Når man spiller låter som bygger og bygger i 8 minutter, men aldri kommer til noen konklusjon, aldri når det klimakset låta egentlig lover, blir det hele temmelig utilfredsstillende. Kjøp fuzz-pedaler, gutter.

Jeg så noe mer også, men det har tydeligvis satt små, få og veldig grunne spor.

Det ble selvfølgelig et slags nachspiel i leiligheten, og når man sitter i en stue med 8 musikalsk habile (men fulle) gutter sammen med en hel haug med instrumenter går det som det må gå: klage fra naboene.

På fredagen var vi avspist med en litt kjip spilletid: klokka 15. Men vi klarte igjen å mer eller mindre fylle VG-teltet, og det var antydning til dansing og slikt. Det er mulig hukommelsen rosemaler litt, men jeg synes i hvert fall det gikk veldig bra. mot slutten av konserten var Tobias (han som driver Spasibar og spiller trommer i Terroristene) så entusiastisk at han kasta hatten på scenen. Etterpå: "DERE SKAL SPILLE HOS MEG! SEINT! PÅ EN LØRDAG!" Så klart. Etter konserten snakket jeg også med to karer som jobbet på et studentsted i Alta, som absolutt ville ha oss oppover. Jeg sa at det er jo interessant, men det er fryktelig langt. Da lanserte han idéen om å organisere en Nord-Norge-turné. Herlig absurd, og en morsom idé. Men jeg tror det ikke før jeg får se det.

Utover kvelden fikk jeg bekreftet at Norge er dårlig på rock. The School var dritkjedelig, og skulle i tillegg hatt bank for å få en fin, gammel Fender Jazzbass til å låte så dårlig. Brut Boogaloo, huff. Trommisen er flink, men det eneste som gjør det bra er at jeg får lyst til å høre på Zeppelin. Jeg begynte etterhvert å lure på om jeg egentlig liker rock. Men etter The School kom Sirka Ragnar på, og de spilte en slags Anticon-variant av roteromsrock, og da husket jeg at jeg liker rock som ikke egentlig er rock.

Jeg snublet også innom Animal Town, som spilte på et sted som heter Kaos, men som Alex insisterte på å kalle "gamle Rosekjelleren". Tanta til Alex drev en gang en skobutikk som lå rett over gata for Rosekjelleren. Animal Town fikk det liksom ikke helt til. Det var dårlig lyd, utstyrsproblemer og alt for lite publikum. Mange av låtene til Frode er fine, og jeg har sansen for at han tur å avslutte låtene på innpust. Men det var kanskje litt mye med tre el-gitarister i et sånt band?

Utover natta fant vi også fram til det desidert styggeste ordet i norsk språk, men det er for stygt til å skrives.

Og på lørdag dro halve bandet, mens vi andre fortsatt lå og sov/halvsov. I det Trym gikk ut sa han: "Hvis dere finner noe jeg har glemt, så ta det med." "Jojo," sier jeg. To minutter senere hører jeg noen som banker på døra. Jeg åpner og dre står Trym: "Faen, jeg glemte baggen." Noen timer senere ringer han Even: "Faen, jeg glemte nøkla til leiligheten."

På lørdag fikk jeg med meg Ida Maria, fin indiepop/rock som på ingen måte finner opp noe krutt, men som likevel gjør det meste riktig. Og Blind Archery Club for andre gang. De har noe på gang tror jeg. Det kan bli litt mye Håkan Hellström over det noen ganger, og andre ganger faller de litt ned i Coldplay-sumpen, men stort sett lager de god, dansbar gladpop med Beach Boys-vibber. Videre et utrolig kjipt svensk band om het Radio Luxembourg. Vi fant ut at Django Novo ikke var noen hyggelige fyrer, i hvert fall ikke vokalisten, og ikke lagde de noe spennende musikk heller.

[Edit et par dager senere: Vi har kommet fram til at om Alex følte seg litt skarpt behandlet av Django Novo, så beror det på en misforståelse.]

Animal Alpha vant By:larm-stipendet, og det er egentlig mest pinlig for både dem og juryen. For de har tydeligvis ikke solgt over 10000 plater (som var et kriterium), og juryen har tydeligvis ikke skjønt hva det vil si å være uetablert i Norge. Misforstå ikke, jeg er ikke bitter for at ikke vi vant (vi var vel for uetablerte uansett, hehe), men de kunne vel gitt prisen til noen som faktisk er bra og som har mer bruk for det?

Og alle var enige om at det var en fin tur. (Eventuelt: nå gidder jeg ikke skrive mer.)

Tromsø, watch out!

2006-02-09T01:10:00.000+01:00

OK. I morgen tidlig (de fleste dødelige ville vel kalt det ganske midt på dagen, men for meg er det tidlig) reiser vi til Tromsø og By:larm. Vi har ingen visjoner om å bli "oppdaga", men satser på å få noen nye fans gjennom vår uangripelig fengende sceneopptreden. (Selvskryt er gøy.)

Men det blir gøy!

Jeg var på hattejakt i dag, men måtte til slutt innse at selv om hattene de hadde på Los Lobos var veldig fine, er jeg ikke akkurat i noen posisjon til å bruke 900 kroner på en Stetson for tiden. Så konsertene på By:larm blir nok dessverre hatteløse. Triste greier.

Dagsavisen anbefaler

2006-02-07T15:06:00.000+01:00

Fra Dagsavisen i dag:

The Captain & Me

Utvidet duo med en enda mer utvidet horisont. Et eksentrisk og humoristisk sveip over amerikansk musikkhistorie, og litt europeisk for maktbalansens skyld.

Gøy! Og ganske fint skrevet var det også, synes jeg. Dagsavisen er tross alt landets beste kulturredaksjon blant avisene.

Merkeligste spillejobb, del III

2006-02-04T14:53:00.000+01:00

Først var det Jordan Wolfsons video-installasjon med Nirvana-coverband bak skjermen på Astrup Fearnley, så var det Twin Peaks stemningen og middelaldrende Harley-damer på Ås, og i går kom det en tredje utfordrer til Tidenes Merkeligste Spillejobb.

Skjønt, det var ikke så mye spilling involvert, kun synging. Briskeby er så godt som ferdig med Norges-turnéen, og spilte på Rockefeller i går. De ville gjøre noe ekstra, noe morsomt og spesielt. Briskeby er som kjent fra Larvik, og gamle bekjente av blant andre Anders, broren til Even. Så han ble tildelt oppgaven å organisere et kor som skulle sprite opp Propaganda, siste låt i settet og fortsatt deres største hit. Arrangeringen av koret ble outsourcet til Even, og 20 mer eller mindre sangkyndige gutter og jenter ble rekruttert, inkludert meg. Den eneste ordentlige øvingen ble gjennomført i stua til Even i går kveld.

Så ble vi tildelt kostymer; gamle, blekgule nattkjoler Anders hadde kjøpt på Grønland for en billig penge og vi fikk beskjed om å ha minst mulig på oss under. Så var det opp på scenen, på rekke og rad på et podium helt bak på scenen, en merkelig, barbeint gjeng i gammel-dame-nattkjoler som sang trestemt med på refrenget.

Det føltes veldig absurd, og jeg tror Briskeby fikk det de var ute etter. Jeg er dog ikke helt sikker på om den jevne Briskeby-publikummer vet å verdsette slike absurditeter. De klarte i hvert fall å skravle i hjel oppvarmingssettet til Ken Stringfellow, i så stor grad at han måtte spørre dem om det i det hele tatt var noen som hørte etter, og om han skulle fortsette.

Og da kan jeg føye Rockefeller på lista over scener jeg har stått på. Det måtte litt sell-out til, men det får gå.

Backstage-nachspielet var i grunnen ganske kjedelig, først og fremst fordi det ikke var noe øl. Det er godt å vite at Movemountains på Chateau Neuf er i stand til å få til et langt bedre nachspiel enn Briskeby på Rockefeller. Litt morsomt var det da en full Lage Fossheim snublet inn i det innerste rommet der Geir og jeg satt og snakket om gitarer, musikk og sånt.

Lage: Fantastisk kveld! Lise var helt utrolig!
Geir og Morten: Mmmnoanenet. (Pluss flere uartikulerte lyder. Vi hadde ikke sett eller hørt et sekund av konserten, bortsett fra det vi så fra scenen, og jeg tipper vi ikke hadde likt det noe særlig om vi hadde sett noe.)
Lage: Er det noe toalett her?

Bilder, bilder, bilder

2006-02-02T01:53:00.000+01:00

Trykk på bildet, så finner du flere. Dette er de beste av de jeg har fått fra Markus så langt. Jeg tror han har noen Brute Choir-bilder også, og dessuten kommer det etter hvert bilder fra Fredrik og (forhåpentligvis) Tarjei (aka Klem1eminem).

Jeg savner fortsatt hatten min. Jeg savner den dypt. Det er den hatten du ser på bildene der. Den er viktig, viktigere enn du tror. Da Even og jeg skulle spille inn den My Darling Mary K, var vi enige om at jeg måtte ha med hatten, for stemningens skyld. Den har symbolverdi, og det ser ut til at noen har stjålet den. (Noen som husker lua til Badly Drawn Boy?)

Jeg tror jeg skal henge opp WANTED!-plakat på Chateau Neuf.

Folk er fine

2006-01-28T13:59:00.000+01:00

Kvelden på Betong må sies å ha vært svært vellykket. Alt det arrangementstekniske gikk uten problemer (noe som er uhørt når man snakker om Chateau Neuf), til og med kabalen med prosjektoren som var lånt bort til et annet sted på huset gikk bra. Det kom mye folk, til og med en hel gjeng med internasjonale studenter som ikke hadde den fjerneste anelse om hva de gikk til, annet enn at det var konsert.

En-stykket vi åpnet showet med skremte ikke bort noen, ikke en gang de intetanende studentene. Som El Caco sier i Dagsavisen i dag: Folk tolerer mye forskjellig musikk. Og som jeg pleier å si: Man skal ikke undervurdere folks evne til å sette pris på bra musikk, uansett sjanger. The White Tiger Prepade var jævlig stilig på scenen, selv om de gjerne kunne spilt et par låter til for min del. The Captain & Me klarte seg også bra, selv om det var vanskelig å få noe inntrykk av det siden jeg sto på scenen med cowboyhatt og trekkspill. Cowboyhatten er forresten missing in action, så hvis noen har funnet den, blir jeg veldig glad. Responsen fra de som var der var i hvert fall god. Med et par ukers øving tror jeg vi kommer til å gjøre det godt i Tromsø. The Brute Choir ble litt bremset av at folk måtte rekke siste banen og sånn, og det er alltid litt merkelig å spille for folk som sitter pent ved bordene og nipper til ølen sin, men vi fikk i det minste bråka fra oss. Og langt bedre enn på Ås. Jeg tror Andreas og Joakim koste seg mer enn meg, men det var omvendt på Ås.

Og siden det var såpass med folk ble det et langt, fuktig og fint nachspiel på et eller annet kontor i en annen etasje. Der ble det blant annet rapping fra I Am Finland og Klemineminem ("Russe-bounce" og "Bak sofaen med døra").

Og alle var enige om at det var en fin kveld. Jeg ble til og med kvitt den gamle, slitne TVen min, og vi solgte litt plater. Jeg skal rekvirere noen bilder fra Markus og Fredrik, slik at alle kan se.

Nå må jeg ut og kjøpe gave til nevøen min August, som fyller 5 år. Det ryktes om at han ønsker seg rotte, men det er visst ikke så populært blant de myndige i det huset.

Støtt ditt lokale plateselskap

2006-01-21T18:26:00.000+01:00

På torsdag braker det løs:

Det blir gøy, håper jeg.

Og i den anledning lanserer vi også websidene til The White Tiger Prepade (mp3er kommer snart) og En.

En annen ting er at alle sammen må stemme på The Captain & Me i Bylarm-avstemningen. Vi kan vinne både spenn og ringetid. Nå ligger vi på sjetteplass, og jeg forventer at støtten fra mine kjære blog-lesere skyter oss inn blant de fem beste.

Musikk, addendum nr. 1

2006-01-16T16:16:00.000+01:00

Hvorfor er det ingen som har fortalt meg at Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress er utgitt i 2005? Jeg var overbevist om at den var fra 2004, og derfor var den ikke oppe til vurdering på dommens dag. Men Popmatters (nesten helt nederst) har i dag trukket den fram som en av 2005s oversette plater. Med rette. Den er aldeles nydelig.

Og jeg ser at Pitchfork har anmeldt en Built To Spill-låt de omtaler som "from the forthcoming You In Reverse LP". Jeg gjør et temmelig fåfengt forsøk på å soulseeke det fram parallelt med denne bloggingen, men det er uansett gledelige nyheter at det kommer noe nytt derfra.

På fredag mikset vi ferdig White Tiger Prepade-EPen, som har fått det flotte navnet The Great White End. Den er bråkete, rotete, surrete og veldig tøff. I løpet av kvelden skal jeg få lagt opp hjemmesidene deres også, da kommer det sikkert en mp3 eller to for prøvelytting. EPen slippes på Movemountains-kvelden på Betong neste torsdag, og den trykkes bare opp i 77 eksemplarer, så det gjelder å være tidlig ute.

Musikk, appendiks A

2006-01-12T00:27:00.000+01:00

I morgen har jeg bestemt meg for å høre på den nye plata til Liars, Drum's Not Dead, med stor andakt og masse kaffffe i blodet. Jeg kjøpte singelen før jul, den med det grusomme coveret, og kan ikke akkurat si at jeg ble slått i bakken, selv om det var tøft nok. Men jeg er jo veldig glad i de tidligere platene og EPene. Hver til sitt bruk, på en måte. Og noe sier meg at det funker best i sammenheng. Så jeg gleder meg, ikke minst fordi Stine skryter fælt.

The Hold Steady var ikke så veldig, altså. Mye Springsteen, lite moro. Og Asle mener at man bør høre på den nye Tatu-plata med et åpent sinn. Jeg vet ikke helt, jeg.

Musikk

2006-01-10T22:11:00.000+01:00

Musikk er ganske OK. Jeg liker musikk. Musikk er bra å ha når man går, sitter, leser, spiser, sover. Musikk er fint som akkompagnement til livet.

Så mens jeg sitter her og manner meg opp til å skrive en mail til Tono/NcB der jeg forklarer at ja, jeg har tydeligvis gjort det meste feil, eller i det minste i feil rekkefølge, men hvordan fikser vi dette? Med andre ord, Brute Choir-plata blir en uke eller to forsinket. Til gjengjeld har jeg i dag møtt mannen som trolig skal mastre plata. Det er rart, mastering har alltid stått for meg som noe temmelig magisk, og når (studio-)Andreas sier at det rett og slett ikke finnes særlig mange i dette landet man kan stole på når det gjelder mastering, svekkes ikke akkurat dette inntrykket. Men denne Fridtjof virket alt annet enn magisk, han var ganske vanlig. Nåh, det var denne musikken.

Som hvert år har jeg brukt romjul og tiden deromkring til å sjekke ut de platene fra 2005 som mange andre tydeligvis har likt, men som har gått meg hus forbi. Årsbestelistene rundt omkring klarer alltid å nevne ting jeg ikke har fått med meg i det hele tatt, selv om jeg bruker usunt mye tid på disse greiene året rundt. Se:

The National - Alligator
Nå har jeg riktignok bare hørt én gang, men dette var da utrolig kjedelig? A4 inni en boks.

Andrew Bird - And The Mysterious Production Of Eggs
Dette, derimot, er knallfint. Hvordan klarte jeg å unngå denne? Bare tittelen er jo nok til å i det minste være positivt innstilt til plata. Det minner litt om Stephen Malkums, jeg får litt Sufjan Stevens-vibber innimellom (uten at det egentlig ligner), men først og fremst er det Andrew Bird, og det innenfor en overbefolket sjanger. Hør bare hva mannen gjør med pizzicato-fiolin. Og fyttikatta, for noen gode låter, tekster, arrangementer!

Okkervil River - Black Sheep Boy
Okkervil River er et sånt bandnavn jeg har hørt/lest/sett flere ganger de siste årene, men lissom aldri grepet tak i. Og dette er da temmelig koselig/tøft. Jeg hadde egentlig ventet meg et ganske country band (jepp, "country" som adjektiv), så jeg måtte høre noen ganger for å få sjangerforventningene på plass; de kan ødelegge ganske mye. For det er ikke country, det er en slags indie-pop-rock som låter britisk og amerikansk på samme tid. Og det er ganske fint. Ikke helt "årets beste"-materiale, men absolutt fint.

Konono no. 1 - Congotronics
Dette er "world music"-entusiastenes førstevalg for 2005. Joda, det er sjarmerende at de lager forsterkerne og elektronikken selv, og joda, det er gøye instrumenter som lager gøy lyd. Men det blir temmelig enerverende etter hvert, og ganske statisk anmasende. Men moro i små doser.

Richard Hawley - Cole's Corner
Denne hadde jeg riktignok prøvd en gang i 2005 også. Men æsj og fysj, for noe drittmusikk. Så kjedelig at det blir irriterende. Jeg har fortsatt ikke klart å komme lenger enn spor 3.

Tape - Rideau
Tape er et fint og koselig band fra Sverige som gir ut på verdens fineste selskap, Häpna. Men jeg synes nok de to forrige platene er en del finere, dette blir på en måte litt for fokusert, låtbasert og dronete.

Vashti Bunyan - Lookaftering
Pent, ja. Men jeg skjønner ikke helt hypen. Minn meg på at jeg hører på den et par ganger til.

Patrick Wolf - Wind In The Wires
Dette var da temmelig stilig, må jeg si. Skjønt, jeg må nok høre noen flere ganger på den også.

Plater fra 2005 jeg har lastet ned, men fortsatt ikke hørt:
The Hold Steady - Separation Sunday
LCD Soundsystem - LCD Soundsystem

Plater som lover godt for 2006:
Band Of Horses - Everything All The Time
Mogwai - Mr. Beast (jeg er litt skeptisk også)
Hem - No News From Tom (mye gamle låter om igjen, men like fullt veldig fint)

The all seein' aaai't

2006-01-06T16:09:00.000+01:00

Trondheims børn, gled eder:

The Brute Choir spiller på Samfundet 25.03.

Dessuten viljeg meddele årets hittil beste musikalske idé (som i kjent DIYS-ånd trolig aldri kommer til å bli konkretisert): Reggea-versjoner av James Blunts urkjedelige musikk under bandnavnet Jimmy Spliff.

Om noen har lyst, er det bare å sette i gang. Jeg ser for meg sånn "You're beautiful, oh nonono. You're beautiful, yeahyeahyeah" med latterlig vibrato og mye romklang. Overstand!

Svakt legeme, sterk i ånden

2006-01-04T16:22:00.000+01:00

Her jeg sitter syk og med en hodevondt som ikke ser ut til å ville slippe taket, til tross for at jeg har tatt i bruk dertil egnede kjemikalier, er det en del som skjer.

For det første har jeg begynt å konstruere en nettsjappe til Movemountains. Forsøket med å oversette en eksisterende ga jeg opp, jeg har jo tross alt utdannelse innen disse tingene, og har så visst ikke vondt av å friske det opp litt. De første MySQL-skrittene gikk temmelig tungt (riktignok fikk jeg A i database-faget, men det er jo en stund siden nå), men nå begynner jeg å huske det meste. Foreløpig har jeg konstruert selve databasen og holder på med designet; jeg regner med å treffe på noen fartsdumper når jeg skal begynne å sy PHP og SQL sammen. Det er det også en stund siden jeg har gjort. Men jeg får det nok til, og håpet er å ha Mortens Nettsjappe v. 1.0 klar til vi slipper plater i slutten av måneden.

Ja, det var det, ja. Plateslipp. Det er jo ingen andre som gjør en dritt, så jeg må ordne opp i alt selv. Jeg aner ikke hvor lang tid tingene egentlig tar, så alt går på lykke og fromme. Foreløpig har jeg fått bekreftelse på at coveret skal være ferdig til fredag fra Andreas. Da må jeg sikkert bruke store deler av helgen på å få tingene på riktig format, få på plass all nødvendig informasjon (som for eksempel at plata er utgitt med støtte fra Frifond), og slikt. Dessuten har jeg også fått bekreftelse fra studio-Andreas at siste låta skal være ferdig i løpet av uka, den også. Nå er riktignok lovnad og handling to forskjellige ting når det gjelder han, men jeg øyner håp.

Og så kommer alle mulige formelle ting, som jeg ikke har den ringeste anelse om hvordan fungerer. Det går seg nok til, det er kanksje på tide å kontakte NCB for formell godkjennelse til mangfoldiggjøring. Hmmmm, tar det lang tid, mon tro.

Dessuten har The Brute Choir fått tilbud om spillejobber i både øst og vest (eller kanskje heller midt) i det siste. Rett før nyttår fikk jeg en mail fra bookingansvarlig på Tou Scene i Stavanger som lurte på om vi ville spille der. Riktignok spesifiserte han ikke hvilket band han ville ha, så det er litt uklart akkurat det, men den var sendt til Brute Choir-eposten. Og i dag ringte en fyr fra Samfundet i Trondheim og ville ha oss oppover. Det er da det plutselig er temmelig døllt at jeg skal tilbringe mesteparten av mars i en leir på Toten, og jeg har ingenting jeg skulle ha sagt om akkurat det.

I grunnen er det litt rart at det er Brute Choir som får tilbudene, og ikke Captain Democracy (ukas Urørt) eller The Captain & Me (By:larm), men man sier jo ikke nei takk.

Dessuten skrev jeg tidenes hittil lengste plategjenoppdagelse i går. Det har gått en stund siden sist, så jeg slo virkelig på stortromma. Det har også noe å gjøre med at jeg er 2/3 på vei i Thomas Manns Trolldomsfjellet, så lengre logiske utlegninger ligger temmelig latent i hodet mitt for tiden.

Faen, nå driver hodepinen og kryper nedover høyre nakke. Dritt, jeg som våknet og trodde jeg var friskere. Mer kjemikalier, mindre kaffe.