Folk er fine

Kvelden på Betong må sies å ha vært svært vellykket. Alt det arrangementstekniske gikk uten problemer (noe som er uhørt når man snakker om Chateau Neuf), til og med kabalen med prosjektoren som var lånt bort til et annet sted på huset gikk bra. Det kom mye folk, til og med en hel gjeng med internasjonale studenter som ikke hadde den fjerneste anelse om hva de gikk til, annet enn at det var konsert.

En-stykket vi åpnet showet med skremte ikke bort noen, ikke en gang de intetanende studentene. Som El Caco sier i Dagsavisen i dag: Folk tolerer mye forskjellig musikk. Og som jeg pleier å si: Man skal ikke undervurdere folks evne til å sette pris på bra musikk, uansett sjanger. The White Tiger Prepade var jævlig stilig på scenen, selv om de gjerne kunne spilt et par låter til for min del. The Captain & Me klarte seg også bra, selv om det var vanskelig å få noe inntrykk av det siden jeg sto på scenen med cowboyhatt og trekkspill. Cowboyhatten er forresten missing in action, så hvis noen har funnet den, blir jeg veldig glad. Responsen fra de som var der var i hvert fall god. Med et par ukers øving tror jeg vi kommer til å gjøre det godt i Tromsø. The Brute Choir ble litt bremset av at folk måtte rekke siste banen og sånn, og det er alltid litt merkelig å spille for folk som sitter pent ved bordene og nipper til ølen sin, men vi fikk i det minste bråka fra oss. Og langt bedre enn på Ås. Jeg tror Andreas og Joakim koste seg mer enn meg, men det var omvendt på Ås.

Og siden det var såpass med folk ble det et langt, fuktig og fint nachspiel på et eller annet kontor i en annen etasje. Der ble det blant annet rapping fra I Am Finland og Klemineminem ("Russe-bounce" og "Bak sofaen med døra").

Og alle var enige om at det var en fin kveld. Jeg ble til og med kvitt den gamle, slitne TVen min, og vi solgte litt plater. Jeg skal rekvirere noen bilder fra Markus og Fredrik, slik at alle kan se.

Nå må jeg ut og kjøpe gave til nevøen min August, som fyller 5 år. Det ryktes om at han ønsker seg rotte, men det er visst ikke så populært blant de myndige i det huset.

Støtt ditt lokale plateselskap

På torsdag braker det løs:


Det blir gøy, håper jeg.

Og i den anledning lanserer vi også websidene til The White Tiger Prepade (mp3er kommer snart) og En.

En annen ting er at alle sammen må stemme på The Captain & Me i Bylarm-avstemningen. Vi kan vinne både spenn og ringetid. Nå ligger vi på sjetteplass, og jeg forventer at støtten fra mine kjære blog-lesere skyter oss inn blant de fem beste.

Musikk, addendum nr. 1

Hvorfor er det ingen som har fortalt meg at Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress er utgitt i 2005? Jeg var overbevist om at den var fra 2004, og derfor var den ikke oppe til vurdering på dommens dag. Men Popmatters (nesten helt nederst) har i dag trukket den fram som en av 2005s oversette plater. Med rette. Den er aldeles nydelig.

Og jeg ser at Pitchfork har anmeldt en Built To Spill-låt de omtaler som "from the forthcoming You In Reverse LP". Jeg gjør et temmelig fåfengt forsøk på å soulseeke det fram parallelt med denne bloggingen, men det er uansett gledelige nyheter at det kommer noe nytt derfra.

På fredag mikset vi ferdig White Tiger Prepade-EPen, som har fått det flotte navnet The Great White End. Den er bråkete, rotete, surrete og veldig tøff. I løpet av kvelden skal jeg få lagt opp hjemmesidene deres også, da kommer det sikkert en mp3 eller to for prøvelytting. EPen slippes på Movemountains-kvelden på Betong neste torsdag, og den trykkes bare opp i 77 eksemplarer, så det gjelder å være tidlig ute.

Musikk, appendiks A

I morgen har jeg bestemt meg for å høre på den nye plata til Liars, Drum's Not Dead, med stor andakt og masse kaffffe i blodet. Jeg kjøpte singelen før jul, den med det grusomme coveret, og kan ikke akkurat si at jeg ble slått i bakken, selv om det var tøft nok. Men jeg er jo veldig glad i de tidligere platene og EPene. Hver til sitt bruk, på en måte. Og noe sier meg at det funker best i sammenheng. Så jeg gleder meg, ikke minst fordi Stine skryter fælt.

The Hold Steady var ikke så veldig, altså. Mye Springsteen, lite moro. Og Asle mener at man bør høre på den nye Tatu-plata med et åpent sinn. Jeg vet ikke helt, jeg.

Musikk

Musikk er ganske OK. Jeg liker musikk. Musikk er bra å ha når man går, sitter, leser, spiser, sover. Musikk er fint som akkompagnement til livet.

Så mens jeg sitter her og manner meg opp til å skrive en mail til Tono/NcB der jeg forklarer at ja, jeg har tydeligvis gjort det meste feil, eller i det minste i feil rekkefølge, men hvordan fikser vi dette? Med andre ord, Brute Choir-plata blir en uke eller to forsinket. Til gjengjeld har jeg i dag møtt mannen som trolig skal mastre plata. Det er rart, mastering har alltid stått for meg som noe temmelig magisk, og når (studio-)Andreas sier at det rett og slett ikke finnes særlig mange i dette landet man kan stole på når det gjelder mastering, svekkes ikke akkurat dette inntrykket. Men denne Fridtjof virket alt annet enn magisk, han var ganske vanlig. Nåh, det var denne musikken.

Som hvert år har jeg brukt romjul og tiden deromkring til å sjekke ut de platene fra 2005 som mange andre tydeligvis har likt, men som har gått meg hus forbi. Årsbestelistene rundt omkring klarer alltid å nevne ting jeg ikke har fått med meg i det hele tatt, selv om jeg bruker usunt mye tid på disse greiene året rundt. Se:

The National - Alligator
Nå har jeg riktignok bare hørt én gang, men dette var da utrolig kjedelig? A4 inni en boks.

Andrew Bird - And The Mysterious Production Of Eggs
Dette, derimot, er knallfint. Hvordan klarte jeg å unngå denne? Bare tittelen er jo nok til å i det minste være positivt innstilt til plata. Det minner litt om Stephen Malkums, jeg får litt Sufjan Stevens-vibber innimellom (uten at det egentlig ligner), men først og fremst er det Andrew Bird, og det innenfor en overbefolket sjanger. Hør bare hva mannen gjør med pizzicato-fiolin. Og fyttikatta, for noen gode låter, tekster, arrangementer!

Okkervil River - Black Sheep Boy
Okkervil River er et sånt bandnavn jeg har hørt/lest/sett flere ganger de siste årene, men lissom aldri grepet tak i. Og dette er da temmelig koselig/tøft. Jeg hadde egentlig ventet meg et ganske country band (jepp, "country" som adjektiv), så jeg måtte høre noen ganger for å få sjangerforventningene på plass; de kan ødelegge ganske mye. For det er ikke country, det er en slags indie-pop-rock som låter britisk og amerikansk på samme tid. Og det er ganske fint. Ikke helt "årets beste"-materiale, men absolutt fint.

Konono no. 1 - Congotronics
Dette er "world music"-entusiastenes førstevalg for 2005. Joda, det er sjarmerende at de lager forsterkerne og elektronikken selv, og joda, det er gøye instrumenter som lager gøy lyd. Men det blir temmelig enerverende etter hvert, og ganske statisk anmasende. Men moro i små doser.

Richard Hawley - Cole's Corner
Denne hadde jeg riktignok prøvd en gang i 2005 også. Men æsj og fysj, for noe drittmusikk. Så kjedelig at det blir irriterende. Jeg har fortsatt ikke klart å komme lenger enn spor 3.

Tape - Rideau
Tape er et fint og koselig band fra Sverige som gir ut på verdens fineste selskap, Häpna. Men jeg synes nok de to forrige platene er en del finere, dette blir på en måte litt for fokusert, låtbasert og dronete.

Vashti Bunyan - Lookaftering
Pent, ja. Men jeg skjønner ikke helt hypen. Minn meg på at jeg hører på den et par ganger til.

Patrick Wolf - Wind In The Wires
Dette var da temmelig stilig, må jeg si. Skjønt, jeg må nok høre noen flere ganger på den også.

Plater fra 2005 jeg har lastet ned, men fortsatt ikke hørt:
The Hold Steady - Separation Sunday
LCD Soundsystem - LCD Soundsystem

Plater som lover godt for 2006:
Band Of Horses - Everything All The Time
Mogwai - Mr. Beast (jeg er litt skeptisk også)
Hem - No News From Tom (mye gamle låter om igjen, men like fullt veldig fint)

The all seein' aaai't

Trondheims børn, gled eder:

The Brute Choir spiller på Samfundet 25.03.

Dessuten viljeg meddele årets hittil beste musikalske idé (som i kjent DIYS-ånd trolig aldri kommer til å bli konkretisert): Reggea-versjoner av James Blunts urkjedelige musikk under bandnavnet Jimmy Spliff.

Om noen har lyst, er det bare å sette i gang. Jeg ser for meg sånn "You're beautiful, oh nonono. You're beautiful, yeahyeahyeah" med latterlig vibrato og mye romklang. Overstand!

Svakt legeme, sterk i ånden

Her jeg sitter syk og med en hodevondt som ikke ser ut til å ville slippe taket, til tross for at jeg har tatt i bruk dertil egnede kjemikalier, er det en del som skjer.

For det første har jeg begynt å konstruere en nettsjappe til Movemountains. Forsøket med å oversette en eksisterende ga jeg opp, jeg har jo tross alt utdannelse innen disse tingene, og har så visst ikke vondt av å friske det opp litt. De første MySQL-skrittene gikk temmelig tungt (riktignok fikk jeg A i database-faget, men det er jo en stund siden nå), men nå begynner jeg å huske det meste. Foreløpig har jeg konstruert selve databasen og holder på med designet; jeg regner med å treffe på noen fartsdumper når jeg skal begynne å sy PHP og SQL sammen. Det er det også en stund siden jeg har gjort. Men jeg får det nok til, og håpet er å ha Mortens Nettsjappe v. 1.0 klar til vi slipper plater i slutten av måneden.

Ja, det var det, ja. Plateslipp. Det er jo ingen andre som gjør en dritt, så jeg må ordne opp i alt selv. Jeg aner ikke hvor lang tid tingene egentlig tar, så alt går på lykke og fromme. Foreløpig har jeg fått bekreftelse på at coveret skal være ferdig til fredag fra Andreas. Da må jeg sikkert bruke store deler av helgen på å få tingene på riktig format, få på plass all nødvendig informasjon (som for eksempel at plata er utgitt med støtte fra Frifond), og slikt. Dessuten har jeg også fått bekreftelse fra studio-Andreas at siste låta skal være ferdig i løpet av uka, den også. Nå er riktignok lovnad og handling to forskjellige ting når det gjelder han, men jeg øyner håp.

Og så kommer alle mulige formelle ting, som jeg ikke har den ringeste anelse om hvordan fungerer. Det går seg nok til, det er kanksje på tide å kontakte NCB for formell godkjennelse til mangfoldiggjøring. Hmmmm, tar det lang tid, mon tro.

Dessuten har The Brute Choir fått tilbud om spillejobber i både øst og vest (eller kanskje heller midt) i det siste. Rett før nyttår fikk jeg en mail fra bookingansvarlig på Tou Scene i Stavanger som lurte på om vi ville spille der. Riktignok spesifiserte han ikke hvilket band han ville ha, så det er litt uklart akkurat det, men den var sendt til Brute Choir-eposten. Og i dag ringte en fyr fra Samfundet i Trondheim og ville ha oss oppover. Det er da det plutselig er temmelig døllt at jeg skal tilbringe mesteparten av mars i en leir på Toten, og jeg har ingenting jeg skulle ha sagt om akkurat det.

I grunnen er det litt rart at det er Brute Choir som får tilbudene, og ikke Captain Democracy (ukas Urørt) eller The Captain & Me (By:larm), men man sier jo ikke nei takk.

Dessuten skrev jeg tidenes hittil lengste plategjenoppdagelse i går. Det har gått en stund siden sist, så jeg slo virkelig på stortromma. Det har også noe å gjøre med at jeg er 2/3 på vei i Thomas Manns Trolldomsfjellet, så lengre logiske utlegninger ligger temmelig latent i hodet mitt for tiden.

Faen, nå driver hodepinen og kryper nedover høyre nakke. Dritt, jeg som våknet og trodde jeg var friskere. Mer kjemikalier, mindre kaffe.