Alt det praktiske rundt reisen opp gikk overraskende bra, selv om jeg var en tanke nervøs over å være reiseleder for 8 mann med varierende grad av surrehuehet. Spesielt Trym var jeg nervøs for, siden han var tvunget til å ta et senere fly. Kom han til å glemme flyet, hadde han beregnet tiden riktig, og kom han til å huske mandolinen?
Men vi kom oss opp til Tromsø, alle instrumentene, inkludert kontrabassen, overlevde flyturen, og etter en del om og men fant vi fram til både stedet vi skulle spille på torsdagen (Driv) og stedet vi skulle bo. Merkelig nok fant vi det også i den rekkefølgen, vi ble litt skeptiske da ingen som jobbet på SAS-hotellen en gang hadde
hørt om Skansen, som var navnet på hotellet vårt. Riktignok ble jeg mer enn en tanke skeptisk da jeg så størrelsen på scenen vi skulle spille på. Den var omtrent halvparten så stor som scenen på Mono, maks. Og der skulle 8 mann spille, inkludert kontrabass og pedal steel?
Vi var alle mann innkvartert i en egen leilighet med kjøkken, stue og boblebad. Ikke akkurat luksuriøst, men veldig digg å ha en egen leilighet.
Etter soundcheck (Trym rakk det akkurat!) på Driv ble jeg enda mer skeptisk, for det låt mildt sagt dritt på scenen, spesielt for Roger bak trommene og Alex som ikke hørte noen ting av bassen. Men da vi gikk på scenen noen timer senere hadde plutselig alt blitt mye bedre. Det var sabla trangt, jeg måtte for eksempel snu meg rundt for å kunne trekke trekkspillet helt ut, for Even sto i veien. Men jeg tror akkurat det bidro til det visuelle uttrykket.
Og konserten var jævlig moro. Jævlig moro. I løpet av låt nummer to begynte det også å fylle seg opp bra med folket, og innen vi var halvveis i konserten var det bare smil og glade fjes å se hele veien. 20 sekunder etter konserten ble vi booka til Slottsfjell, og vi hadde i hvert fall fått noen trofaste fans i rockabilly-bandet Smalltown Ramblers, som spilte etter oss på samme scene.
I løpet av kvelden kom jeg meg aldri bort fra Driv, men der var det til gjengjeld nok av band å se, selv om jeg ikke helt falt for noen av delene. Grand Island fikk jeg bare med meg siste halvpart av, siden de begynte på naboscenen i det vi slutta. De burde ha roet det hele litt ned, for i alt rocke-grunge-bråket forsvant mye av det som kan gjøre bandet tøft. Jeg hørte for eksempel ikke noe av banjoen, og det var ikke mulig å skjelne ett eneste ord av hva vokalisten sang. Så var det Smalltown Ramblers, og det var jo litt tøft, men jeg må nok si at jeg aldri helt har skjønt meg på rockabilly. Hvor er moroa i å lage musikk som er
så oppskriftsmessig streng?
Etter hvert fikk jeg med meg Ping, som var enten for mye sirkus eller ikke sirkus nok. Jeg tipper at de er veldig glade i Frank Zappa og allslags Patton-prosjekter, men dette ble liksom verken fugl eller fisk. Men tusen takk for lånet av cymbalen, Alexander! Trommisen vår hadde følt seg veldig naken uten.
Jeg vet også at jeg fikk med meg Youth Pictures Of Florence Henderson, og de var egentlig ganske skuffende. Når man spiller låter som bygger og bygger i 8 minutter, men aldri kommer til noen konklusjon, aldri når det klimakset låta egentlig lover, blir det hele temmelig utilfredsstillende. Kjøp fuzz-pedaler, gutter.
Jeg så noe mer også, men det har tydeligvis satt små, få og veldig grunne spor.
Det ble selvfølgelig et slags nachspiel i leiligheten, og når man sitter i en stue med 8 musikalsk habile (men fulle) gutter sammen med en hel haug med instrumenter går det som det må gå: klage fra naboene.
På fredagen var vi avspist med en litt kjip spilletid: klokka 15. Men vi klarte igjen å mer eller mindre fylle VG-teltet, og det var antydning til dansing og slikt. Det er mulig hukommelsen rosemaler litt, men jeg synes i hvert fall det gikk veldig bra. mot slutten av konserten var Tobias (han som driver Spasibar og spiller trommer i Terroristene) så entusiastisk at han kasta hatten på scenen. Etterpå: "DERE SKAL SPILLE HOS MEG! SEINT! PÅ EN LØRDAG!" Så klart. Etter konserten snakket jeg også med to karer som jobbet på et studentsted i Alta, som absolutt ville ha oss oppover. Jeg sa at det er jo interessant, men det er fryktelig langt. Da lanserte han idéen om å organisere en Nord-Norge-turné. Herlig absurd, og en morsom idé. Men jeg tror det ikke før jeg får se det.
Utover kvelden fikk jeg bekreftet at Norge er dårlig på rock. The School var dritkjedelig, og skulle i tillegg hatt bank for å få en fin, gammel Fender Jazzbass til å låte så dårlig. Brut Boogaloo, huff. Trommisen er flink, men det eneste som gjør det bra er at jeg får lyst til å høre på Zeppelin. Jeg begynte etterhvert å lure på om jeg egentlig liker rock. Men etter The School kom Sirka Ragnar på, og de spilte en slags Anticon-variant av roteromsrock, og da husket jeg at jeg liker rock som ikke egentlig er rock.
Jeg snublet også innom Animal Town, som spilte på et sted som heter Kaos, men som Alex insisterte på å kalle "gamle Rosekjelleren". Tanta til Alex drev en gang en skobutikk som lå rett over gata for Rosekjelleren. Animal Town fikk det liksom ikke helt til. Det var dårlig lyd, utstyrsproblemer og alt for lite publikum. Mange av låtene til Frode er fine, og jeg har sansen for at han tur å avslutte låtene på innpust. Men det var kanskje litt mye med tre el-gitarister i et sånt band?
Utover natta fant vi også fram til det desidert styggeste ordet i norsk språk, men det er for stygt til å skrives.
Og på lørdag dro halve bandet, mens vi andre fortsatt lå og sov/halvsov. I det Trym gikk ut sa han: "Hvis dere finner noe jeg har glemt, så ta det med." "Jojo," sier jeg. To minutter senere hører jeg noen som banker på døra. Jeg åpner og dre står Trym: "Faen, jeg glemte baggen." Noen timer senere ringer han Even: "Faen, jeg glemte nøkla til leiligheten."
På lørdag fikk jeg med meg Ida Maria, fin indiepop/rock som på ingen måte finner opp noe krutt, men som likevel gjør det meste riktig. Og Blind Archery Club for andre gang. De har noe på gang tror jeg. Det kan bli litt mye Håkan Hellström over det noen ganger, og andre ganger faller de litt ned i Coldplay-sumpen, men stort sett lager de god, dansbar gladpop med Beach Boys-vibber. Videre et utrolig kjipt svensk band om het Radio Luxembourg. Vi fant ut at Django Novo ikke var noen hyggelige fyrer, i hvert fall ikke vokalisten, og ikke lagde de noe spennende musikk heller.
[Edit et par dager senere: Vi har kommet fram til at om Alex følte seg litt skarpt behandlet av Django Novo, så beror det på en misforståelse.]
Animal Alpha vant By:larm-stipendet, og det er egentlig mest pinlig for både dem og juryen. For de har tydeligvis ikke solgt over 10000 plater (som var et kriterium), og juryen har tydeligvis ikke skjønt hva det vil si å være uetablert i Norge. Misforstå ikke, jeg er ikke bitter for at ikke vi vant (vi var vel
for uetablerte uansett, hehe), men de kunne vel gitt prisen til noen som faktisk er bra og som har mer bruk for det?
Og alle var enige om at det var en fin tur. (Eventuelt: nå gidder jeg ikke skrive mer.)
