Rock In Rio
Siden jeg likevel bare sitter og venter på at Fredrik skal plukke meg opp for den årlige migrasjonen (men ta det rolig, vi skal ikke kjøre i V-formasjon), kan jeg like godt summere opp gårsdagen.
Monzano
Et veldig fint band, med veldig hyggelige karer. På det beste låt de som Pavement med Ben Gibbard på vokal, og Erlend observerte også noen mer eller mindre subtile Smiths-referanser i en låt (jeg har sterke Smiths-antipatier, og er dermed Smiths-analfabet). Disharmoniske duellerende gitarer, sart vokal og masse instrumentbytter.
Movie
Usj. Men for å ta det positive først, så var de veldig samspilte, tighte, flinke og proffe. Likevel: Usj. Jeg hørte noen snakke om Creed og Nickelback, men selv var jeg villig til å gå enda lenger: The Rasmus og Idol-David. Huff. Sannheten er nok egentlig at de er veldig glade i Foo Fighters og slik lettfattelig rock-pop, men at de glemte å ta med seg originaliteten på lasset.
Jeg var en stund redd for at de skulle skremme bort hele publikummet for oss, men Monzano-gutta var i første etasje og ute og bedrev hard reklame. Så når vi begynte var den fine gjengen som var så glad i Monzano der og heia på oss også.
The Brute Choir
Vi sparka seriøst rumpe, gjorde vi ikke? En del feilspilling ble det jo, den ene tammen ramla av trommesettet (!), scenelyden var fæl, og den forbanna røykmaskinen (DØ) gjorde at jeg så verken hva jeg skulle spille eller hvilken pedal jeg skulle tråkke på innimellom. Men likevel var det den beste konserten vi har spilt. By far. Til og med Erlend beveget seg på scenen. Og publikum var med som faen. Det var deilig.
Etter konserten snakket jeg litt med to backpackere (han fra Østerrike, hun fra Brasil (og hun var PEN (er alle brasilianske jenter pene?))) som hadde droppa inn mer eller mindre tilfeldig og var fulle av lovord. Jeg sa at vi kom for å spille på Rock In Rio innen fire år, men de trodde ikke noe på det.
Jeg tror jeg skal bli rockestjerne når jeg blir stor.
Hoi, nå er Fredrik rett rundt svingen. Har jeg alt? Billett, kort, klær, varme sokker (kaldt om natta), ekstra sko, teltstangen som manglet på teltet, sovepose, luftmadrass, joda jeg tror jeg er klar for noen dager på et jorde i Danmark. I år tar jeg med MD og en liten mikk, for å sjekke om det er fruktbart å ta opp noen konserter.
Har du sett min taske?
Negative.
Vi tales!
Inni dette utrolig fine coveret (guttas kvinnelige motsatser befinner seg på baksiden) skjuler det seg en særdeles koselig samling eksentriske poplåter. Det er like vanskelig som det er enkelt: Vokal, kassegitar, en og annen elgitar, bass og trommer. Oppbrukt formel? Ja, så absolutt. Men likevel kommer de unna med det. Det skyldes nok mye at John Harold Arnold Bramwells merkverdige låter like gjerne kan skli ut i en ikke-bråkete støybit ala Yo La Tengo som de kan ende opp som små, britiske bossapoplåter.
Jeg skal slippe katta ut av sekken: Jeg synes Closing Time er ganske kjedelig. Joda, det er pent og fint og avslappende og alt det der, men når alt kommer til alt, er det ikke noe mer enn et relativt gjennomsnittlig piano-mann-lounge-jazz-album uten noe særlig ekstra.
Sister Sonny hadde den tvilsomme gleden av å komme rett foran den såkalte bergensbølgen. Og som alle som har prøvd å surfe vet, er det rett foran en bølge et kraftig sug, som trekker deg inn i bølgen, som til slutt slår over deg, og du forsvinner.
