* 3

Jeg har pleid å tenke at jeg ikke nødvendigvis studerer informatikk fordi jeg har så forferdelig lyst til å bli programmerer, men fordi jeg får det til, jeg har lett for den slags. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Jeg måtte til slutt levere et program som ikke gjorde det oppgaven sa at den skulle gjøre. Nesten, men ikke helt. Det blir spennende å se hva gruppelæreren sier.

Kanskje jeg skal gi opp hele greia og bli alkoholiker på full tid.

[Edit 16:03: Haha, nå fikk jeg mail om at siden så mange hadde søkt om utsettelse på oppgaven, blir hele fristen utsatt til 8. april. Det var kanskje ikke så lurt å tviholde på at fristen skulle være rett etter påske likevel? Da blir det ny frisk over helgen. Skal dette aldri ende?]

Nåh. Uansett. I morgen er det tidenes andre Hallo Spaceboy-konsert på Betong, Chateau Neuf. Jeg kan love ukulele, sag, lasergitar og trekkspill, samt Joanna Newsom, Hem, Grandaddy, Frank Black og mye mye mer. Kos blir det, og Grand Island, som er det andre bandet, høres veldig morsomt ut.

For å gjøre den unge mannen med skjegget litt lystigere til sinns, har CDconnection, i samarbeid med US Postal og Posten sendt meg en vårgave:

• Iron & Wine - Woman King
  
• Songs: Ohia - Didn't It Rain
  
• Cursive - The Storms Of Early Summer: Semantics Of Song
  
• Smog - Wild Love
  
• The Postal Service - Give Up
  

Og som om ikke det var nok, har en datasjappe et sted i Østfold bestemt seg for at maskinen min trengte 250 GB lagringsplass ekstra. Lurt, lurt. Men hvorfor finner ikke XP den nye S-ATA-disken, når BIOS gjør det? Dette må undersøkes nærmere.

Og jo, apropos den nye Iron & Wine-EPen, har jeg funnet ut at når Captain Democracy får stor og feit platekontrakt på K eller Drag City eller Temporary Residence eller noe sånt, så skal Brian Deck produsere plata. Mannen er jo faen meg magiker.

Bare hør på Our Endless Numbered Days, eller Quicksand/Cradlesnakes, eller The Moon & Antarctica!

Dagens Andreas:



Fordi det er vår ute.

Talk of the weather will do

Gårsdagen dreide seg (etter at hodepine og trekkspill-stadiet var tilbakelagt) om gode samtaler. Punktvis oppsummert:

Samtale med søster:

• Vi må unne oss noen ufornuftige investeringer en gang i mellom.
  
• Skapertrang er fint.
  
• Skriving er bra.
  
• Morfar er en gammel stabeis.
  
• Slipp alt pensumet du har, det er ute i arbeidslivet man lærer.
  
• Å lage mat er egentlig dritenkelt, bare husk fire ting: rømme, fløte, salt og pepper.
  

Samtale med Erik på Mono:

• Skriving er bra.
  
• Men pass deg for litterær runking, eller enda verre: litterær jukking.
  
• Thomas Pynchon, fy faen, Thomas Pynchon.
  
• Plakaten til Dongery var ikke noe fin.
  
• Men Dexy's Midnight Runners er alltid tøft.
  
• Det er faen ikke småtterier vi krever av favorittartistene våre.
  
• Kameraten til en jente som heter Ane presterte å vise rumpa til bordet der alle de som jobber på Mono drakk. Det endte ikke pent.
  
• Cathrine tror jeg følger etter henne siden vi var på samme sted to dager på rad.
  
• Den samme Cathrine hadde lurt meg til å tro at Erik hadde blitt med venninnen hennes hjem på lørdag. Det stemte ikke, selv om han hadde blitt med på nachspiel på Høyenhall.
  
• Øl er faen meg godt.
  
• Men kan ofte si mye mer om noe om man ikke sier noe om det. Direkte.
  
• Øl er godt hver gang.
  
• Søndager på Mono er fint.
  

Og - selvfølgelig - mer fra Andreas:


Ikke så rent lite Beta Band-ish.

Fins to make us more fish-like

Hvorfor får man mer vondt i hodet av å sovne full sofaen enn av å sovne full i senga? Hvorfor er øl like godt hver gang? Hvorfor er det så lite som er mer gøy enn å valse rundt i leiligheten i bar overkropp med trekkspill på magen mens vårsola velter seg inn gjennom de skitne vinduene?

Jeg tror vi må ty til Andreas' little shop of horrors for å finne svaret:



Akkurat, ja. Etterpå skal jeg til søster og spise lammestek og drikke rødvin. Hvis bare denne hodepinen kunne gi seg.

Jeg har egentlig veldig lite å melde, bortsett fra at CRC er i boks. Jeg trodde det skulle være det siste problemet mitt med oppgaven, men det var det så klart ikke. Det er litt vanskelig å forklare, men problemet ser ut til å være at en greie som skal være laget for å oppføre seg tilfeldig og generere litt feil her og der(for at oppgaven skal bli vanskeligere, så klart), ikke ser ut til å oppføre seg tilfeldig. Den lager de samme feilene om og om igjen. Og da kommer jeg ikke videre. Merkelige greier.

Men uansett. Chili con pollo var vel en suksess. Og jeg legger ut enda en av Andreas' Brute-ting, jeg.



Very, very evil.

Con huevos

Det aller meste blir tøffere når man sier det på spansk. Spesielt sånn mexicansk-spansk. Ikke at jeg egentlig vet forskjellen på Mexico-spansk og Spania-spansk, jeg kan jo ikke noe særlig spansk i det hele tatt. Men det blir uansett tøffere om man ser seg selv under en svær sombrero med en litt feit bart (og kanskje med pistol i beltet) enn om man ser seg selv som i sånn teit tyrefekter-utstyr.

Så her i huset har "chili con huevos y bacon" lenge vært en slager. Og ingen kan påstå at det ikke høres kulere ut enn "egg, bacon og tomatbønner", selv om tomatbønnene er byttet ut med chili-bønner for et lite snev av autentisitet. Det er også litt gøy at "con huevos" også kan bety "med baller".

Her forleden tenkte jeg - i kjent konseptuell stil - å gjøre det til en "chili con"-serie. "Chili con carne er jo godt," tenkte jeg, "men jeg aner ikke hvordan man lager det." Så da lagde jeg det likevel. Og jeg tror jeg traff ganske nære målet, selv om jeg tror jeg dropper soppen neste gang. Eller gjør noe annet med dem, vet ikke helt.

I dag tenker jeg turen har kommet til forsøk på kulinariske nyvinninger. Chili con pollo y papas fritas. Det har jeg i det minste aldri spist før, langt mindre laget. Kylling og kjerneingredienser som knuste tomater og rømme ble kjøpt inn før butikkene la inn årene.

Dette kan bli spennende. Men jeg aner enden av "chili con"-serien, for jeg tror ikke jeg kan så veldig mange flere spanske ord for spisbare ting som kan tenkes å gå bra sammen med chili. "Chili con leche", som et punkband foreslo en gang på 90-tallet tror jeg ikke er en god idé.

Matblogging, det er vel nederst på skalaen, tror jeg. Men jeg kan også servere enda en godbit fra det skattekammeret som Andreas' filer er.



Jeg vet ikke om den brukes til noe spesielt, men litt koselig er den jo.

Et tu, brute

Jeg har installert harddisken til Andreas på min PC, i et forsøk på å reparere den. PCen hans ville plutselig ikke starte. Så nå har jeg tatt backup av alle greiene hans og satser på å installere alt på nytt, etter å ha formattert og partisjonert disken.

Men jeg rota litt rundt i greiene hans, og fant en del Brute Choir-ting han har laget. Kanskje finest var denne, som muligens egner seg som plakat:



Og jeg tror faktisk jeg har full duplex nå. Jeg er ikke helt sikker, og må teste litt på det i morgen, samt at det er en del andre ting som ikke er helt som skal i dette programmet, men det går i det minste framover. Og nå er det drikking på programmet.

Cyclic redundancy check

Ja, så var promponsdag her, og jeg har selvfølgelig glemt å hamstre øl i store mengder. Det er jo forsåvidt like greit, ettersom jeg skal holde på med disse oppgavene mine.

Jeg har nå kommet dit at klienten jeg lager klarer å åpne en fil, sende den pakkevis over nettet til serveren jeg lager, som skriver innholdet til en ny fil. Det virker kanskje meningsløst og relativt trivielt for menigmann, men det er ikke så greit, skal jeg fortelle. I hvert fall når det er tre år siden jeg programmerte noe særlig i C sist. Det er et programmeringsspråk med mange rare tvister.

Nå skal jeg etterhvert prøve å få dette til å fungere i full duplex, og til slutt skal jeg sjekke for feil med den herlige cyclic redundancy check-teknikken. Det som er litt fint med den, er at 1+1=0.

(Haha, nerdehumor.)

Nå må jeg ut for å kjøpe kafffffe.

32 softly focused, brightly coloured eyes

Dette er "den stille uken". Visstnok. Ting som kjennetegner den stille uken er at butikkene etterhvert stenger, alle med tilgang til nikkers flykter til fjellet for å få med seg siste rest av vinteren (som om vi ikke haddde fått nok, lissom), og dagene har rare navn.

Skjærtorsdag, langfredag. De er i tillegg så hellige at ingenting helst skal foregå (Joker på hjørnet her tar en pakistansk en og holder åpent likevel).

Men hva med stakkars mandag og tirsdag? Fortjener ikke de navn? De er jo like mye del av den stille uken som de andre dagene. Joda, de er kanskje ikke like viktige i bibelen som fredag og sånn, men onsdagen har jo fått navn, og den har ikke statskirken vurdert til å være viktig nok til å gi alle fri.

Tør jeg foreslå vagemandag og tulletirsdag?

Blomert gjorde meg oppmerksom på at askeonsdag slettes ikke var i påskeuka, slik jeg trodde. Da må vi ha enda en. Hva med promponsdag?

Kapteinen og meg

Låtene Even og jeg har jobbet med i det siste ligger nå ute til allmenn forlystelse på Urørt.

Never Ever er vel strengt tatt bare Evens verk, men med meg som konsulent.

The Jew And The Nazi-Boy er derimot vårt første samarbeidsmesterverk. Even hadde idéen, jeg hadde instrumentene og etterhvert teksten. Når man spiller kontrabass, trekkspill, ukulele og gryter i samme låt, kan man vel nesten ikke gå feil.

Ellers var jeg jommen kommunist i går også. Denne gangen i svømmehallen på Idrettshøgskolen. Det var en smule varmt, i skinnjakke, og vi holdt på til halv tre i natt. Men nå holder det med denne proletariseringen.

Rødstrupe

I går kveld så jeg plutselig en sak på Urørt:

JØRGEN HEGSTAD
(..)
Favorittartister:
Urørt: Professor Pez, The Brute Choir, Monomen, Animal Alpha, Marble Arch

Yay. Så for å feire det, kommer det her et lite bilde av en rødstrupe:


Ellers er det nå en gang slik at whisky medfører vondt i hodet, og vondt i hodet gjør det enda vanskeligere å få til noe i den satans oppgaven. Nå skjønner jeg virkelig ikke hva det er jeg gjør/ikke gjør galt.

We're computerizing

Some people say: "The sky! The sky! The sky!
Have you noticed it?"
I close my eyes
I say nothing now
There's a ringing in my ears that's faint and high,
and when I listen close to it, it says "            "

Slik slutter Mount Eerie-liveplata, som jeg fikk i posten i dag. Phil er en bra mann, og plata er umåtelig fin.

Dagens låttittel: "We're Computerizing And We Just Don't Need You Anymore".

Mitt liv som kommunist

Jeg var kommunist i går. Av den lettere militante typen. Væpna revvolusjon og den greia der. Riktignok bare som statist.

Beskjeden var at jeg skulle møte halv elleve på Bogstad camping. Der møtte jeg casting-fyren og en liten gjeng andre med et utseende jeg slettes ikke forbinder med kommunisme, men heller relativt normal, alternativ ungdom. Sånn Mono-alternativ. Derfra ble vi kjørt et stykke inn i Sørkedalen, til der den hoppbakken ligger (jeg prøvde hele dagen å komme på hva den heter, men det har jeg visst glemt). Det skulle være skytetrening.

Etter at vi hadde fått på oss kostymer og litt venting i bussen, med tilhørende småprating (av de seks statistene drev minst fem med en eller annen form for musikk), gikk vi noen meter opp i skauen. Kristoffer Joner var Gymnaslærer Pedersen, Ane Dahl Torp var den brennende kommunisten Nina, Jan Gunnar Røise var eleven Werner og Jon Øigarden og par andre kjente fjes jeg ikke helt klarte å forbinde med navn hadde sentrale roller i Larvik AKP.

De skøt på blink (med skarpt) mens vi sto i bakgrunnen og holdt oss for ørene. Gymnaslæreren var blitt degradert til et slags B-medlem siden han ikke ville proletarisere seg, og var dermed henvist til å dele ut ammunisjon. Vi så visstnok ganske skumle ut, med svarte skinnjakker og alvorlige miner. Men det var kaldt på beina, gitt.

Senere ble vi kjørt enda lenger inn i dalen for å være med på AKPs landsmøte. Der var det en haug andre statister, og jeg klarte å oppfatte at i hvert fall noen av dem var henta fra Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom. Så passende. Her var det laaang venting, og jeg ble aldri varm på føttene.

Scenen på landsmøtet var tydeligvis viktig, for den skulle skytes fra alle mulige vinkler, om og om igjen. Jeg satt rett i utkanten av bordet der landsstyret (eller noe sånt) var plassert og prøvde å se kommunistisk ut. Det ble veldig kjedelig etter hvert, og det hjalp ikke akkurat at jeg hadde fått i meg helt usannsynlige mengder kaffe i løpet av dagen.

Jeg var hjemme igjen i ti-tiden, helt fullstendig skutt. Konklusjon: Jeg har ikke tålmodighet til å drive med film, og Ane Dahl Torp snuser.

Statishit

To timers muliple choice-eksamen. Latterlig? Ja. To timers multiple choice eksamen med læreboka som tillatt hjelpemiddel. Enda mer latterlig? Ja. Og når rundt en tredjedel av oppgavene var av typen der man bare trenger å slå opp i riktig tabell for å finne riktig tall blir det hele nesten en farse.

Jeg var vel egentlig gjennom hele oppgavesettet etter en time, så gjennom alt på 20 minutter og leverte. Og dette hadde jeg lissom sittet og lest til? Tullete greier.

Jeg prøvde å gå rett løs på oppgaven i datakommunikasjon etter eksamen, men hjernen min taklet ikke den brå overgangen. Så da stakk jeg ned til Knusernes Hus og dekomprimerte med noen kopper kaffe og en god frokost. Mens jeg gjorde det satte jeg også opp en framdriftsplan for oppgavene i henholdsvis datakommiunikasjon (frist 30. mars) og databasesystemer (frist 4. april).

Konklusjonen ble at dette blir den kjipeste påsken siden år 33.

Så jeg var ikke overdrevent motivert da Arild plukket meg opp for fotografering til plakat og øving. Men humøret kom seg.

Etter det prøvde jeg igjen å få noe gjort, men da jeg fikk beskjed om at jeg hadde gjestelisteplass på Logh-konserten på Garage skjønte jeg at dagen egentlig bare var å gi opp.

Jeg fikk lurt med meg Even, som klarte å lure seg inn på min gjestelistekvote, selv om det egentlig bare var én der. ("Ja, det går sikkert bra, jeg setter '+ 1' her, jeg."). Logh var stort sett ganske intetsigende, men glimtet til med noen virkelig gode låter. Eller det vil si, de hadde veldig mye pent gitararbeid (og da mener jeg pent, ikke nødvendigvis flinkt), sånn ala Explosions In The Sky, Appleseed Cast eller Mogwai uten fuzz, og mye stilig tromming, men låtene holdt liksom ikke, samt at vokalen stort sett var tam. "The Contractor And The Assassin" var en god låt, det samme var den siste før ekstranummerne, der han vokalisten endelig sang med noe annet enn en livstrøtt, slurete stemme.

Jeg får plata i posten om en dag eller to, så vi får se hvordan det står seg da.

Dessuten plukket Even og jeg med oss et lite triks, noe med en stålbolle og en sånn morterpinne. Ja til kjøkkenperkusjon! Etterpå tok vi en liten øl på Mono, spandert av denne herren i Brüssel som er så glad i øletiketter.

Men nå: Socketprogrammering!

My mind feels like glass

Jeg har nå gått hen og bestilt:



1. Mount Eerie - Live In Copenhagen. Trippelvinyl, i følge P.W. Elverum med alle sangene han skrev på Kjerringøy. 2. Magnolia Electric Co - What Comes After The Blues. Fine plata.


Jeg lurer også på om jeg skal bestille Hella-dobbelplata som er rett rundt hjørnet. Alle oppfordres uansett til å høre på de låtene som ligger ute på Suicide Squeeze. Duogdu som den mannen kan spille trommer! Og dessuten er det vel med dette ganske tydelig hvordan rollene er i det bandet. Gitaristen Spencer Seim (som står for Chirpin Hard-delen) er mer tradisjonell prog ala King Crimson og litt sånt, mens Zach Hill (Church Gone Wild) er pur, barnslig gladstøy. Litt satt på spissen, så klart, men tendensen er klar.

Det demokratiske nett

captain.brutechoir.com!

Den ble fin! Legg for all del merke til de tilfeldige tallene og bildevalgene. Og hvis du finner noe som ikke fungerer eller som kanskje ikke er som det skal, ja da kan du like gjerne si fra med én gang, så skal jeg fikse det.

Det er visst mulig

En hel helg uten å være på byen, det var lenge siden sist, gitt. Skjønt, hadde jeg hatt valget, hadde det nok ikke blitt på den måten.

Fredag dro jeg til Even. Han hadde fått en idé til en låt, og trengte ukulele og trekkspill. Låta skulle handle om andre verdenskrig og være "jødete" - det var grunnidéen. Og da jeg kom, hadde han laget en slags mal for hvordan låta skulle gå, samt skrevet et stilig tema. Så kvelden gikk med til å legge masse spor med ukulele, trekkspill, piano, kontrabass, juneimit.

Litt utpå natten skrev jeg en tekst om en nazigutt og en gammel jøde, og vi bestemte oss for en melodi, før vi spilte inn vokal. Jeg var nazigutten, Even var jøden. Sånn i halv fire-tiden var vi ganske gåene, så vi bestemte oss for å gi oss for kvelden. Låta manglet da "bare" bøttevis med pompøse koringer. Kanskje må noe vokal legges på nytt.

Vi får se når vi får tid til å gjøre den ferdig. Jeg skal nok si fra. Dessuten planlegger vi en The Captain & Me-konsert i stua til Even. Det blir kos.

Nesten hele lørdagen gikk med til å lage Captain Democracy-hjemmeside. Den er ikke ferdig helt enda, men den blir finfin. Da klokka begynte å bli åtte og ni, oppdaget jeg at jeg hadde sittet foran skjermen hele forbanna dagen, med bare kaffe. Sånt blir man rar av.

Så da jeg dro opp til Jens, der han og Andreas satt og drakk øl og laget rar impro-musikk, var jeg en tanke innesluttet og gretten. Men det rart hvordan en øl eller to kurerer sånt i en fei.

Nå er det på tide at denne belgieren som er så glad i øletiketter betaler meg snart, altså.

Og javisst, på fredag skrev jeg litt om den nye Bonnie "Prince" Billy-plata også. Er det feigt å mene så mye om å ikke klare å mene noe særlig? For øvrig ser jeg de skriveriene som et eksempel på hvordan man omfavner fordommene sine uten å gi etter for dem (jepp, den var til deg, Arild, hehe).

Og javisst II, Blomert har gått hen og remikset min pophore-versjon av Toxic. Gøy!

Biff

Det er en liten biff på gang. En biff mellom The Brute Choir og The Vineyards. Og jeg skal ikke bortforklare at det var jeg som hadde skyld i at det startet. For noen uker siden, etter en alt for lang serie kjipe konserter, hvorav én var releasekonserten til The Vineyards på Mono skrev jeg følgende:

The Vineyards spiller ganske streit, rett fram garage-pop-rock. En litt kjedelig Hives eller noe sånt. Når sant skal sies var de bedre enn de tidligere gangene jeg har sett dem, og de låter på sett og vis som de er modne for en plate. Men bra, det er det ikke. Dessuten ser de, med unntak av bassist Svein, utrolig kjedelige ut. BI-studenter spiller rock. Ikke bra.

Jeg skal være med på at det kanskje var litt billig å kritisere utseendet til bandmedlemmene, det har liksom ikke så mye med noenting å gjøre. Men spiller man trendy skandirock (huff, for en sjanger), får man finne seg i å bli beskyldt for å ikke ha like fine dresser som The Hives. Synes nå jeg. Stiller man seg opp på en scene og viser seg fram, får man nesten godta at kritikk kan komme fra alle kanter om alle mulige ting, selv om de garantert selv mener at det handler utelukkende om musikken. Og musikken er aldri noe mer enn "helt grei" i deres tilfelle.

Men alt dette tenkte jeg jo ikke noe videre over den gangen. Jeg bare skrev ned litt om hva jeg hadde drevet med i det siste. Riktignok kom det en merkelig kommentar til den posten:

Hvis ikke du snart slutter å spille bitter wannabe-student, kommer jeg og river ballene av deg!
- den øverste kommandanten

Men den skjønte jeg i grunnen ingenting av. Jeg synes ikke det innlegget luktet særlig av "wannabe-student", hva i alle dager er en "wannabe-student", og hvordan kan jeg i tilfelle være det all den tid jeg faktisk studerer? Samma det.

Litt senere kom det en harsk kommentar i gjesteboka på Urørt:

Skrevet av TormodMN
23.02.2005 18:12:31
Faen er dette her? You are the captain of this shit!!? Slutt og spill!!!!

Den synes jeg i grunnen var mest morsom. Det at noen misliker musikken jeg lager tar jeg i grunnen som et godt tegn, så lenge det ikke er alle, selvfølgelig. Eller. Kanskje det også. I hvert fall har jeg blitt vant til at det finnes noen som ikke holder ut det vi driver med. Helt greit, jeg liker ikke Morten Abel.

Men så gjorde Andreas meg oppmerksom på at Jens hadde fortalt at Svein (altså Vineyards-bassisten, og en kamerat av Jens) hadde fortalt at noen i The Vineyards hadde lest dette nedsettende innlegget mitt og reagert. Andreas hadde ikke helt fått med seg hva reaksjonen besto i, men det var jo i grunnen lett å finne ut. På hjemmesidene deres, står følgende å lese:

Alle venter på Svein, mannen som onde tunger i et drittorkester i Oslo (ja de som synger om en kaptein på et skip) mener er den eneste som er kul i The Vineyards.

Og da jeg i tillegg fant ut at gitaristen i bandet (eller var det trommissen?) heter Tormod, la jeg én og én og én sammen. Og fikk tre! Tenke seg til. Så der har vi en biff.

Det jeg synes er litt kjipt med denne biffen, er at de første to reaksjonene fra bandet var anonyme og kjedelige (oj, blir de sinte på meg igjen, nå?). Den siste, den på hjemmesiden var en del bedre, men vi kunne fyrt opp under dette på en mye bedre måte om de hadde gått litt hardere til verks og nevnt The Brute Choir ved navn. Jeg vet jo ærlig talt ikke hvor seriøst disse uttalelsene kan tas, og håper at de overreagerer med vilje. Hvis de virkelig tar seg nær av det, er det jo mest trist.

For dette er jo intet annet enn en gylden mulighet. Tenk Beatles vs. Stones, Oasis vs. Blur, rapfeiden i Oslo, og alle mulige variasjoner over det samme temaet. Dette må utnyttes - til begge bands beste.

(Og forresten vil jeg bli veldig, veldig, veldig overrasket om det kommer en plate i år som er bedre enn The Decemberists - Picaresque.)

Sirkler

Først og heller ikke minst: Nyversjonen av Beautiful Decay er på Urørt. Jeg hadde visst glemt å si fra om det.

Jeg irriterer meg veldig over livets gjentakende trivialiteter. Det er kanskje en tåpelig ting å bruke tid og energi på, men jeg kan ikke noe for det, det virker bare så unødvendig.

For eksempel. Mat er godt. Noe mat, i hvert fall. God mat er godt, det er ikke til å stikke under noe som helst møbel. Men skal det nå være nødvendig at man skal bli sulten flere ganger om dagen? Det føles så meningsløst at man skal spise seg god og mett, og bare timer senere så er man tilbake der man startet. Hva om det var sånn at man spiste når man hadde lyst på noe godt, ikke når kroppen kommanderer at den trenger mat. Men dette er jo ikke så ille, spising er tross alt forbundet med nytelse.

(Pass på, det blir enda tåpeligere, selv om du kanskje ikke trodde det var mulig.)

Det mest irriterende er at avfallsstoffene fra denne maten skal ut av kroppen igjen. Skal jeg liksom bruke tid på at kroppen ikke fikser å utnytte energien i alt som kommer inn. Jeg blir alltid like skremt når jeg ser sånne regnestykker over hvor mange år av livet man bruker på do. Ja til pillemat!

Jeg har heller ikke noe imot å dusje hver morgen. Men jeg er ganske sikker på at hvis dårlig hygiene ikke hadde vært direkte usunt, og hvis det ikke hadde begynt å lukte ganske fort - kort og godt hvis det ikke hadde vært noen forskjell - hadde jeg gitt faen i hele greia.

Det samme gjelder der man oppholder seg. Det er ikke til å unngå at man må støvsuge og vaske boligen sin en gang i mellom, men bare et par uker, kanskje dager senere, er det faen meg like ille.

Men aller, aller mest irriterer jeg meg over den forbanna tannpussen. Å ikke pusse er jo ikke et alternativ, da råtner tennene etter bare noen år. Og igjen; stålånde er ikke godt for noenting. Men at ikke noen har funnet opp en pille man kunne tygge en gang i halvåret for å herde tennene mot all slags dritt er tilnærmet en skandale. Jeg mistenker at tannlegelobbyene, sammen med frimurerne (og sikkert jødemuslim-tempelridderne og CIA (selvfølgelig styrt av Statoil og Exxon) også) har en konspirasjon på gang. Hold folket kontrollert gjennom periodisk tannpuss. De jævlene!

Når jeg graver litt i dette (nei, ikke tenna), finner jeg ut at det jeg synes er så irriterende med det er at det er uunngåelig, pluss at det spiser opp tiden jeg kunne brukt til andre ting. (Nå var jeg i ferd med å skrive "andre nyttige ting", men så kom jeg på at jeg sitter her og skriver i en blogg.) Så på sett og vis er det tidens ubønnhørlige gang jeg irriterer meg over. Riktignok ikke tidens gang sånn helt generelt, men visse bieffekter av det.

Naturen er nå en gang sånn at ting naturlig går fra tilstander med høy grad av orden (entropi er det vel de kaller det) til tilstander med lav grad av orden. Stort sett i hvert fall. Fjell forvitrer, Universet utvider seg, glass knuser. Og for at vi skal opprette en slags illusjon av stillstand - for at vi skal kunne gå inn i hver dag, hver måned med mer eller mindre de samme forutsetningene, må vi motvirke disse kreftene. Vi må rydde, vaske oss, la hjernen hvile, alt mulig slikt.

Så alternativet - i den grad man kan kalle det et alternativ - er en helt statisk hverdag, der alt er det samme hver dag. Og forandring er jo bra, eller i det minste å foretrekke, så det det vil vi ikke. Men jeg klarer likevel ikke slutte å irritere meg når jeg pusser tenna. Skal jeg bruke min allerede knappe tid (jadajada, jeg blogger) på dette. Lissom.

Takk for meg, nå kommer de snille mennene i hvite frakker og henter meg igjen.

(Men når det er sagt, er John Martyn - Solid Air en sterk kandidat i VM i frokostmusikk.)

Int er you

Der var'n, gitt. En hel dags jobb, det greiene der. Langt ble det og.

Ellers kan jeg rapportere at det er veldig, veldig vanskelig å få gjort noe nyttig når man har trommesett på rommet. Og jeg skal lissom ha eksamen om en uke?

Elverum

Phil Elverum har aldri vært i Elverum. Det er alt jeg er villig til å avsløre fra intervjuet i går, bortsett fra at han er en hyggelig fyr. Resten kommer på Pstereo om ikke så lenge.

Han og kjæresten (aka Woelv) var imidlertid forsinket - hadde mistet toget i København, så intervjuet måtte gjøres etter konserten, litt utpå natta, og ikke før som planlagt. Det var bare kos, det.

Vi satt på gulvet hos denne Ingeborg som arrangerte konserten, tett i tett. I et hjørne satt Phil og spilte nye sanger. Sanger som trolig kommer på Mount Eerie-albumet. Etter en par-tre låter ville han ha publikum til å ule som ulver, så for at ingen skulle føle seg pinlig berørt ba han om å få lyset slått av. Etterpå ville han ikke ha lyset på igjen, han foretrakk det mørkt. Resten av konserten var i stummende mørke.

Sangene var veeeldig fine.

Og jeg fikk en øl (eller var det to?) av Steinar. Takktakk. Fin kveld, jeg gleder meg til torsdag på Spasibar.

Trommer II

Jens og jeg har vært i Larvik i dag.

-Flott kjørevær i dag, Morten
-Ja, og så har 'em vel fått rødda veiane au.

Simon, broren til Jens, er ute og reiser i verden. Men på et loft hos en gammel dame i larvik som heter Solveig har han to trommesett stående. Avtalen er at vi får låne settet hans i vårt nye øvingslokale, mot at han får spille litt på det et par ganger i uka når han kommer hjem. Vinn-vinn.

Og ja, vi har fått nytt øvingslokale. !!!

Ikke så mye større enn det forrige, men vi disponerer stort sett hele uka, pluss at vi slipper alt surret med nøkler og drit som vi har hatt på Ringnes. Dessuten skal jo Ringnes rives til fordel for leiligheter, så det er greit å finne seg noe nytt før det skjer.

Nå står det i hvert fall et feiende flott trommesett (minus sprukket basstrommeskinn) med dobbeltpedaler der oppe.

-Hei, Andreas, vi har dobbeltpedaler på settet!
-Jaaaaaa! Fiiint!

-Hei, Even, vi har dobbeltpedaler på settet!
-Aaaih, de greiene der er farlig. Det blir alt for mye.
-Du vet at du ikke må tråkke på den andre pedalen?
-Jaaa... Men jeg trokke jeg klarer det.

Jeg gleder meg som et lite barn til å øve med Andreas bak et trommesett som for det første låter i det hele tatt, og for det andre som for eksempel har en basstromme som står stille, pluss at det nye rommet blir fiiint.

Men nå, nå skal jeg krabbe bort til sofaen og besvime litt.

Edit, 4,5 minutter senere:
Nei, jeg kan jo ikke besvime nå, jeg skal jo mikse ferdig nyversjonen av Beautiful Decay. Dessuten holdt jeg på å glemme at jeg skulle legge ut bilde av trommesettet på rommet.


Bildet viser ganske nøyaktig synet som møter meg når jeg våkner. Herlig rotete.

Trommer

1. Jeg har et halvt trommesett på rommet. Verktøykassa fungerer som skarptromme. I går spilte Even trommer på nyversjonen av Beautiful Decay.
   
   
2. Jeg har glemt kameraet mitt hos Andreas. Hvis ikke skulle jeg hatt bilder av trommesettet.
   
   
3. Jeg har kald lasagna i kjøleskapet. Vi lagde god middag før vi lagde god musikk.
   
   
4. Jeg har vondt i nakken. Sov på sofaen på rommet til Even i natt. Det var i tillegg grisekaldt, for Even liker å sove med vinduet oppe. Det eneste jeg hadde over meg var jakka.
   
   
5. Jeg har vondt i hodet. Hvorfor i helvete måtte vi drikke sambuca?
   
   
6. Jeg har dårlig tid. Må en tur på posten før øving og det er snart. Huff.
   

Men i kveld er det innfylltingsfest hos Erlend. Skrekkblandet fryd.

Om eg var ein rik mann

Folk er rare, ass. Som noen kommenterte under her, fikk jeg solgt den gigantiske øletikett-samlingen for $1481,-.

Jeg satt og fulgte med på den hele dagen, og noen minutter før auksjonen slutta, krøp summen over $1000,-, som var minsteprisen. Omtrent to minutter før slutten måtte jeg fyke av gårde, og var i grunnen veldig fornøyd med å ha tjent $1026,- på slik en merkelig ting. Men litt senere ringte Arild meg og fortalte at det i løpet av de siste par minuttene hadde vært en liten budkrig, som hadde plusset en del på prisen. Hurra!

Og dessuten har jeg fått solgt begge pedalene, Danelectroen for 375 (som er en akseptabel pris, med tanke på at Sound1 har den på tilbud til 490), og Super Phaser'n for 600.

Åjåjåj, hva skal jeg gjøre med alle pengene? (Joda, det blir vel gjerne øl og plater, tenker jeg.)

Eufemisme

En eufemisme er en omskrivning, kanskje helst av noe ubehagelig. Og det er jo en naturlig forsvarsmekanisme i mange tilfeller.

For eksempel snakker man om at noen "gikk bort" når de ikke har gått noe sted, de har dødd. Det er ikke lenge siden folk kunne si at de skulle "ut og pudre nesen", og alle skjønte hva det var snakk om: tissing (eller bæsjing). Og på dette området er det vel de fleste gjenværende daglig-eufemismene er. (Skjønt, på engelsk er det mange flere.) Man snakker om "nummer én" og "nummer to", gjerne når man snakker med barn, man snakker (gjerne etter litt øl) om å "late vannet", "lekke", "vanne plantene", alle mulige teite fylleeufemismer. Erik innførte for en stund siden eufemismene "en tur på kontoret" og "sjekke mailen". De er fine.

Nå, dette ble visst en avsporing.

Det som irriterer meg er når folk bruker eufemismer kynisk, for å hindre at folk assosierer dem med ubehagelige. Jeg kan på sett og vis skjønne at militære bruker vage ord som å "ta ut", når de egentlig mener å drepe eller sprenge i filler. De skal tross alt overbevise 18-åringer til å gjøre dette. (Ikke at det er bra, men det er jobben deres.) Men når slikt kommer til bruk i media, og det er litt for tydelig at journalistene har svelget den militære sjargongen med sluk og snøre, blir jeg litt kvalm. Krig handler ikke om å "ta ut" "stillinger", det handler om å sprenge og skyte folk og ting (inkludert hele byer) i tusen biter.

En hver språklig, abstraksjonsbuffer som fjerner oss fra den ubehagelige virkeligheten er lett å ty til (og ofte berettiget), men i det lange løp kan det være farlig.

På samme måte (om enn mye mindre alvorlig) blir jeg litt kvalm når en eller annen markedsfører bruker ordene "nå ut til" når det han snakker om er å prøve å selge så mye som mulig til småbarnsfamilier. Det er ikke noe farlig eller umoralsk i dette eksempelet i seg selv, men det er irriterende at de ikke bare kan ta tyren ved hornene (det var ikke en eufemisme, men en metafor) og si det som det er.

Jeg er derimot litt usikker på om man kan kalle det eufemisme når man gir dyret et annet ord så fort det blir mat. Man spiser ikke gris, man spiser svin. Man spiser ikke ku, man spiser biff. Engelskmennene (igjen) er litt morsomme her når de nesten helt konsekvent gir dyret sitt franske navn med en gang det havner i gryta. Artig fenomen er det, i hvert fall.

Edit:
Altså, nå glemte jeg visst å poengtere det som var hele utgangspunktet her. Å bruke eufemismer for å unngå å si ting man synes er ubehagelig for sin egen del er helt greit. Å bruke eufemismer bevisst for at mottakeren ikke skal tenke på det ubehagelige underliggende i det du sier er ikke greit. Det er kynisk. En spade er tross alt en spade.

Og hei, The Wrens - The Meadowlands er fortsatt en sabla bra plate.