Ukas plategjenoppdagelse #4

Ja, jeg glemte det i går. Eller snarere: jeg fikk ikke tid. Etter at eksamen var over (joda, gikk bra det, tror jeg), møtte jeg Mathias og Christian. Vi skulle egentlig kysse frosken, men vi glemte at mandag er en dårlig kunstdag. Den var stengt. Så da trasket vi litt rundt i byen, brukte penger på Clas Ohlson, før vi endte hos meg og drakk kaffe og hørte på musikk.

Utpå kveldinga dro Mathias og jeg med oss Even for å jamme litt oppe på øvingsrommet. Det var veldig gøy, vi spilte Neil Young og Magnolia Electric Co og en del annet. Jeg tror det må bli mer av den slags i sommer.

Men, til plategjenoppdagelsen:

The Dirty Projectors - Glad Fact

(Flott cover, ikke sant?) Dette er også en plate jeg fikk gjennom Pstereo. Jeg tror jeg fikk den i en periode jeg kjøpte/fikk mye, for jeg tror jeg hørte på den én gang før jeg forkastet den. Dermed ble det ikke noen anmeldelse. Konklusjonen den gang tror jeg var at den var masete, rotete og for skranglete.

De to første argumentene skjønner jeg, men det siste vet jeg ikke helt hvor kom fra. Jeg hadde vel ikke hørt Daniel Johnston og Jad Fair sammen den gangen.

Men det er ganske masete. D-LO Longstreth, mannen bak The Dirty Projectors har en veldig god stemme i utgangspunktet. Litt sånn type Jeff Buckley og Antony. Men det veier ikke opp for det faktum at han synger mye surt, at han har en tendens til å legge litt for mange intrengende stemmer oppå hverandre, og for at jeg ikke synes låtene er gode nok til å bære det surrete og rotete inntrykket.

Og jeg synes jeg kan høre at plata rett og slett er overkomprimert; det blir liksom slitsomt fordi det er så mye lyd hele tiden, selv om det bare er gitar og to-tre vokaler i lydbildet.

Men det er mulig at jeg ikke har hørt nok på plata. Den virker litt fascinerende, selv om den er slitsom å høre på, og det er meget mulig at det gjemmer seg noen fine tekster og slikt her.

The Dirty Projectors - My Offwhite Flag

Og for øvrig en 13 & God-anmeldelse.

Postkassa er min beste venn

...statistikk er min verste uvenn. Følgende gratisplater lå plutselig i postkassa i går:

• Yo La Tengo - Prisoners Of Love: A Smattering Of Scintillating Senescent Songs, + A Smattering Of Outtakes And Rarities
  
• 22 Pistepirkko - Drops & Kicks
  
• Epo-555 - Dexter Fox
  
• Woodbine - Best Before End
  
• Benjamin Diamond - Out Of Myself
  
• Remington Super 60 - Happy As We Were
  
• JR Ewing - Maelstrom
  
• Fantômas - Suspended Animation
  

Mye av dette vet jeg ingenting om, men foreløpig ligger JR Ewing og Yo La Tengo en del hakk foran de andre. Og i tillegg fikk jeg endelig den nye Herman Düne-plata på vinyl her forleden. Om det ikke hadde vært for den jævla eksamenen på mandag, og at festivalpassene til Øya har blitt utsolgt, hadde jeg vært hoppende glad.

DIYS revisited

På Spasibar på tirsdag så jeg en plakat der det sto at "The Unconventional DIY Convention" åpner på Hausmania i dag. Jeg husker ikke så mye av det som skulle foregå, men det var seminarer og kurs av typen "lag din egen hjemmeside", "start ditt eget plateselskap", og i grunnen ikke så veldig mye interessant, når alt kom til ingenting. Blir det ikke litt feil å gå et sted for å lære DIY? Går ikke det mot hele ideologien?

Men det jeg fikk litt lyst til var å stille opp med manifestet/sykdomsbeskrivelsen Erik skrev om DIYS. Det tror jeg hadde slått an.

Ellers er det ganske utrolig at Illinoise-plata til Sufjan Stevens fortsatt framstår som fantastisk livsbejaende og svulstig-livlig etter så mange runder. Sommerplate!

Teknisk oppdatering

Boss DD-5

Faen ta den delay-pedalen. Faen ta den.

Creative Zen Micro

Dette er andre gangen jeg må få den bytta fordi jack-utgangen går i stykker. Nå bør den funke, ellers hever jeg salget.

Limewire

Limewire er et fildelingsprogram, som så vidt jeg forstår kjører på Gnutella-nettverket. Det høres jo vel og bra ut (alt som begynner på "GNU" har automatisk pluss i boka). Men, nå skal vi se:

-Positivt

• Man laster ned fra flere kilder. Det gjør nedlastingen mer stabil. Hvis én av de du laster ned fra logger av, stopper ikke nødvendigvis nedlastingen.
  
• Det er relativt lett å finne filmer og programmer, og det at man kan søke på forskjellig innholdstyper er smart. Og ikke minst har jeg funnet masse softsynther og VST-effekter.
  
• Det finnes versjoner for både Windows, Mac og Unix/Linux.
  

-Negativt

• Den spiser noe helt forjævlig mye av resurssene på maskinen. Jeg tror den ligger på rundt 90% av CPUen på det meste (snitter kanskje på rundt 30%), og jeg har sett at den har brukt opp mot 150MB av minnet. Det kan da ikke være nødvendig? I tillegg sakker den ned disken. Det betyr at arbeid i tunge programmer, som f.eks. Photoshop eller Cubase samtidig som Limewire går er helt utelukket. Dårlig programmering!
  
• Det er, så vidt jeg kan se, ikke mulig å laste ned hele mapper med album, slik det er i Soulseek. Limewire er tydeligvis konstruert for å laste ned låt for låt. Det misliker jeg.
  
• Nedlastingene går jevnt over mye saktere enn i Soulseek, til tross for at dette med flere kilder skulle tilsi det motsatte.
  
• De har et ganske komplisert køsystem, med meldinger som "Trenger flere kilder", "Venter på opptatt vert", "Venter på resultat i XX sekunder...". Det er litt unødvendig, spør du meg.
  

Alt i alt er Limewire langt unna å erstatte Soulseek når det gjelder musikk, men er mye bedre når det gjelder programmer og filmer. Det er bare synd at det sakker maskinen så mye.

Softsynther og diverse

Ved hjelp av nettopp Limewire har jeg som nevnt funnet masse softsynther, til å bruke i Cubase med MIDI-brettet og andre ting som kan bli nyttig i hjemmestudioet. Greatest hits:

• Elektrisk piano.
  
• Hammond B4
  
• MiniMoog
  
• Grand piano
  
• Diverse gitarforsterkersimulatorer
  

I tillegg forventer jeg å få mye ut av en virtuell sampler og den uhorvelig kompliserte modulkære synthen Reaktor. Jeg vet det ikke er spesielt lovlig det jeg gjør her, men det får heller være. Kunsten må gå foran kommersielle interesser, selv om jeg unner de flinke menneskene som lager dette alt godt.

Ting som går i stykker suger

Delay-pedalen min tok kvelden i går midt under konserten. Det var jævlig surt, ikke bare fordi jeg plutselig sto der og ikke hadde noe lyd i gitaren, men også fordi pedalen er en av hjørnesteinene i gitar-sounden min og fordi den var sabla dyr (over 2000 kroner). Nå må jeg finne en billig erstatning, har sett på en Boss DD-3 på Ebay som foreløpig ligger på 70 dollar.

Det skal ikke være billig å drive med musikk. Ikke tjente vi inn mer enn halvparten av det vi brukte på å trykke plakater heller. En tirsdag midt i eksamenskjøret er kanskje ikke den beste dagen å skremme ut folk på.

Men til tross for dette, og til tross for at Tobias (lydmannen på Spasibar) var over 2 timer forsinket til lydsjekk (ikke at vi egentlig er overrasket), og til tross for at Andreas ødela en skarptromme relativt tidlig i settet, var det en ganske god konsert. Det var ikke så mange mennesker (selv om jeg mistenker at det var dobbelt så mange som det var betalende), men det var god stemning.

Og, siden jeg sa at jeg skulle det, får jeg ta denne bok-saken:

1) Hvor mange bøker eier du?
Tja. Hvis pensumbøker teller, kanskje 50-60? Det er ikke så mye. Men de har veldig mange bøker på biblioteket. Jeg skjønner ikke helt vitsen med å bruke flere hundre kroner på å kjøpe en bok man stort sett leser bare én gang, og som man kan låne gratis på biblioteket.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Den siste jeg kjøpte var nok Kurt³ av Erlend Loe, men den kjøpte jeg i bursdagsgave til nevøen min, så det teller kanskje ikke. De siste jeg kjøpte til meg selv må jeg nok innrømme var den spennende trioen Database Systems - The Complete Book, Computer Networks og Introduction To The Practice Of Statistics. Sistnevnte burde jeg nok sittet og lest i nå, ettersom jeg har eksamen på mandag.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Den siste jeg leste ut var Gabriel Garcia Marquez - Beretningen om et varslet mord, den siste jeg leste i var den nevnte statistikk-boka. Eller var det Richard Meltzer - The Aesthetics Of Rock? Den er i hvert fall bortimot uleselig, har jeg funnet ut.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Den eneste boka jeg har lest mer enn tre ganger, tror jeg er Marquez' Ingen skriver til obersten, men det er fordi den er så kort at den egner seg til lesing de dagene man ikke gidder å stå opp. Så det kriteriet utgår. Men bøker som har betydd mye for meg: Alessandro Baricco - Havoseanet, fordi den er fantastisk på alle måter, og fordi den fikk meg til å innse den sanne verdien av hverdagssurrealisme. Thomas Pynchon - Gravity's Rainbow, akkurat i det du tror du vet hva den handler om, så handler den ikke om det lenger. Jens Bjørneboe - Frihetens øyeblikk, å være tenåring og innse verdens ugjendrivelige, uendelige ondskap.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:
Så slem er jeg ikke.

Påminnelse

Ukas plategjenoppdagelse #3

Faen, som ukene flyr, da. Og burde ikke jeg lest til eksamen?

Ryan Adams - Heartbreaker

Det at denne har gått i glemmeboken er litt mystisk. Jeg vet jo at jeg liker den veldig godt, men jeg har bare ikke hørt på den på lenge. Sikkert et halvt år eller noe sånt. I forbindelse med den nye plata (der jeg for øvrig blir mer og mer enig med Ingves diagnose) måtte jeg trekke den fram for å finne ut hvorfor jeg bryr meg om Ryans solokarriere.

Den er veldig fin. Den er det.

Og for øvrig fikk jeg fin pakke i posten i dag:

• Cerberus Shoal - Chaiming The Knoblessone
  
• Lightning Bolt - Ride The Skies
  
• Deerhoof - Reveille
  
• Eric's Trip - Love Tara
  
• Hem - Eveningland
  

Sommersynging

For omtrent en uke siden, mens solen fortsatt skinte, rant det plutselig en låt ut av meg. I utgangspunktet skulle det bli tidenes gladeste sommerlåt, men jeg klarte selvfølgelig å lure en liten dose tristesse inn i den. Den siste uka har jeg spilt den inn, og prøvd å tenke på litt annerledes enn jeg pleier. Det har ikke blitt veldig annerledes, men litt.

Summer Sing-a-long Song

Jeg er ikke helt sikker på om den er 100% ferdig, det er et par småting jeg ikke er helt fornøyd med. Men jeg synes kanskje at navnet, "Summer Sing-a-long Song", er en smule kjedelig. Har noen noen bedre forslag?

[Edit: Jeg er klar over at det vrenger i refrengene. Det skal jeg fikse i morgen.]

[Edit 2, søndag kl. 18: Nå er ny versjon lasta opp. Mange vil sikkert ikke høre så stor forskjell, men jeg har fiksa et trommebrekk som var litt ute og har litt mindre kompresjon, slik at det låter litt mer åpent og ikke så overfyllt i refrengene. Peace, brothas n sistas!]

I Am Finland

Nei, det er jeg ikke. For det er Even som er I Am Finland (jeg er derimot Star War). Og det at I Am Finlands låt Skjera? har blitt godkjent av Urørt-redaksjonen er vel det endelige beviset på at de gir faen i om uklarerte samplinger er gjenkjennelige eller ikke.


I Am Finland er tilbake for å få deg til å smake på en hip hopens kake

Jeg tror nok at låta er morsomst for de som har hørt platene til Kleen Cut og Whimsical.

Ukas plategjenoppdagelse #2

Ja, så var det mandag igjen, da. Det at det er helligdag (og en tullete sådan) forander ingenting.

The Dismemberment Plan - Change

Dette er et litt problematisk fenomen. Det er nemlig lett å glemme noen plater. Hvis du har lyst til å høre på Television, er det Marquee Moon du henter fram i ni av ti tilfeller (minst), ikke Adventure, hvis du har lyst til å høre på Pavement, er ikke Vowee Zowee den plata som først dukker opp i hodet ditt, og når du har lyst til å høre på Built To Spill, tipper jeg at Ancient Melodies Of The Future fort blir glemt. Alle disse platene har til felles at de er veldig, veldig bra, men at de er oppfølgere til plater som er aldeles superfantastiske. Dersom man - som meg - hører på veldig mange forskjellige band og artister i løpet av en dag eller en uke, blir det sjelden mer enn én plate fra hvert band. Og da glemmer man disse platene.

Så også med Change av The Dismemberment Plan. Sett i forhold til fantastiske Emergency & I blekner den så klart, men isolert sett er det en veldig god plate. Den er nok streitere og mer rett fram alternativrock enn forgjengeren, og man kan på en måte se hvorfor de valgte å pakke sammen sakene etter denne plata.

Travis Morrison var en veldig god historieforteller, og Change er siste krampetrekning fra den kanten. Han forteller om ubrukelige superkrefter, massevis av dysfunksjonelle forhold og om generell tiltaksløshet (sånt som gjerne får diagnosen "tilværelsesproblemer"):

Called in sick to work today, I couldn't have gotten a damn thing done anyhow
Made myself some coffee and I listened to the rain rattle the leaves
Told myself there's nothing wrong and stared right through the paper
for a long, long time

Og ballet avsluttes med en pessimistisk en om Ellen & Ben, og hvordan det gikk til helvete.

Mp3: Superpowers. Det finnes også låter fra de andre platene på Epitonic.

Men altså, har du ikke Emergency & I, vet du hva du må gjøre. Har du den, kan du prøve deg på Change. Og hvis du ikke allerede har sjekket ut soloplata til Travis Morrison: Heldige deg; ikke gjør det.

Hvem er han?

Etter en obligatorisk tur på Spasibar og et surrete nachspiel nederst i Hegdehaugsveien, var jeg i halv seks-tiden i dag morges (etter med suksess å ha forsert en gjeng russ) på vei nedover Telthusbakken retning senga. Fuglene i trærne var så høylytte som de noen gang har vært, sola var på vei opp over Ekebergåsen, og i min sjanglete tilstand klarte jeg faktisk å innse at dette var skikkelig fint. Morgenstund, osv.

Nede på Kuba ser jeg en fyr med en bag og en hel masse poser. Hadde det ikke vært for at han så ganske streit ut i klesveien, hadde jeg på den avstanden konkludert med at det var en fyr som var ute og samlet flasker og lette etter et sted å sette et skudd eller noe. Men var det ikke noe kjent med skikkelsen? Hmmm...

Fyren krysser Kuba-parken før jeg har kommet helt ned Telthusbakken, men han går i en helt ulogisk retning. Det er da ikke noe der borte? Etter hvert skjønner jeg at han er på vei til disse smarte flyttbare pissoarene som tydeligvis er leid inn til 17. mai for alle-greia. Jeg klarer fortsatt ikke å bestemme meg for om jeg kjenner han, eller om det bare er jeg som har drukket for mye/for lite.

Over elva, opp trappa, forbi siloen. Fuglene kvitrer ikke, de brøler, skriker og roper. Jeg hører en lyd av noen som går bak meg, den blir høyere og høyere. Jeg regner med at det er den samme fyren som måtte pisse. Jeg snur meg.

Hey, det er Erik. Hallo, god natt.

Jeg vet fortsatt ikke hva han hadde i posene, men i bagen klirret det fælt i noen flasker i det han lette etter nøklene. Og flaskene var ikke tomme.

(Og tittelen på innlegget er hentet fra den morsomste hip hopen vi klarte å grave fram på Urørt i løpet av en kveld. Keem & Roma - Hvem er han??)

Poste poster post

Jeg håper vi har råd til å trykke i farger. Hvis ikke blir himmelen grå, og vi er vel alle enige om at blå himmel er bedre enn grå himmel.

Ukas plategjenoppdagelse

Jeg tenkte å prøve en føljetong. Slå meg gjerne dersom jeg glemmer det (ikke så hardt, for jeg kommer til å glemme det), men hver mandag skal jeg presentere en plate fra samlingen jeg ikke har hørt på lenge, og har gjenoppdaget. Jeg skal gjøre det enkelt og ikke kreve at plata skal være fantastisk god eller noe slikt, bare at jeg hadde glemt den bort.

Det er selvfølgelig ambisiøst for en rotekopp å skulle gjøre noe til fast tid hver uke, men vi gir det et forsøk, i det minste.

Ukas plate:
Cerberus Shoal - Bastion Of Itchy Preeves

Denne plata fikk jeg gjennom Pstereo en gang i fjor, tror jeg, og den er ganske merkelig. Den består av noe som ligner på lydkollasjer, men som kulminerer i merkelige chant-aktige folksanger. Jeg kan høre e-bow-gitarer, mandoliner, ukuleler, feler, massevis av perkusjonsinstrumenter, hauger av bjeller, xylofoner, marimbaer, sag, hører jeg en theremin?, munnharpe og mye mye annet.

Som jeg skrev den gangen jeg anmeldte:
Cerberus Shoal har her en tendens til å bruke litt lang tid på å la låtene gjøre det de skal. Veien dit det virkelig er fint, synes ofte lang, selv om jeg er inneforstått med at det ikke hadde vært så fint om ikke veien hadde vært så lang. Paradoksalt, det der.

Den anbefales til alle som liker litt aparte ting, og jeg tror jeg liker den enda litt bedre nå enn jeg gjorde den gangen. (Det skader vel heller ikke å nevne at de har gitt ut splittplate med Herman Düne?)

For å putte litt kjøtt på anbefalingen, fant jeg en gratis, lovlig mp3:
Baby Gal
(Hmmm, når jeg nå hører på den, tror jeg det er en litt annen versjon av Baby Gal enn den som er på albumet. Jeg tror det er live. Den er bedre på plata.)

Kommeniezuspädt

I går var det CD-kjøp og alt for mye øl alt for tidlig med Arild på Mono. Det var rart å komme hjem full og plutselig oppdage at klokka bare var halv tolv.

Jeg mistenker at noe av dette kan komme til å gjentas i kveld; det er Tom Waits-løpet. Det starter klokka 14, og målet er å drikke seg fra ruin til fiasko. Fra ruinene i Middelalderparken til Café Fiasco, altså.

Dette kan bli stygt, og jeg tror en stor frokost er på sin plass.

Og forresten: gratulerer med dagen til Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij!

Neste dag, i fire-tiden:
Jeg må rette opp i dette. Det ble ikke noe Tom Waits-løp på meg. Jeg hadde egentlig en halvveis avtale om å løpe med Even, men da jeg endelig fikk tak i han viste det seg at han hadde latt seg lure med gratis sprit kvelden i forveien, og dermed ikke var i noe særlig løpsform. I tillegg var han blakk. Så da gikk vi litt rundt i byen og så på det fine været, før vi spiste en bedre middag og så Indiana Jones and the Last Crusade.

Gamle sanger om igjen

I det siste har jeg følt et behov for å gjøre meg ferdig med "gamle" Captain Democracy for å kunne gyve løs på "nye" Captain Democracy. Ikke at jeg vet hva "nye" Captain Democracy skal gjøre som er forskjellig fra "gamle", men prosessen har i hvert innebåret å spille inn gamle sanger jeg synes har tålt et par års selvkritisk blikk.

Så her kommer altså Captain Democracy - Strange & Lovely, en låt jeg skrev i/om Sofienbergparken for noen somre siden. En søt liten sak.

Trommene kunne nok vært tightere, men jeg har avtale med naboen - som sitter på andre siden av veggen og skriver oppgave - om at jeg bare får spille trommer mellom fem og seks hver dag. Og vokalen kunne nok vært renere og mer strømlinjeformet, men da er jeg redd den hadde mistet det halvdesperate preget som står så godt til teksten. Balansegang, dette.

Det eneste problemet nå er at Mathias ikke har tid til å lage strykere til Somewhere In This Town før til høsten, og jeg tviler litt på at jeg klarer å holde fingrene unna.

Og så er det å stake kursen videre, da. Jeg har egentlig en plan om å konstruere en EP rundt I Had The Sun, men er ikke helt sikker på hvordan det skulle foregå.

Hva om, del 832

Hva om astrofysikerne en dag i samlet tropp gikk ut og proklamerte at nå har det snudd, nå har universet begynt å trekke seg sammen igjen?

Man vet (i den grad man kan vite noe som helst, så klart) at universet utvider seg. Utfra dette, og en del andre omstendigheter, har man teoretisert seg fram til big bang, som er den antatte universets begynnelse. Det fysikerne ikke kan si med noen sikkerhet er hva som kommer til å skje. Det hele står og faller mer eller mindre på universets samlede masse, som det ikke er så greit å anslå, men de snakker om tre forskjellige scenarier:

1. Universet vil fortsette å utvide seg. I all evighet (guffent begrep, det der). Muligens med større og større fart, selv om det ville være litt merkelig.
   
2. Universet vil utvide seg saktere og saktere, til det til slutt stopper opp og forblir konstant.
   
3. Universet vil utvide seg saktere og saktere, til det stopper opp, og begynner å trekke seg sammen igjen. Man tenker seg at det hele vil ende i et slags big crunch, det motsatte av big bang. (Dette åpner igjen for en tanke om at universet er en pulserende enhet, men det blir på en måte enda lenger inn i spekulasjonenes irrganger.)
   

Så selv om det er en fjern tanke, og selv om at vissheten om at universet er i ferd med å snu nok ikke vil komme fra én dag til den neste, er det ikke bare tankespinn. (Det er også verdt å tenke på at nøyaktige observasjoner om universets utvidelser ikke har vært gjort så alt for lenge - Hubbles lov om dette ble utformet i 1929 - så man vet egentlig ikke så mye om om det øker eller bremser.)

Man kan tenke seg en parallell på det personlige plan: En dag får du et brev i posten; ingen avsender, ikke frimerke, ikke stempel. En helt anonym konvolutt med et helt anonymt brev. Det står: "I dag, klokka 13.47 (lokal tid) markerer det punktet i tid halvveis mellom din fødsel og din død." Og du vet det er sant.

Selv om du går på jobb neste dag og spiser middag og legger deg om kvelden de neste ukene, månedene, årene og alt er som det ellers ville ha vært, er det noe som er annerledes. Jeg er ikke spesielt fatalistisk av meg, men det er jo en besnærende tanke.

Og det vil være det samme om man visste at universet begynte å trekke seg sammen. Halvparten av universets levetid er unnagjort, vi har begynt på den andre halvparten. Plata er snudd, for å si det sånn.

Selvfølgelig ville det ikke ha noen konsekvenser for oss selv, langt derifra. Det ville ikke en gang ha noen konsekvenser for jorda; sola vil ha est ut og slukt stort sett hele solsystemet lenge før the big crunch.

Men. Ville ikke noe ha vært annerledes?