Democracy to the people!

Jeg fikk en strålende idé i går, mens jeg satt og drakk en øl og leste avisen med god musikk på stereoen.

Det har blitt litt skralt med Captain Democracy-konserter etter hvert. Det begynte så bra med to fine konserter i fjor vår, men så tok alt det andre overhånd. Ikke at jeg lider av den grunn, men jeg føler vel egentlig at Kaptein Demokrati har noe å gi live. Etter at jeg var og så Phil Elverum hjemme hos Ingeborg fikk jeg veldig lyst til å arrangere konsert hjemme hos meg selv, men har liksom aldri rota meg til å arrangere det. Og alt det styret med å overbevise en eller annen som driver en bar om at akkurat jeg skal få lov til å spille der, er en prosess jeg ikke har hjerte til å lempe over på Captain Democracy. Det er ille nok som det er med The Brute Choir.

Så planen er rett og slett å spille konserter her hjemme i stua, ta alt sammen opp, og publisere det på nett. Og det skal være ekte live, komplett med teite kommentarer mellom låtene og pauser til å bytte instrumenter og sånt. Ikke noe juks eller klipping. Jeg tenker et sett på rundt 20-30 minutter er passende, og i god Captain D-ånd med omtrent 50/50 coverlåter og originale. Etter hvert tenkte jeg kanskje å få låne et kamera og lage en variant med levende bilder. For dette skal være en pågående konsertserie, ikke en engangsaffære.

Men det blir så klart en utfordring, ettersom man får mye mindre margin for feil når man tar ting opp, kontra når man ser noe live. Hver eneste liten bommert eller halvsure tone blir på en måte blåst opp til ti ganger størrelsen. Det blir på en måte en kulminasjon av det minimalistiske, ærlige eksperimentet som begynte med Pophora, og som på en måte er det motsatte av slik Captain D og The Captain & Me har blitt i studio.

Jeg synes i hvert fall idéen er skremmende god, nesten så jeg lurer på hvorfor ikke alle gjør det. I hvert fall er den alt for god til å la stå uprøvd.

Dessuten kunne det kanskje være en gylden mulighet til å lære seg litt om podcasting og streaming og litt sånt.

(Og til de som ikke allerede er klar over det: EMERGENCY & I AV THE DISMEMBERMENT PLAN ER TIDENES BESTE ROCKEALBUM!)

Man vs. machine

Målet var først og fremst å sette opp et trådløst nettverk, dernest å få den lille, søte, nye laptoppen til å skrive ut på skriveren som er tilkoblet den gamle, shabby stasjonære oppe på loftet til onkelen min. Det viste seg fort at Windows 98 og trådløst nett ikke er en helt heldig kombinasjon. Ikke så rart, ettersom den første 802.11-standarden (trådløst LAN) ble sluppet omtrent samtidig med Windows 98. I teorien skulle ikke slikt ha noe å si, men det var altså teorien.

Løsningen syntes å være å oppgradere til Windows XP. Det viste seg heller ikke å være så lett. Maskinen svarte ganske nøyaktig til de absolutte minimumskravene for XP, og det er aldri et godt tegn. Dessuten var det den lille floken at XP Pro trenger i overkant av 1 GB ledig plass, men det var ikke mulig å få til på 2 GB-disken med Windows 98 fortsatt installert. En ren installasjon var dermed løsningen, men med en såpass gammel PC, var det heller ikke mulig å få den til å installere direkte fra CD-ROM.

Det var omtrent her jeg følte det gode, gamle konkurranseinstinktet slå inn. Det var helt tydelig at maskinen ikke var det minste interessert i å ha Windows XP. Den motsatte seg det med alle krefter. Men jeg var slu, jeg skulle lure det inn. Mann mot maskin. Hvem er sterkest?`

Vi måtte tilbake til skikkelig 70-tallsteknologi. Disketter. Og de er noen ustabile beist. Om en diskett fungerer én gang, kan man fort fem minutter senere få beskjed om at en sektor er borte eller at en fil er uleselig. Også så jævlig treige, da. Seks disketter er det nødvendig å lage for å få i gang XP-installasjon. Og jeg lagde dem vel til sammen fem ganger, ettersom diskettene brøt sammen etter tur.

Men det gikk til slutt. Jeg seiret over den digitale motviljen, alle var fornøyde og betalingen var god. Jeg fikk til og med øl.

Slottsfjesing

Jeg sitter her og prøver å skrive en artikkel/oppsummering/noe fra Slottsfjell-festivalen, men får det liksom ikke til. Det blir på en måte greit, men veldig, veldig kjedelig, selv når jeg skriver om konserter jeg likte. Og "greit" holder faen ikke. "Ganske bra" er absolutt minimumskrav. Alt jeg skriver høres ut som en jævla Panorama-artikkel.

Æsj, har jeg mista taket, eller er det bare det at en festval-dekning ikke kan angripes med noen form for pitch eller vinkling?

Når de først har vært så hyggelige å akkreditere meg føler jeg en slags plikt til å gi noe tilbake. Og det var jo en veldig hyggelig festival, selv om programmet kunne vært noen hakk mer spennende (skjønt, det har vel mest med penger å gjøre). Så jeg har lyst til å gi dem litt omtale også.

Men uansett. Her kommer kortversjonen:

Rumble In Rhodos var skitbra, jeg gleder meg til plata. Young Neils var noe av det koseligste jeg har sett på en scene. Timbuktu var en hel fest i en liten skåning. Thulsa Doom var kjedelig. Mayhem var så hardt at det ikke går an å beskrive det. Brimstone var veldig, veldig bra. Animal Alpha var døkjipt. Noplacetohide var tøft. Black Debbath var helt OK. Seigmen-tributen var mer eller mindre latterlig. Whimsical er ikke verdt en dritt. Raymond & Maria var så koselig at jeg hadde lyst til å gi hele bandet en stor klem. The Beautiful People var i grunnen litt kjedelig. Purified In Blood hadde problemer med utstyret. The Ark var kjedelig. Dizzee Rascal var ikke min greie. Bigbang var oppskriftsmessig og OK. Syme virket ganske ålreit, det lille jeg så. X Makeena var ganske morsomt.

Kanskje det hjalp?

Studio, dag 5 og 6

FERDIG!

Vel. Ikke helt, men det er stort sett bare miksingen som gjenstår. Og kanskje litt perkusjon og sånt. De første gjennomlyttingene av råmiksene har vekslet mellom dyp skuffelse og nesten-euforisk stolthet. Alt er med andre ord på det vanlige, og jeg er fullstendig ute av stand til å vurdere kvaliteten.

Etter at siste skrik var lagt på I Only Wanted There To Be Rock & Roll i går dro jeg og møtte Erik på Mono. Han var på en alene-byrunde med Master-kortet vekselvis i lomma og bak baren. Han var ganske full da jeg kom, og et par tequilaer og øl senere hoppet han inn i en taxi i regnværet, med lovnader om at han skulle ut og bade. Hi-ho Silver! Jeg gjorde et ærlig forsøk på å ta han igjen, ølmessig, men hadde ikke sjans.

I kveld er det ned til Tønsberg og Slottsfjellfestivalen. Even og jeg er nemlig presse-akkreditert. Hvis bare klesvasken kunne se og tørke, skal jeg pakke ganske snart.

Studio, dag 4

Syng, syng, syng og vær glad.

Etter en liten kaffekopp på Internasjonalen med Erik var det synging som sto på programmet. Vi begynte med The Pros And Cons Of Radioactivity, pt. I, som egentlig var ganske grei å synge. Problemet var bare at teksten min viste seg å være bortimot umulig å synge. Det er kanskje ikke så rart, i og med at den er skrevet en ettermiddag på Mono, og da er det liksom ikke så fristende å synge ut for å prøve om det funker. Prøv å si "hands are translucent" fort fem ganger etter hverandre. Men etter litt omskriving av teksten på noen steder gikk det greit.

Neste låt var (overraskende?) The Pros And Cons Of Radioactivity, pt. II. Den har jeg pleid å bli svimmel av å synge når vi har øvd og sånn, så det ante meg at det var en utfordring å få det bra nok i studio. Det viste seg å være en tidkrevende affære. Ikke bare var det vrient å få alle de lange tonene rene, men jeg ble også utrolig sliten ganske fort. Til slutt fikk vi det da til. Riktignok mangler det litt koring og sånt.

Til slutt måtte vi gjøre det som Erlend skulle være med på, siden han skulle dra til Oppdal i dag. Det endte med at hele bøllekoret sang "lalala"-delen på kapteinen samtidig (og tostemt), og det ble sabla stilig. At vi ikke tenkte på det da vi spilte inn demoen er jo nesten en skam.


We are the world! We are the children!

I kveld skal jeg ned og forhåpentligvis legge siste hånd på verket, jeg tror de siste låtene skal være relativt greie å synge. Det er rart hvordan ting tar så mye lenger tid enn man tror, gitt.

Studio, dag 3

Dagen begynte med at vi fiksa litt på forskjellige bassting og la på hovedbasslinja på The Pros And Cons Of Radio-Activity, pt. I. Det var ikke bare greit, for Andreas spiller så merkelige trommer, at man her og der faller helt og fullstendig ut av det og aldri vet hva som er opp, ned, én eller to. Ikke hjelper det særlig at gitaren min, som er det eneste rytmiske holdepunktet ikke var spesielt tight heller. Men vi fikk det til, og vi fikk til og med fiksa opp i gitaren min.

Da all bass var på plass, var det gitaroverdub-tid. Det ble ikke så mange gitarer oppå hverandre denne gangen, men de var ganske smakfulle og gjennomtenkte. Andreas hadde en vrengpedal som var helt vill. Den lagde helt fantastiske, ulogiske og usammenhengende pipe- og hylelyder, selv når man ikke spilte, selv når man ikke hadde hadde gitaren plugga i. Den måtte vi jo bruke. Vi prøvde også å lage det han kalte "verdens mest obskure gitarlyd", ved å bruke alle vrengpedalene vi hadde. Med andre ord: Super Overdrive -> Big Muff -> Big Muff -> Tubescreamer -> Fuzz Factory (som er den rare). Det ble ganske obskurt, men Big Muffene kjørte i grunnen fullstendig over alle de andre, og da ble lyden litt for tung, så vi endte med å bare bruke Super Overdrive -> Fuzz Factory, tror jeg. Sånt som det er gøy.

Sportsmannen Erlend lanserte på et tidspunkt en liten kaste-papir i søppelbøtta-konkurranse, og da det var Andreas' tur klarte han å velte kaffekoppen over tastaturet. Selv om vi var ganske kjappe til å redde det, manglet han en del viktige taster, og det satte i grunnen en effektiv stopper for innspillingene. Vi fikk knøla oss til å gjøre ferdig gitar-delene, men fikk aldri begynt på vokalen, som egentlig var planen. Så da blir det en dag 4 også. Jeg skal ned i ettermiddag og synge.

Studio, dag 2

I går var en veldig effektiv og prduktiv dag i studio. Vi fikk lagt grunnkompet på de tre resterende låtene, samt klekket ut noen idéer for fiksing og triksing av ditt og datt. Dette blir bra.

Det viste seg nemlig at vi ikke var et så dårlig band som det virket som på fredag. Denne gangen hadde vi veldig gode første, andre og tredje takes. Deretter utviklet vi noe Andreas begynte å kalle Brute Choir-syndromet. Det blir dårligere og dårligere for hver gang. Det er også noe jeg har merket på øvinger. Jo mer vi øver på en låt, jo dårligere blir vi. Merkelig.

I dag er den store overdub-dagen, det er nå det kreative begynner. Jeg er proppfull av idéer til noen deler, veldig tvilende og åpen for forslag til andre. Vi skal i hvert fall ha to basslinjer på en låt, og et spøkelseskor på en annen. Det blir gøy.

Og så noen bilder, da.


Rommet vi spiller inn i ser ganske shabby ut, siden det er under oppussing, men det låter veldig fint.


Erlend foran en mengde av effekter, preamper, synther, og diverse.


Erlend og Idol-Gaute (kvadruppel platina).


Andreas og Andreas stiller inn og stemmer gulvtam nr. 3 for dagen.


Erlend konsentrerer seg.


Andreas Eide fikser og mikser på macen.


Andreas og jeg begynner å bli slacke.

Studio, dag 1

Man har vanlig tid, og så har man Eide-tid. Vi merket det da vi skulle spille på Spasibar og lydmann og storebror Tobias Eide var to timer forsinket til lydsjekk. Nå var det lillebror Andreas som kom én time etter den avtalte tiden. Det gjorde jo ikke så alt for mye, men det var litt slitsomt for Erik Roadie og meg som sto og ventet i Skippergata og gang på gang måtte forklare at vi verken hadde noen form for dop eller var interessert i å kjøpe.

Vel inne i studioet tar det jo ganske lang tid å sette opp tingene, stemme trommene, mikke opp i fjerde potens (jeg tror vi endte med 11 mikker på trommene, som er en ganske drastisk forskjell fra demoen der vi klarte oss med tre), og skru litt grunnleggende lyd og sånn. Så jeg tror ikke vi var i gang med å spille inn før i halv åtte-tiden.

Vi begynte med den låta som var antatt vanskeligst å spille inn, og den var heller ikke så grei. Mange potensielle feilkilder, spesielt for Andreas, pluss at det ikke er bare enkelt å få den låta til å svinge. Litt vrient å forklare. Til slutt fikk vi til et take vi var nesten helt fornøyd med, og som med litt bearbeiding endte med å låte veldig bra. Og med en gitar eller to til og litt flerstemt vokal tror jeg den kan bli veldig fin.

Men da hadde vi brukt fire timer på én låt og var i grunnen ganske kjørt. Dessuten hadde vi bestemt oss for å gi oss klokka 10. Så da gikk vi og la oss, men ikke før Erlend og jeg hadde møtt Erik og tatt en liten øl (eller to) på Mir.

I dag skal vi prøve å få spilt inn grunnkompet på tre låter. Det høres kanskje ambisiøst ut, med tanke på at vi bare fikk én i går. Men alt utstyret står, lyden skal stort sett være den samme, og vi er friske og opplagte. Det skal gå.

Jeg har noen bilder, og skal ta flere, men det får komme senere.

Tiden er nå

Nå skjer det endelig. Det har blitt utsatt fra først en ubestemmelig "en gang i løpet av våren" til "slutten av mai" til "midten av juni" til nå, midt i juli. The Brute Choir skal i studio for å spille inn debut-EP.

Vi har øvd masse på låtene, vi har fått låne trommer (et evig problem for Band Uten Backline) og høyttalerkasser til bass og gitar (for den phete lyden). Jeg har kjøpt underskinn til den gode skarpen, strenger om gitaren i morgen, og Erik stiller med bil, som roadie. I morgen, relativt tidlig, tropper vi opp i Lydkjøkkenet og skal spille inn tidenes norske rockedebut. Eller noe sånt. Vi gleder oss i hvert fall veldig mye.

Vi har hele helgen på oss, og jeg har troen på at det blir bra. Foreløpig arbeidstittel er "These Hands Are Real".

Ukas plategjenoppdagelse #9

Wilco - Yankee Hotel Foxtrot

Det er mange som har laget vakre, triste og melankolske plater opp gjennom årene. Det er mange som har sunget om tapt kjærlighet, om å føle at man ikke passer inn, om den ubeskrivelige følelsen av distanse mellom seg selv og verden. Men det finnes bare én Yankee Hotel Foxtrot.

Dette er også en plate som aldri burde ha gått i glemmeboka, men som gjorde det likevel. Den er så fin, så fin, så fin. De som har sidestilt den med Kid A har helt rett; dette er et av vår tids populærmusikalske mesterverk.

Det var på en liten søndagsutflukt på Internasjonalen med Erik og Gustaf i går at de spilte en av låtene fra Yankee Hotel Foxtrot - jeg tror det var Heavy Metal Drummer - i det vi ble jagd inn. Det slo meg at det var lenge siden sist.

Dessuten to ting:
1. Smog-konserten på fredag
2. Jacques de Vaucanson

Har jentesykler innovertiss?

Når jeg blir stirret på av bleikfeite amerikanere på Rådhusplassen, når jeg sniker meg inn i hjørnet på ett av en japaners sikkert utallige meningsløse bilder av Stortinget, når jeg suser forbi en tysker som filmer en gatemusikant på Karl Johan, liker jeg å tenke at jeg fyller en funksjon.

Joda, også i (på papiret) søkkrike Norge, i sommerpyntede Oslo, der alle er blonde, naive, dumme og gladelig bruker 60 kroner på en halv liter øl. Også der finnes det tydeligvis en subkultur av unge menn med langt bustete hår, uflidd skjegg og obskure band-t-skjorter som sykler gjennom byen i bedagelig tempo på skrapmodne damesykler søndag formiddag, tydelig på vei hjem fra en fest som varte litt for lenge, mens de trommer på sykkelstyret til musikk ingen andre har hørt om.

Jeg vil gjerne være den delen av ferieminnet, selv om delen er mikroskopisk.

Jacques de Vaucanson

The Captain & Me er svangre med ny låt. Gårsdagen ble enda en lang natt med låtskriving og mange instrumenter. Jeg var vel hjemme i 6-draget i morges, og så har vi lagt de siste tingene i ettermiddag (hooray for handclaps!). Hvis alt går som det skal får jeg miksa den på søndag (det er alltid en tidkrevende miks med The Captain & Me; 40 spor hver gang).

Denne gang handler låta om geniet Jacques de Vaucanson, mannen som på 1700-tallet blant annet bygget en mekanisk and som kunne flakse, spise, fordøye korn og drite (selv om det var litt juks involvert). Senere ble han kongelig silkeinspektør i Frankrike, og bygde en prototyp av en fullmekanisk vevestol. Den var så komplisert at ingen kunne bruke den, men en del år senere plukket en mann ved navn Joseph-Marie Jacquard den fram, forbedret den og startet med det den industrielle revolusjonen.

Litt av en fyr, denne Jacques, og absolutt verdig en låt. Og ja, du har lest om The Shitting Duck Of France i Thomas Pynchons "Mason & Dixon". Spørsmålet er bare om låta skal hete "Jacques de Vaucanson" eller "Song For Jacques de Vaucanson".

Edit: Etter litt tankevirksomhet tror jeg den heteste kandidaten til navn er "Jacques de Vaucanson (And The Shitting Duck Of France)", men jeg er fortsatt åpen for innspill.

Mañana

Mañana er og blir mañana, samme hvor mange dager som går. Jeg hadde planer om å skrive langt og utfyllende om både det ene og det andre, men det er alt for varmt, selv klokka halv to på natta. Jeg har planer om å overlate konsertoppsummeringen av Roskilde til en Pstereo-artikkel, så dette blir bare en slags alternativ sak.

Jeg tror rett og slett jeg skal henge ut noen av de fine og rare folka i årets Larviks-camp (si fra hvis noen føler jeg tråkker på noen tær).

Stian

Stian elsker Roskilde. Han føler at han har kommet hjem i det øyeblikket teltet er slått opp på jordet der nede, og han vet også å utnytte de merkelige mulighetene festivalen gir. Roskilde er nemlig et fristed, der man kan slippe løs alle hemninger. Dette manifesterer seg på mange forskjellige måter. For noen blir det voldelige tendenser, andre slipper løs alle sine seksuelle hemninger i øst og vest (heh) og roper stygge ord til alle. For min del blir det merkelig nok først og fremst en økende mengde surrealistiske meldinger som slipper ut av munnen. Stian bare drikker seg ramlende drita. Ingen vet hvorfor Stian drikker, som det heter. Men det er ikke sant. Stian drikker fordi det er Roskilde. Han er så klart ikke den eneste, alle drikker. Men jeg synes likevel Stian har en særegen Roskilde-måte å være full på der nede. Han ramler rundt i campen og er generelt en trussel for seg selv og andre i fem minutter, før han faller om, tilsynelatende bevisstløs. Fem minutter senere er han i gang igjen, snøvlende og snublende. Og bom, død, og slik fortsetter det. Ved et par anledninger måtte Marius slepe han inn i teltet og legge han. Stian har også som tradisjon å male seg med Kiss-sminke lørdagen på festivalen (ikke spør meg hvem av dem; han med stjerne), men i år ble det bare en grønn Michael Stipe-stripe.

Eyvind

Det var denne drikkingen, ja. Eyvind kom til seg selv litt utpå morgenkvisten, og hadde det sikkert ikke spesielt bra. I lomma fant han en sykehusjournal, noe som vekket noen litt skumle minner. Den viste at han hadde vært bevisstløs på Roskilde sykehus i bortimot fire timer. De hadde sjekket innom han hver halvtime og tatt pulsen, blodtrykket og sjekket pupillene. Alle gangene var han bevisstløs og pupillene var store. På det verste hadde han en puls på 56 og blodtrykk på omtrent 100/50. Pulsen er ikke krisetall hvis man er topptrent atlet, men for en bevisstløs fyllik er det ikke helt bra. Journalen ble den påfølgende dagens beste lesestoff, og det endte sågar med en liten sak i Dagbladet (se meg bak til høyre der). Etter eget utsagn hadde han våkna da de prøvde å ta en blodprøve av han.

Andreas aka Skateboard

Så vidt jeg skjønte, hadde Andreas kommet til Roskilde ganske sent onsdag kveld. Det var mørkt, og han var allerede ganske full. Han prøvde å finne campen til kameratene sine, og det var ikke så lett. Uten at han helt klarte å forklare hvorfor, hadde han lagt fra seg sekken, og fant den ikke igjen. Litt desperat prøvde han å finne den igjen, og begynte å titte inn i noen fortelt. Det var selvfølgelig ikke særlig smart, og endte med en saftig en på leppa. Så da han ramla inn i partyteltet vårt (uten at jeg vet helt hvorfor) blødde han fra leppa og var nogenlunde fra seg. Og hva så han? Ikke bare skimtet han i mørket noen han kjente fra Horten, men trygt tatt vare på i Camp Larvik lå både sekken og skateboardet hans. Teltet var dog borte. Resten av festivalen sov han ute, i partyteltet vårt. Vi så han da han våknet om morgenen, så forsvant han, og han kom tilbake seint på natta for å legge seg.

Lisa

Lisa satte de første dagene opp en liten sjappe på et pledd utenfor campen. Hun solgte masse t-skjorter og ymse greier (inkludert bittesmå tequila-shots for 20 kroner) hun hadde kjøpt for ingenting på sine reiser rundt i verden det siste året. Etter noen dager kom vaktene og stoppet henne og forklarte at det er en del folk som betaler ganske masse penger for å få lov til å drive kommersielt på festivalen. Etter det foregikk salget, bare uten utstillingsvindu. Til å være så "alternativ", var hun forbausende kapitalistisk, for det var ikke liten fortjeneste hun tok.

Ellen (var det det hun het?)

Ellen (ja, la oss bare kalle henne det) er utdannet taksidermist. Slå det opp, hvis du trenger. Jeg spurte henne hvordan det var i taksidermibransjen for tiden, og hun svarte at det var ganske bra så lenge man var ung jente.

Kjapp Roskilde-oppsummering

Jeg skal se om jeg kan skrive noe litt mer utfyllende i morgen, men foreløpig får det holde med en punktvis oppdatering.

Bra:

• Roskilde Festival
  
• Været
  
• Campen
  
• Sonic Youth
  
• Sonic Youth med venner (var det Merzbow som lekte med laptopper bak der?)
  
• Death From Above 1979
  
• Devendra Banhart & the Hairy Fairies
  
• Joanna
  
• Joanna med besøk av Devendra & the Hairy Fairies
  
• Folk
  
• Øl
  
• Brian Wilson
  
• 13 & God
  
• Bright Eyes
  
• (Og sikkert mye mer, men hjerneaktiviteten er litt nedsatt akkurat nå.)
  

Dårlig

• Været (det blir litt mye sol, lissom)
  
• Jeg fikk ikke sett så mange konserter som jeg hadde tenkt (på langt nær)
  
• Støvet (og dets ekle følgesvenn Svart Snørr)
  
• Folk
  
• Aggressive 18 år gamle svensker natt til mandag når mitt telt er det eneste i 50 meters omkrets som fortsatt står
  
• Varm øl
  
• Programkræsj
  
• Turen hjem
  

Årets Larviks-campere

• Horten-fyren Stian beskriver et sted i Roskilde-bloggen sin. Mer om dette i morgen, men jeg føler meg forpliktet til å informere om at jeg ikke er han som spydde over kameraten sin i teltet.
  
• Eivind. Mer om dette i morgen, men i følge journalen hadde han 56 i puls og 100/50 i blodtrykk på et tidspunkt.
  
• Stian, som alltid. Han er Mr. Roskilde for 7. år på rad.
  

Årets mest meningsløse utsagn av Morten

• På tulledansk: "Har du sett min laktoseintolerante gudmor?" (Tro det eller ei, men det var faktisk ganske morsomt der og da.)
  

Casualties

• Kameraet (neeeei!)
  
• Teltposen
  
• Hygiene
  
• 1 stk. lever