Sp: Hva heter hovedstaden i Tyrkia?

Sv: ANKARA!

(Det er altså den nye Captain & Me-låta det dreier seg om.)

Ukas plategjenoppdagelse #15

Boxhead Ensemble - Quartets

Det er stillferdig, svevende og filmmusikk-aktig. Jeg sitter i sofaen og graver meg gjennom de siste hundre av Underworlds massive 830 sider mens ettermiddagssola forsvinner bak husene på andre siden av gata. Kaffe er godt. Det låter ganske fint, spesielt når det blander seg med lydene fra Grünerløkka utenfor. Men det låter også ganske pregløst, i betydningen at det ikke setter noen form for spor etter seg. Det bare flyter av gårde, og minner meg mer eller mindre om introen til en vilkårlig GY!BE-låt, kanskje bare med en tanke mer jazza lyder.

Fint å lese til, pent nok å høre på, men med følelsen av å se en film uten bilder. Hvis jeg husker det som sto i presseskrivet korrekt var vel også en del av prosjektet her noe filmmusikk-greier. Og det er ganske toneangivende at coveret er grått og intetsigende, mens låtene heter "One", "Two", og hele veien opp til "Seven". Postrock på tomgang, men så har jeg heller aldri helt skjønt poenget med ambient-musikk.

Finn ut mer her. Jeg fant ingen gratis-downloads.

Elektronisk varme hender

På torsdag kveld gikk strømmen i stua. Føkk faen, tenkte jeg, ikke nå igjen. For det skjedde en gang tidligere i sommer også. Strømmen forsvant, men da jeg slo på sikringen igjen kom den ikke tilbake, og ingenting hjalp. Etter litt om og men fikk jeg tak i en elektriker som skiftet ut sikringen. Og han bekreftet sikringen var - helt i tråd med min diagnose - ødelagt. Det var det jeg trodde hadde skjedd nå også.

Helt til vi oppdaget at det var strøm på Fredriks rom, som er på samme kretsen som stua. Det var en smule mystisk, men i det minste la ikke problemet i sikringen, som sist. Etter en liten samtale med pappa (som også lider av DIYS), begynte jeg å åpne opp koblingsboksene for å lete etter et brudd i ledningene. Jeg fant masse gammel, halvrotten isolasjon, men intet brudd.

Litt skuffet over at jeg ikke hadde klart å fikse det selv skrudde jeg sammen boksene igjen og satte på sikringen, for at det skulle bli lys hos Fredrik. Og dæven spøtte, der var det strøm i stua igjen. Noe er åpenbart galt, men så lenge jeg har strøm og en sikring som jeg regner med fungerer som en sikring, gidder jeg ikke gjøre noe med det.

Men det slår meg at slike ting har hendt meg før - og det er nå vi kommer til sakens kjerne. Jeg kan fikse ting uten å gjøre noe som helst med dem. Først og fremst har det dreiet seg som elektroniske duppeditter. Har du en videospiller som ikke funker? Gi den til meg, jeg kommer til å gjøre akkurat de samme tingene med den som du gjorde for fem minutter siden, med den betydelige forskjellen at spilleren funker upåklagelig når du får den tilbake. Jeg kan fikse radioer ved å slå dem av og på igjen, TVer ved å trekke ut antennekabelen og gitarforsterkere ved å riste på dem. (Skjønt, det hender jeg må gi tapt også; datamaskinen til Andreas måtte erklæres død her en gang i vinter.)

Det hele er en smule mystisk og okkult, og går imot alle de vitenskapelige verdiene jeg vanligvis har klokkertro på, men jeg har pleid å si at jeg har elektronisk varme hender. Jeg kan helbrede elektronikken din ved å la elektro-chi strømme gjennom hendene mine og inn i transistorene. Jeg trodde dette var en egenskap som begrenset seg til svakstrøm, men det ser ut til at elektro-chien har en effekt også i 220 volt.

Kanskje dette er noe jeg skal starte med dersom jeg ikke får jobb? "Mortens elektro-healing". Eller noe.

Ukas plategjenoppdagelse #14

Sparklehorse - It's A Wonderful Life


I am
the only one
can ride that horse
th'yonder

I'm full of bees
who died at sea

It's a wonderful life
It's a wonderful life

I wore
a rooster's blood
when it flew
like doves
I'm a bog
of poisoned frogs

It's a wonderful life
It's a wonderful life

Og det merkelige er at Tom Waits' bidrag er det kjipeste på plata, selv om den er litt tøff også. Eller kanskje den egentlig bare er tøff, men ikke passer inn. Jeg skal i hvert fall slutte med ting som egentlig er en lett kamuflert versjon av jævla tidsklemme-syting, for:

I'm the dog that ate
your birthday cake

It's a wonderful life
It's a wonderful life
It's a wonderful life

Et liv i fire dimensjoner, hvorav den fjerde synes urettferdig trang

Er ikke jeg liksom arbeidsledig? Burde ikke jeg hatt masser av tid til å sitte og drikke kaffe og lese bok, titte litt på skyene som driver forbi, og fundere litt på livets gåter? Burde jeg ikke i det minste hatt tid til å skrive jobbsøknader?

Merkelig nok har jeg nesten ikke slappet av siden onsdag forrige uke. Det skal riktignok sies at det meste av det jeg har gjort har vært mer enn litt lystbetont, men det er rart hvor lett det er å fylle opp en timeplan, selv når man "ikke gjør noe". Det har selvfølgelig også en sammenheng med at jeg har litt problemer med å ta i bruk ordet "nei". Spesielt når det gjelder musikalske ting.

I dag for eksempel, hadde jeg egentlig en avtale med Mathias. Han skulle arrangere petanque/boules-turneringen "The Clash Of The Gigantic Metal Balls" i Frognerparken, og værmessig var formiddagen i dag eneste mulighet. Dessverre har jeg også et maleprosjekt gående ute hos foreldrene mine, og maling ute fordrer også OK vær. Derfor måtte jeg avlyse boules-turneringen og heller fokusere på å tjene litt penger.

I går hadde Even og jeg møte med Anders i Crooked Wood. Vi ga han et tilbud, og han måtte så klart høre med de andre i bandet og slikt, men vi håper at vi får det til. Jeg tror Crooked Wood med litt Captain & Me-produksjon kan bli veldig bra.

Nei, det er vel på tide å finne fram penselen igjen.

Jensmania

Jensmania var en suksess. Og sjelden (om noen gang) har vel et coverband spilt en mer smakfull samling låter. Jeg ramser opp etter hukommelsen:

• Young Americans (David Bowie)
  
• The Weight (The Band, og med trommissen på leadvokal)
  
• The Night They Drove Old Dixie Down (The Band)
  
• The Man In Me (Bob Dylan)
  
• Tom Thumb's Blues (Bob Dylan)
  
• Walk On (Neil Young)
  
• Caravan (Van Morrison)
  
• Blue (The Jayhawks)
  
• Wurthering Heights (Kate Bush)
  
• God Only Knows (The Beach Boys)
  
• Bridges & Balloons (Joanna Newsom)
  
• Nobody's Fault But My Own (Beck)
  
• A Case Of You (Joni Mitchell)
  
• Get Myself Arrested (Gomez)
  

Hmmm, det ser ut til at jeg har glemt et par låter. Samma det, poenget er i hvert fall at bandet låt knallbra, nesten så jeg fikk tårer i øynene noen ganger. Og med fullt blåserarrangement og trekkspill på God Only Knows pluss firstemt vokal, saksofon på Young Americans, sitar på Nobody's Fault But My Own og kontrabass så ofte som mulig, var det hele en fryd. En kjempefest.

I morgen blir det en ganske annen type konsert, nemlig avskjedskonsert for Erlend. Vi sender han avgårde til Nueva York med brask, bram, øl og bråk på bittelille Crowbar.

Fakta fra verden

• Jeg har aldri vært ung.
  
• Når jeg blir stor skal jeg bli skikkelig stor. 3 meter, omtrent.
  
• Dessuten skal jeg bli den første (siden det gamle testamente) til å bli 200 år gammel.
  

Kom på Hausmania i dag.

Tyrkisk klezmer

I går/natt jobbet Even og jeg med ny Captain & Me låt. Vi har merket at prosjektet har gått mer i country-retning, uten at det har vært noen plan bak det. Så nå tenkte vi at vi skulle motarbeide dette med å kjøre på med noe skikkelig ompa-klezmer. I forigårs satt vi hos meg og hørte på Wunderkammer og spilte gitar, og vips så hadde vi grunnlaget til en låt. Og joda, det blir ompa.

Da vi begynte å spille den inn, for anledningen med Jaran på mandolin, merket vi at mye av låta hadde en tydelig tyrkisk følelse. Merkelige greier, men vi valgte å dyrke det litt, så da teksten skulle skrives måtte den på en måte ha en setting i Tyrkia et sted. Det jeg landet på var en stakkars fyr hvis kjæreste har blitt fanget av banditter i 20-tallets Ankara, kort tid etter det nye Tyrkia ble dannet og byen ble hovedstad. For å få tilbake jenta må han spille russisk rulett, og låta begynner akkurat i det han tar revolveren og sikter den mot tinningen.

Vi kom aldri så langt som til å legge vokal, for da klokka ble 5 i dag morges var vi både slitne, trøtte og fulle, og ville mest sove. Vi får vel gjort den ferdig en dag snart.

Mens vi holdt på fikk Even en telefon fra bandet Crooked Wood, som bekreftet at vi, The Captain & Me, skal produsere plata deres, på rommet til Even. Det blir gøy, og litt penger blir det også.

Ukas plategjenoppdagelse #13

Sonic Youth - Washing Machine

I det jeg holdt på med en lang Sonic Youth-artikkel slo det meg at det er jammen lenge siden jeg har hørt på Washing Machine (bortsett fra at jeg har dratt fram Diamond Sea en gang i mellom). Det var den første Sonic Youth-plata jeg kjøpte, og jeg synes absolutt den er den beste av 90-tallsplatene deres. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk setter f.eks. Goo så høyt, den synes jeg er litt kjedelig. Jeg skal innrømme at Washing Machine er en smule ujevn, men mye er veldig veldig bra.

Og en plate som avsluttes med en 19 minutter støyorgie parret med den nydeligste melodien som finnes kan jo ikke være dårlig.

Ellers tror jeg intervjuet i går gikk OK. Det gikk i hvert fall ikke dårlig, selv om de var (med rette) litt lite imponert over jobberfaringen min. Til gjengjeld var de imponert over karakterene. Jeg tror jeg har en sjanse, selv om det sikkert er andre flinke folk som har søkt.

Og ja, forresten. På lørdag er det Jensmania:


Alle er invitert, selv om det er Jens som feirer bursdag. Jeg er gjesteartist i coverbandet (som tydeligvis har fått navnet Dynamo), og skal være med og spille Neil Young, Jayhawks, Beach Boys og Joanna Newsom.

Øya, del 3

Jeg trodde jeg var sliten i går, men i dag er jeg en plante, en skurefille og en søppelbøtte. Var nå egentlig de whiskyene på Mono en god idé?

DeLillos, Datarock og The Shining ble ofret på den utslitte kropps alter, og etter å ha funnet ut at Erlend av en eller annen grunn befant seg på Østerås, møtte jeg Stian for å bivåne dagens første konsert. Lørdagen hadde nok det svakeste programmet av alle dagene, så det ble litt slapt. På en måte.

Hot Hot Heat
Han er lissom så kul at ikke kan tillate seg å uttale alle konsonantene i sitt eget bandnavn. "Hi, we're hoh hoh heah", hehehe. Det var ganske fengende innimellom, men de virket kanskje litt trøtte og leie. På Bandages gadd de ikke gjøre et forsøk en gang. De gamle låtene er definitivt fortsatt best, med unntak av avslutteren Goodnight Goodnight, som jeg er litt svak for.

Point Shirley
Den ene gitaristen (han som også spiller i Noplacetohide) var visstnok forlover i Bergen, så da fyllte de på med Karim Sayed og Emil Nikolaisen på perkusjon i stedet. Det funka temmelig bra, det. Og han vokalisten er unektelig ganske artig å se på. Det var nok noen hakk mer moro på Mono, men jeg tror de fikk en del nye fans.

Animal Alpha
Dølle greier, ass. Designer-metall suger.

Sons And Daughters
Tja, det var jo ålreit. Lissom. Kan ikke si at jeg sitter igjen med noen varige minner fra denne konserten, annet enn at det er ganske godt gjort å forene post-punk (hvorfor er lissom ALT post-punk om dagen?) og ompa-country.

Cast
For noen håpløse tekster. Han klarte å rappe at han spiste cornflakes til frokost og at han ikke hadde noe mat i løpet av mer eller mindre samme setning. Som et eksempel.

Thulsa Doom
Det var litt bedre her enn på Slottsfjell, synes jeg. Men det er fortsatt ganske ordinært og kjedelig. Trekkplasteret er selvfølgelig Egil, som tilsynelatende ikke ikke er i stand til å åpne kjeften uten å si noe morsomt.

Franz Ferdinand
OK. Jeg merker at de har blitt en del proffere siden sist, ikke minst har han andre gitaristen lært seg å synge. Men det var bare gøy sånn innimellom. Ambivalensen fortsetter.

Roots Manuva
Det hip hoppere flest ikke ser ut til å skjønne er at plate og live er to helt forskjellige opplevelser, og man oppfatter lyd på en helt annen måte. Ofte er det bare en DJ som trykker "start" på noe musikk som er akkurat det samme som på plata, og rapper de oppå. Det låter nesten alltid drit, fordi lyden av backingen og lyden av stemmen ikke henger sammen. Derfor sier jeg ja til hip hop med band. Roots Manuva har skjønt dette. Et fett og funky band gjør susen, og gjorde det til kveldens beste konsert. Igjen var det noe rart med lyden på Sjøsiden-scenen, for det var til tider nesten ikke vokal. Eller kanskje det bare var Roots som var for stein til å gidde å anstrenge stemmen. Sløy fyr, men morsomt.

Og så gikk jeg forbi Subs på veien ut, men jeg var ikke spesielt klar for punk akkurat da. Jeg skulle gjerne dratt og sett Marthe Valle, for hun har minst én låt som er dritfin, men det kræsjet jo med Franz Ferdinand. Og jeg burde jo ha sett Kill, jeg har hatt lyst til å se Kill lenge. Men andre interesser måtte gå foran; de interessene som endte med disse whiskyene på Mono.

Og ja, forresten. Det ser ut til at The Brute Choir holder avskjedskonsert for Erlend på Crowbar (ja, det går faktisk an å putte et helt band inn der, jeg har sett det med egne øyne) neste mandag. Mandag 22. august, altså. 2005.

I morgen er det jobbintervju, det er skummelt.

Øya, del 2

Jeg er veldig sliten nå (hva var det denne kroppen gjorde i går som brukte opp all energien?), og egentlig ikke klar for enda en dag med festival. Men det må jo til. Gårsdagens program var på mange måter litt kjipere enn torsdagen, men til gjengjeld var avslutningen helt av en annen verden.

The Thing
Angrepsjazz av beste klasse. Paal Nilsen Love, Ingebrigt Haaker Flaten og Mats Gustafsson er jo litt av et stjernelag, og når de hyler og hamrer og abstraherer låter av både Yeah Yeah Yeahs (Art Star) og The Sonics (Have Love Will Travel!!!), er det veldig gøy. Og selvfølgelig for viderekomne. Til slutt inviterer Gustafsson opp en gitarist som er "lite cool att ha på scenen" - Thurston Moore. Og hallelujah for en herlig ti-minutters støyorgie det ble.

Ane Brun
Kontrasten var ganske stor til Ane Brun da, gitt. Det var ganske fint, men det ble litt likt etter hvert. Jeg savnet kanskje noe mer, som for eksempel noen vispete trommer eller noe. Men han på gitar spilte mye fint.

Washington
Han synger fint, men musikken var i grunnen ganske ordinær.

Diskaholics Anonymous
Det var i grunnen litt skuffende. Hvis de først skulle fylle tre kvarter med improvisert gitarstøy, synes jeg de kunne støyet mer, eller hatt noe som brøt det litt opp. Det er forsåvidt litt interessant som gitarist å se hva Moore og O'Rourke gjør for å få de rare lydene, men ut over det ga det meg ikke så mye.

Babyshambles
Haha, var det egentlig noen som trodde han skulle komme? Og ble det noe av den "supereksklusive" konserten senere på kvelden. For en latterlig fyr.

Death From Above 1979
Det burde vært dødsstraff for å stille så lav lyd når DFA79 er på scenen. Det ble litt høyere, og dermed litt gøyere etter hvert, men det var for lavt hele tiden. Fett nok, men det tok liksom aldri helt av. Nei, det var nok dobbelt så moro på Roskilde.

The Magic Numbers
Det var jo koselig nok, selv om det var litt slitsomt at det var så mye folk (skal jeg klage på det også, nå?). De spilte alle de kjedelige låtene først, og alle de fine låtene etterpå, noe som gjorde at man gikk derfra med et smil om munnen. Og den siste glad-country-låta var en perfekt avslutter.

Annie
Haha, hun kan jo ikke synge.

Satyricon
Alt blir liksom litt kjedelig og pysete etter å ha sett Mayhem i Tønsberg.

Saul Williams
Jeg har litt problemer med å sette pris på hip hop live, merker jeg.

Sonic Youth
SONIC YOUTH! SONIC YOUTH! SONIC YOUTH! Fy faaaaen, så bra det var. Jeg hadde ganske høye forventninger etter å ha sett dem på Roskilde, men dette var enda bedre. (Det kan ha litt å gjøre med at Arild og jeg skaffet oss en veldig god plass bare fem meter fra scenen på Thurston-siden og strategisk nok bak noen lave jenter.) De spilte selvfølgelig mest fra Sonic Nurse, men spedde på med gromlåter fra bortimot hele diskografien. Og selvfølgelig masse gitargalskap og gitarsex fra Thurston Moore, samt at O'Rourke og Ranaldo også innså gleden i å jule opp en gitar. Og Expressway To Yr Skull til slutt. Jeg tror det var en av de beste konsertene jeg har vært på.

Øya, del 1

Ja, la oss ta en kjapp oppsummering før jeg glemmer det. Men først, to gode nyheter:

1. Jeg skal på jobbintervju på mandag, for en jobb som virker interessant.
2. Frifond har innvilget 4000 kroner i støtte til Brute Choir-EPen.

Ting flasker seg virkelig for unge Krane for tiden. Jeg må ha gjort noe riktig og blidgjort noen demoner eller noe. Nuvel.

Onsdag, Mono

Maria Orieta
Dørgende kjedelig.

Oppnedbass
Det var litt morsomt en stund, men så ble det litt mye romsdøling, alt for mange bygdeoriginaler fra Rætvåg, litt mye standup og lite musikk, og til og med alle de merkelige taktskiftene ble kjedelige. Morsomt i små doser.

Quit Your Dayjob
Dette var en positiv overraskalse. Ordentlig post-punk med trykk på "punk". Og mye Joy Division.

Point Shirley
Kveldens klare vinnere. Huhei, for et band! Disco, rock og en herlig femi vokalist med bukseseler. Noen foreslo "Norges beste band", og jeg er ikke nødvendigvis uenig. Øya-festivalen kan vel på mange måter sees på som NM i musikk, så vi får se hvem som stikker av med seieren.

Sci-Fi Skåne
Joda, Thomas Öberg er artig, han. Men det hjelper liksom så lite når musikken er så kjedelig.

Torsdag

Ricochets
Jeg kom omtrent halvveis i konserten, og det virket ganske ålreit. Jeg synes at Ricochets kan bli ganske kjedelige, men de har da et knippe gode låter. Synd at Andreassen ikke kan engelsk.

Moneybrother
Jeg skjønner etter hvert alle Springsteen-referansene det snakkes, som ikke har vært så tydelige i singlene. For Moneybrother låter mer eller mindre som Bruce anno Born To Run, og det låter jo unektelig fett. Når fyren i tillegg er en sprudlende og superenergisk fyr på scenen kan det jo ikke gå galt. Men jeg måtte stikke halvveis.

Serena Maneesh
For jeg skulle finne ut om Serena Maneesh var like bra som jeg håpet på. Det kan man kanskje ikke si at de var, men mye av det hadde å gjøre med at scenen var alt for stor, og lyden var ganske grøtete. Skjønt, de hadde ikke egentlig noen problemer med å fylle scenen, det var mer det at det var for få folk. Og når man spiller støy-rock skal det jo være grøtete, men litt mer vokal hadde vært greit. Men for all del, det var absolutt fett.

Cloroform
Cloroform hadde jeg ikke sett live siden RF-kjelleren høsten 200o eller når det var, og det har jo skjedd en del med bandet siden den gang. (Først og fremst at de har spilt inn video på Terningen kebab, kanskje.) Kaada er jo gal, og rytmeseksjonen er jo fjelltight, og i tillegg fikk de Ingebrigt Haaker Flaten opp som bassist nummer to. Veldig morsomt, hele greia, selv om de nok var hardere og mindre teknisk utspekulerte før.

The Polyphonic Spree
Det er jo et særdeles underholdende konsept. Parogtjue hyperaktive musikere i kjortler på alt fra theremin til harpe og en eller annen elektronisk fløyte, pluss et par småunger som var med og sang og spilte. Men jeg har litt problemer med at de bruker så lang tid på å komme i gang med låtene. Og dessuten er konseptet mer interessant enn musikken. Eller, sagt på en annen måte; de er mye bedre visuelt enn auralt (heter det det?). Dessuten var dette kveldens vanskeligste valg, for Erlend og jeg ville se hele JR Ewing-konserten.

JR Ewing
Fyttegrisen, så tight det bandet er! Og Andreas Tylden er en perfekt frontmann for et sånt band. Når sluttoppgjøret skal regnes ut om et par dager, er nok JR Ewing et av bandene som kommer til å kjempe om tittelen "Norges beste band".

Rumble In Rhodos
Jeg synes nok det var fetere i Tønsberg, mye fordi det var inne i en garasje og med mye tøffere og høyere lyd. Men det spruter noe jævlig av dem på scenen. Og det var faktisk Rumble som klarte å spille bort regnet, selv om Tim DeLaughter og polyfonikerne hadde gjort et godt forsøk. Værdemonene liker indie-hardcore bedre enn hippie-vrøvl.

Magnet
Jeg satt riktignok langt bak, helt nede ved vannet, og bare under slutten av konserten, men det slår meg at Magnet er mye finere på plate (gjerne med regn utenfor vinduet og en kopp kakao) enn live. Og dessuten synes jeg han er finere når han spiller helt alene, bare Even og lapsteel. Men det er jo pent.

Dinosaur JR
Jeg har ikke noe særlig forhold til Dinosaur JR. Så det ble aldri noe særlig interessant. Men jeg liker nok uansett stemmen til Lou Barlow best.

Kings Of Convenience
Det går ikke an å spille sånn musikk foran så mange mennesker. I hvert fall ikke på festival. Veldig kjedelig.

Wolf Parade
Ojojojoj, det var gøy. Ved siden av meg sto det en svær, full brande med langt lyst hår som heller slo meg som typen til å digge Dream Theater og Pink Floyd enn obskur canadisk indie, men han snudde seg stadig vekk, ga meg en slurk øl og ropte "Fy faen, så fett!" eller "Dette er dagens beste konsert! Faen som det svinger!". Og det var jævlig fett.

Etterpå skulle Erlend på Øyanatt på Rockefeller, så jeg fant Markus og noen kamerater av han, og vi dro på Asylet. Det var veldig deilig å drikke en øl på et sted hvor ikke halve Oslo også var. Men noen av oss savnet nok halve Oslo litt, for vi stakk en tur på Internasjonalen også.

I dag er det Sonic Youth! Death From Above 1979! Sikkert mye annet gøy! (Ja, The Thing, for eksempel.)

Appendix A:
Jeg møtte også Ingeborg, som arrangerte Mount Eerie-konserten i vinter. Hun kunne fortelle at hun hadde importert den nye Mount Eerie-plata, og at den var å få kjøpt på Tiger, og at den var veldig fin, og at det sannsynligvis var verdens største platecover. Må ha.

Ukas plategjenoppdagelse #12

Jeg er litt dårlig på dette med ukedager for tiden, gitt.

Wunderkammer - Wunderkammer

Det sies at på en av de tidlige Wunderkammer-konsertene, hadde Jackman og kompani kommet seg til Bryne for å spille. Der var det seks betalende tilskuere. De seks skulle ikke mye senere flytte til Bergen og starte Kaizer's Orchestra.

Kaizer's er så klart ikke en alt for dum sammenligning, ettersom de låner massevis av triksene sine fra nettopp Wunderkammer, men før alle Kaizer's-haterne der ute snur ryggen til vil jeg si at Wunderkammer er mye hardere, mye mindre pop og mye mer klezmer. Og mye mer tysk. I tillegg kan man, i tillegg til de åpenbare sigøyner- og Waits-referansene også gjerne nevne Tindersticks og Ennio Morricone. Og punk.

Det store sporet her er Jackmans tonesetting av Goethe-diktet Erlkönig, eller alvekongen. Jeg har forstått det sånn at folk som hadde tysk på skolen gjerne brukte noen grusomt kjedelige timer på å analysere i hjel dette diktet. Glem alt det der, når Jackman hyler "Das Kind war tot!" er det umulig å ikke måpe over den energiutblåsningen man har vært vitne til.

Til alt overmål avslutter de med den gamle, nydelige Marlene Dietrich-hitten Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestellt (hvis jeg husker riktig).

Og Wunderkammer var et sabla stilig live-band også. Synd de er oppløst/lagt på is.

Plata ser ikke lenger ut til å være i salg noe sted, og jeg finner ikke en gang en side som har bilde av coveret, så jeg måtte scanne selv. Kjedelige greier, for den er absolutt verdt å eie.

Liljekonvalen

Okå.

Som Fredrik poengterte i bilen på veien ned: På Alen er det ikke så nøye hvem som spiller, det er festivalen i seg selv som er attraksjonen. Og det er sant. Don Juan Dracula, joda. Lukestar, OK. Harmonica er koselig nok, Jim Protector skuffet litt (jeg liker bedre Grandaddy-tendensen på plate enn rocken de serverte). Og utover natta var det Fuzzmatica, ett eller annet coverband og noe greier og noe greier.

Først og fremst handler det om masse fine mennesker som drikker masse øl inni skauen.

Frokostband er jo koselig, og morsomst var det da Tobias begynte å bli sinna fordi ingen hadde noen cymbaler å låne han. Da ropte han utover at han skulle "SPILLE TI GANGER SÅ BRA TROMMER SOM ALLE HER PÅ FESTIVALEN, UTEN CYMBALER, MED EN HÅND OG DEN ANDRE BUNDET BAK RYGGEN! TI GANGER SÅ BRA! BEDRE ENN DEG OG DEG OG DEG OG DEG!" Og så gjorde han et hederlig forsøk på akkurat det, og avsluttet med å rope "JEG HAR SOVET JÆVLIG MYE OG NOEN AV DERE HAR HERPA ALT STÆSJET MITT!" Herlig fyr. Da de først kom i gang var Bernard Briis Band veldig fine når de spilte reggae-country, og litt kjedelig i lengden.

Og med unntak av at vi ble stående fast i kø på veien hjem, var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

(Jeg har ikke fått gjenoppdaget noen plater i dag. Tar det igjen i morgen.)

Lilje 4ever

Været suger, og vi drar om noen timer nedover til Vestfoldskauen og Liljekonvalen. I år er slagordet "En søt festival med blomster og drit", men jeg har en følelse av at de burde tatt med "regn og gjørme" også. Henken (dBut) sier at programmet er veldig bra, selv om de par-tre tingene jeg har hørt skal spille er ikke så veldig spennende. Men Henken er en bra mann, så jeg stoler på han.

Det går rykter om at han som skal lage mat er veldig flink, så det gleder jeg meg til. Og på søndag har jeg sagt at jeg skal komme til middag hos opphavet i fem-tiden. Det blir spennende å se hvordan det skal gå til, uten at verken Erik eller jeg fyllekjører.

Kan noen ordne litt solskinn sånn rundt Kodalen de neste 24 timene?

Og forresten. I dag er det 60 år siden Hiroshima ble sprengt i fillebiter. Send en tier til Ole Kopreitan.

Junip og Jupiter II

Etter et forsøk på å jobbe litt ute hos mamma og pappa som aldri kom lenger enn et flatt bakhjul i Torggata, og en liten tromme-leksjon med Erik, snublet vi innom Mono for å drikke den daglige øl. Der viste det seg at det skulle være konsert, men det ble jo gratis for en insider som meg.

Junip er det nye bandet til svensken José Gonzalez. Nå er ikke José Gonzalez det mest spennende som finnes, men det er da i det minste en god håndfull ordentlig fine låter på albumet hans. Så jeg tenkte det kunne være interesant. Og bandet var jo ganske fint. En fin og kreativ trommis og en fyr på diverse synther (bl.a. en gammel Moog jeg fikk litt lyst til å stjele).

De låt fint, og sto godt til nylonstreng-spillet til Gonzalez. Men jeg hørte ikke en eneste låt som var i nærheten av de gode fra Veneer. Ikke én. Det var litt skuffende. Høydepunktet som ble stående fra konserten var da trommissen ikke fant den ene trvispen sin, prøvde med klubbe, noe som fikk José til å le, og så endte han med å spille med en oppvaskbørste.

Og en ting til. De har oppdaget en liten kampestein ute i rommet som de kaller solsystemets 10. planet. Greit nok. Det midlertidige navnet er "2003 UB313". 2003? Den ble da vitterlig oppdaget her for en uke siden eller så? Og hvorfor i alle dager har de tatt i bruk nummerskiltet fra bilen til Donald? Uansett har et britisk astronomimagasin satt i gang en leserkonkurranse om navnet. Hvis de lander på noe som ikke er en romersk gud blir jeg sint.

Ukas plategjenoppdagelse #10 & 11

Siden det er en stund siden sist slår jeg like godt til med to plategjenoppdagelser i samme slengen.

Old 97's - Fight Songs

Neida, det er ikke spesielt banebrytende, det Old 97's holder på med. Men jeg synes det er koselig country-rock mer eller mindre i samme gata som Jayhawks, tidlig Wilco og til nød Whiskeytown. Den sjangeren er fryktelig kjedelig med middelmådige låter, men veldig hyggelig og trøstende når låtene er gode. På Fight Songs synes jeg det er mer enn nok av oppriktige, søte, ærlige, og beint fram fine låter. Fengende og trist, med mange fine vendinger, og det handler i tråd med sjangeren utelukkende om jenter. Som i Indefinitely:

Well, the room was Mediterranean
and the meaning was to fold
we got busted by your mother
though you're twenty-nine years old

Ellers er favorittene Oppenheimer, Murder (Or A Heart Attack), Busted Afternoon, What We Talk About, Valentine og Nineteen. Med andre ord over halvparten av plata. Fight Songs er en fin plate når man ikke har lyst til å tenke, men bare synge med.

Old 97's - Satellite Rides

Og her er beviset for at man balanserer på en fin linje i denne sjangeren. Formmessig er Satellite Rides helt lik Fight Songs, med den samme typen arrangementer, de samme koringene, den samme sammensetningen av låter. Men så er det bare to-tre låter som holder mål, og da blir det for slapt. Refrengene er ofte gode nok, men det blir for mye fyllmateriale.

Old 97's kom vel med en ny plate i høst eller vinter en gang, men jeg er ikke sikker på om jeg trenger mer av dette bandet, selv om Fight Songs altså er en hyggelig affære. Og er du interessert i nedlastbare greier, finnes det på websidene deres.

Og så har jeg endelig fått til noe om Slottsfjell.

Edit: Søren klype meg i stumpen klarte jeg ikke å få ferdig JR Ewing-anmeldelsen også. Lovlig sent, men jeg prøvde da å ta høyde for akkurat det.