Morkel leter etter en venn

Jepp, jeg har nå gjort min første remiks. For at det skal gi mening, bør man først høre originalen.

Normal Natural - Morkel leter etter en venn

Det jeg har gjort dreier seg stort sett om litt klipp-og-lim, noe effektpålegg, et par slidegitarspor, litt (dis)harmonisk "AAA"-ing og en del perkusjon.

Normal Natural (vs. Cpt. D) - Morkel leter etter en venn (remix)

Væsjego.

Normalt, naturlig og blandet på nytt

Jeg trodde jeg hadde hatt en sprø lørdagskveld, helt til jeg leste Eriks versjon. Det er ikke lett å konkurrere med de greiene der, gitt (jeg gleder meg til vi får lese Arilds versjon). Jeg prøver meg likevel.

Det var bursdagsfest/-fårschpiil hos Gustaf i går. Vi har kjent hverandre siden vi begynte i barnehagen samme dag, knapt et år gamle, og det at vi har bursdag med to ukers mellomromt har nok hatt litt å si opp gjennom årene. Brorparten av gjestene var derimot kamerater han har tilegnet seg i sin tid i bergenseksil på Handelshøyskolen. Alle som én var nyutdannede økonomer, og praten gikk mye i "Ja, hvordan står det til hos Ernst & Young for tiden, da? Mye å gjøre?".

Slikt noe holder man normalt ikke ut særlig lenge, så jeg gikk til den andre ytterligheten, og frontet meg selv som ganske alternativ og som en slacker av rang. En liten stund prøvde også Hansa og jeg å ta til motmæle ved å snakke mye om skedulering i trådløse nettverk, med flittig bruk av forkortelser og standardiseringskoder som "IEEE 802.15a" og slikt. Plutselig så jeg også at med unntak av én annen ikke-økonom var jeg den eneste som ikke hadde skjorte på.

Men for all del; det var jo veldig hyggelig. Moren til Gustaf hadde bakt kake og greier.

Det ble et relativt stort styr da vi skulle inn til byen, og ingen hadde lyst til å bestemme, men veldig mange hadde motforestillinger. Jeg skulle i hvert fall ikke bestemme, for jeg hadde jo bare tenkt til å bli en kort stund uansett, avhengig av hvor flink jeg var til å snylte øl. Grusomme steder som Onkel Donald, det som før var Metropolitan, Kaare Hansen, Horgan's (grøss) og allslags var oppe til debatt. Til slutt skar Alex, Stine og jeg ut, og dro på Etta's, det eneste stedet i Hegdehaugsveien det er tålelig å oppholde seg mer enn 5 minutter. Jeg klarte å snylte øl av både Alex og Gustaf (som kom etter med et noe redusert bursdagsfølge), så det var jo en suksess. Men jeg registrerer med skuffelse at de også der har valgt å amputere ølglassene til 0,4 liter. Fysj.

Da snylte-godviljen min var oppbrukt, snudde jeg snuten mot Chateau Neuf der Fredrik hadde mast om piratfest. Jeg er jo kaptein, både av skuta, og av demokrati, så de mente jeg var naturlig inventar.

Det er alltid litt rart å komme til en fest etter at den har passert point of no return, folk er ravende drita (ikke minst Fredrik), og det på Studentforeningers sedvanlige vis ikke er så viktig hvem det er man deler spytt med, så lenge man deler med noen. Det var tidvis ganske underholdende, og jeg klarte jo å snylte øl her også, denne gang av Christian (long time no tse tse).

Etterhvert gikk jeg litt lei av det ene og det andre, så jeg satte meg bak en av maskinene som spilte musikk. Og der var det jo mye fint, men aller finest var det å spille obskure greier fra Epitonic og Puzzling Music Archive. Deerhoof! Verdens beste band! (Akkurat den uttalesen mener jeg å huske at jeg måtte forsvare ganske kraftig overfor en eller annen.)

Det var riktignok én jente som digga Deerhoof der (og hun hadde vært både på den konserten og på Lightning Bolt, fine jenta), men etterhvert ble det klart at misjonen min måtte bli å se hvor mange sanger som måtte til før lokalet ble tomt. Det tok lenger tid enn jeg trodde. Det var vel til slutt omtrent rekka Cursive, Sonic Youth, Pavement, Dismemberment Plan, så mye Deerhoof som forsvarlig, Beulah og Yo La Tengos finfine Nuclear War som gjorde susen.

Jeg slutter aldri å la meg overraske av hvor mye fantastisk musikk folk misliker.

Da jeg skulle stikke, fant jeg ut at noen hadde låst rommet der jakka mi lå. Og siden nøklene mine lå i lomma på jakka så jeg plutselig for meg en utrolig kjedelig natt på et døllt Chateau Neuf-kontor. Det viste seg at det faktisk var noen der inne (jeg er ikke sikker på om jeg vil vite hva de drev med, eller hadde planer om å drive med). Så da snylta jeg en taxi-tur hjemover med Fredrik (fortsatt like full).

Nå har vi kommet til den delen av innlegget som har noe med tittelen å gjøre. Andreas har utfordret meg til å remikse en av hans Normal Natural-låter. Jeg har aldri remikset noe som helst, men en gang må jo være den første, som Kings Of Convenience synger. Problemet nå er at jeg ikke vet hvilken jeg skal ta. "The Boy In The Leaf" er fin, "Morkel leter etter en venn" og "Det høres rart ut" likeså. Vi får se, og rapport følger, selvfølgelig.

PS: Å bli dratt ut av senga klokka halv ett av søster som ringer på og lurer på om jeg vil bli med og drikke en kopp kaffe, er slettes ikke verst.

Å skrive kontrakt med seg selv

Å skrive kontrakt med seg selv er noe jeg først og fremst forbinder med tåpelige slanke-, røykeslutt- eller alkokutt-programmer, men det er ikke noe slikt dette dreier seg om. Rett etter konserten på tirsdag troppet Even og Jens opp backstage og tilbø platekontrakt med Movemountains. Håndskrevet og fin.

Selv om man ser den større versjonen (trykk på den) kan det være litt vanskelig å se hva som står, så jeg skriver det av, jeg. Alle skrivefeil er imaginært etterfulgt av (sic).

Movemountains
Nær Olaf Ryes plass
Oslo

Oslo 22.2.05

Platekontrakt:

1. Alt vårt er deres, og alt deres er vårt.
   
2. Vi garanterer det blir hard jobbing, og vi kan garantere at vi ikke kan garantere at det blir en utgivelse eller flere. Men vi vil gjerne. Vi kan heller ikke garantere at det er noen garanti for noe punkt i kontrakten.
   
3. Ellers så MM., kan vi garantere atte det blir en jobb på Blue Monk i løpet året. (Muligens support.)
   
4. Men vi kan garantere at vi gjør alt i vår makt.
   
5. Se pkt. 2.
   
6. Dette er en preliminær kontrakt.
   
7. Dere kan gjøre hva dere vil, men likevel levere pakk iblant.
   
8. Pakka er viktig.
   

Sign. Selskap: Even Vaa, Jens Hanson
Sign. Artist:

Forslag til offentlig utsmykning

Troll A-plattformen er en av de største konstruksjonene menneskeheten har bygget (den store Maya-pyramiden i Cholula, Keops-pyramiden og Den kinesiske mur er vel større, noen flere?), og visstnok det største som noen gang har blitt flyttet av mennesker.

Den er 472 meter høy og veier 656.000 tonn, og noen kaller den verdens åttende underverk. Den er trolig også den største offshore-plattformen som noen gang kommer til å eksistere, siden teknologien nå har gått mer i retning av mindre, flytende og flyttbare plattformer.

Men alle er jo klar over at en gang kommer Troll-plattformene til å ha sugd ut all gassen som ligger lagret under der, og disse enorme betongkonstruksjonene vil bare stå der, uvirksomme og tomme. Og på et tidspunkt vil hele den norske sokkelen være tømt for gass og olje. Jeg tviler ikke et sekund på at alle disse pengene som flyter gjennom denne industrien sammen med ansamlingen av kloke hjerner vil føre til at de klarer seg på ett eller annet vis. At gass er i ferd med å ta over for oljen er allerede klart, men noe vil ta over for det også, når det går tomt.

Men Troll A vil stå der. Den vil stå der som et monument over den norske olje- og gassæraen, samme hva vi gjør.

Mitt forslag går ut på å flytte Troll A til Bessvatn.


Gjende til venstre, Bessvatn til høyre, Besseggen i midten.

Troll A vil da på samme tid stå i sitt rette element (vannet), men likevel fullstendig malplassert (midt i fjellheimen). Samtidig vil det være en grusom betongbauta over den forakt for naturen og dobbeltmoralisme som mer enn noe annet har preget Norge siste tredjedel av 1900-tallet og fram til i dag. Det at Besseggen er blant Norges mest besøkte naturområder, og at den spiller en rolle i nasjonalhelligdommen Peer Gynt bidrar bare til å øke symbolikken.

Trenger Besseggen å utsmykkes? Er ikke Jotunheimen pen nok som den er? Det er for så vidt gode spørsmål, men trenger noe egentlig noen gang å utsmykkes? Dersom noe er stygt, blir det ikke penere av at det står en fin statue ved siden av. Dersom noe er pent, betyr ikke det nødvendigvis at det ikke trenger å bli penere.

Dessuten mener jeg at dette er et viktig budskap. Og tenk så forbanna stilig, da!

Alternative inntektskilder

Da onkelen min døde for et par år siden, etterlot han seg mye rart. For eksempel hadde han nettopp fått seg ny TV, og ingen i familien hadde mer bruk for den enn meg, så det ble bursdagsgaven fra han det året. Alt som var i huset hans var riktignok ganske ettertrykkelig innrøyka og hadde et brunskjær man fort kunne bli litt kvalm av, men det skal vi ikke dvele ved.

Noe av det rareste (sammen med politiradio og komplett Mot i brøstet på opptaksvideo) var en ganske enorm samling øletiketter. Det dreier seg om perm på perm med etiketter som stort sett aldri har vært på flaske som han har fått fra bryggerier fra hele verden eller byttet til seg opp gjennom årene. Japan, Venezuela, Zaïre, Polen, hvorsomhelstfra. Det er over 17.000 til sammen, og det er bare de som er sorterte. I tillegg er det en svær, feit konvulutt med usorterte, og nylig oppdaget onkelen min (den gjenlevende) 4 toliters isbokser fulle av etiketter.



Både pappa og hans bror har nå fått veldig nok av å rydde ut av både hans og farmor og farfars ting og hus og loft og boder og kjellere at jeg nå har fått oppgaven med å gjøre noe med denne samlingen. Mot at jeg får pengene, så klart.

Planen var først å komme inn i samlermiljøet her til lands og få en eller annen til å bare hente den. I hvert fall skulle vi ikke kaste det, tanken var hele tiden at samlingen skulle ut blant samlerne. Men da vi etterhvert skjønte hvor mye dette var, begynte vi å tenke at det kunne være verdt noe.

Litt eBay-research bekreftet dette. I høyeste grad. Det nærmeste jeg fant der, var en som skulle selge en samling på 5200 etiketter, og han skulle ha minst 1000 dollar for den.

Så jeg har lagt ut sulamitten på eBay jeg også, Og selv om jeg har over 3 ganger så mange etiketter å selge, la jeg meg på et startnivå på 500 dollar. Og 500 daler ble budt bare et par timer etter at jeg la det ut. Målet er minst 1000 dollar.

Det eneste problemet er et samlingen veier opp mot 70Kg, og det er ganske dyrt å sende rundt om kring i verden. Den tid, den sorg.

Og mens jeg først var i gang, tenkte jeg at jeg kunne kvitte meg med de to gitarpedalene jeg aldri bruker likevel. Jeg har hørt at det er mange lettlurte tullinger som bruker QXL, så jeg prøver meg der. Det har foreløpig vært med dårligere respons.

Så hvis noen kunne tenke seg en Boss PH-2 Super Phaser eller en Danelectro Cool Cat Chorus, er det bare å si fra, så skal vi nok ordne noe.

I needs the schpenn.

Puritanere

Forresten. Denne artikkelen på Pitchfork er noe av det mest treffende jeg har lest på lenge:

"Perhaps you're feeling it, too: Your consumption of a type of cultural information no longer feels controlled, or sustainable. Where you once felt that you possessed, or could possess, a body of knowledge about a subject, you now experience an acute vagueness."

Den lider selvfølgelig litt av vi-er-så-kule-at-vi-nesten-dør-syndromet, det er jo Pitchfork, men ikke så mye at det plager meg. Og innholdet er grusomt poengtert.

Flink

Jon-Øystein Flink, forfatter av den smått fantastiske boka "Ole-Kristian Oksrød", og den tilsynelatende absurde "Bort med den dagen da Jón ble født" (jeg har ikke fått lest den), samt min søsters eks-kjæreste, har begynt å anmelde klassisk musikk for Dagsavisen. (Han er for øvrig deres faste musikal-anmelder også, hvilket betyr at han anmelder sånn cirka en musikal i året.)

Det han skriver er tidvis utrolig underholdende. Spesielt når han slakter.

Om Carl Orffs "Carmina Burana":

"Men i dag er det vel helst B-skrekkfilmhistorikere, headbangere og gothere som trykker dette verket til sitt bryst – og de bryr seg trolig lite om at verkets suksess var skreddersydd for det nazistiske Tyskland."

Om Andrea Bocelli:

"Hvis noen tror at den blinde tenoren fra Pisa har slik en aldeles fantastisk stemme, tar de feil. I realiteten har han kun en helt normalt pen og litt irriterende sukkersøt stemme hvis begrensninger pakkes inn og skjules av den dilettantiske storheten han presenteres innenfor. Ikke engang ord som «kitsch», «glam» eller «bad taste» kan redde denne artistens rykte; nei, her må vi finne fram til de mest ødeleggende adjektiver for beskrivelse."

Og konserten i går? Tja, den kan vel oppsummeres omtrent slik:

Litt få folk, men helt greit. Veldig bra å spille igjen. Vi spilte sånn midt-på-treet-bra; feilet på de vanskelige bitene, og hamret inn de overtydelige poengene med stor selvsikkerhet. Jeg røyk en streng på Black Hole Eyes, men heldigvis hadde Jesper i Syracus en gitar jeg kunne låne. Joanna Newsom-coveren gikk vel hjem hos de som kjente den, men det var veldig snublete spilt. Og det sureste av alt: Jeg hadde spart den siste ølbongen til etter konserten (vi fikk bare tre), men da jeg kom for å bytte den inn, fikk jeg beskjed om at det var stengt. ETT minutt over tolv!

Så jeg må tilbake til det drittstedet for å få valuta for bongen.

Bøllekoret gjenoppstår

I kveld spiller vi altså på Samfunnet, HiO, Bislet. Alle som ikke kommer har ånde av råtten fisk. Det går løse, løse rykter om en Joanna Newsom-cover. Dessuten er det gratis.

Og i går hadde Hallo Spaceboy første ordentlige øving på omtrent to år. Det gikk jo i grunnen ganske bra. Jeg tror vi skal klare å øve inn et fint sett. Målet er på en måte å spille så mange instrumenter som mulig, helst samtidig.



Her ser vi altså unge Arild som spiller på sin NY-anskaffete Fender Telecaster Highway One. Rundt ham ser vi (fra venstre):

1. Min Fender Telecaster '72 Thinline (aka Verdens Fineste Gitar)
   
2. Pappas gamle Trubadour-gitar (mest kjent fra Tom Waits-coveren)
   
3. Mammas gamle Ibanez nylonstreng (stikker opp bak Arild, og for øvrig gitaren fra Pophora)
   
4. Fredriks ukulele (ligger oppå forsterkeren)
   
5. Laserpistolen (foran ukulelen, jeg måtte for øvrig kjøpe ny, den gamle gikk i stykker på lørdag)
   
6. Min trofaste Washburn kassegitar (stålstrenger)
   
7. Dragspelet
   

I tillegg blir det nok litt melodika og sag også.

Hva musikken kan lære oss

Vi lærer mye av musikk. Så klart kan man lære ting som hører hjemme i harmonilære og musikkteori, det sier seg selv. Og hvis man hører på den typen musikk jeg stort sett gjør - ting som kan puttes i den store samlebåsen pop/rock, lærer man mye (kanskje helt avsindig og usunnt mye, til og med) om hvor galt det kan gå (og stort sett går) dersom man begir seg ut på romantiske eskapader med det motsatte kjønn.

Det er nå så.

Det jeg kom til å tenke på her, er at jeg har lært veldig mye engelsk av å høre på musikk. Generasjonen jeg tilhører lærte seg relativt kollektivt og samtidig engelsk gjennom TV med show som DJ Kool Kat (with a K) og Pat Sharpe, og sikkert flere ting jeg ikke husker. Hvilken idiot er det som har påstått at barn blir dumme av å se på TV? Jeg fikk et massivt forsprang jeg, av å se på TV. Men etterhvert som musikken overtok som min kulturelle hovedimpuls, har jeg plukket opp det meste av nye ord derfra (mens uttrykk og setningsbygning og sånt stort sett har kommet fra filmen).

Nå i det siste er det spesielt The Decmberists og Joanna Newsom som har beriket vokabularet mitt. Foreløpig dreier det seg bare om det passive vokabularet, altså ord jeg forstår, men ikke bruker naturlig.

Parapet - Det er vel det som kalles brystvern på norsk, altså en liten mur på toppen av et tak for å hindre at man faller ned, eller forsåvidt at man får en pil i brystet.

Fifteen years gone now
I still wander this parapet
and shake my rattle bone
- The Decemberists - Leslie Ann Levine

Dirigible - Kort og godt et luftskip. Det er tydelig at noe har gjort at det tyske ordet Zeppelin ble det offisielle engelske ordet i stedet for dette franske. "Styrbar" betyr det visst.

The sight of bridges and balloons
makes calm canaries irritable
They caw and claw all afternoon
"Catemarines and dirigibles
brace and bouy the living room
- Joanna Newsom - Bridges And Balloons

Balustrade - Trapperekkverk. Hvorfor ikke flere bruker dette ordet er merkelig, så stilig som det er. Noe sier meg at det kommer fra italiensk.

And I am nothing of a builder
But here I dreamt I was an architect
And I built this balustrade
To keep you home, to keep you safe
From the outside world
- The Decemberists - Here I Dreamt I Was An Architect

Det var de jeg kom på i farten. Det er massevis av andre ord jeg ikke har funnet ut av både hos Joanna Newsom og Decemberists, så det kommer vel flere.

(De observante har kanskje sett at det er nytt bilde øverst til høyre her. Jeg følte for en liten oppdatering. Med cowboyhatt og ukulele tror jeg ikke det er mulig å føle seg trist.)

Alt på én gang!

Ja, det var et par hektiske dager, gitt.

Først fikk jeg altså denne mailen fra helt Phil Elverum, etterfulgt av pur, barnlig glede og renskåret, voksen angst. I ettertid har heldigvis den første følelsen tatt overhånd i denne sammenhengen. Det blir gøy.

Samme dag (var det ikke?) ringte Erlend og lurte på om vi kunne tenke oss å spille sammen med Syracus på Samfunnet på Høgskolen på tirsdag. Jeg bare, "Nå tirsdag, lissom? Hva skjer'a?". Erlend bare, "Ja, jeg lover, ass. Snakka med han duden nå for fem min sia, lissom." Og jeg bare "Fy faen, da må vi få øvd da. Noe jævlig, ass, jeg lover." Erlend bare, "Jeg ringer han derre Nicolai-duden med én gang jeg, ass." "Fett, ass".

Kremt.

I går hadde jeg altså denne lite heldige episoden med oversett obligatorisk oppgave, så det var det kvelden i går gikk med til. I tillegg fikk vi plutselig et tilbud om å varme opp for et band på Garage i Bergen (!) i mars. Og jeg var helt i taket en liten stund, men så viste det seg at Erlend var i USA akkurat da. Men vi har en fyr som skal prøve å ordne noe der utover våren en gang.

I dag, etter at oppgaven (fytterakkern, den ble laber) var levert (Morten i ekspedisjonen på Matnat: "Hei. Jeg skal levere en oblig i SThKKK! ett-tusen, jeg."), møtte jeg mamma på Oslo City. Hun syntes garderoben min trengte oppgradering, så da dro vi på ekspedisjon med Visa-kortet løst. Jeg tror jeg kom godt ut av det.

Nå må jeg få rydda rommet her. Det ser ut som orkanen Lucifer har herjet. Problemet er så klart at jeg har alt for alt for mange ting. Og jeg bruker dem til og med jevnlig. Jeg klarer bare holde det ryddig i en uke eller så, så flyter det over alle bredder med én gang.

Surrrrrehuealisme.

Heyheyhey, hvordan kunne jeg glemme: GOD HELG!

Faenfaenfaenfaenfaen

Faen!

Jeg oppdaget nettopp at jeg har en obligatorisk oppgave i statistikk som skal leveres kokka 14.30 i morgen. Hvordan går det an å være så sløv?

Nå må jeg hjem for å hente læreboka, og tilbake på Blindern, for her ligger programmet jeg må bruke til oppgaven. Jeg håperhåperhåper at det ikke er for vrient.

14.50:
Puh, det ser ut til at det skal gå greit. Det var visst mest en oppgave av type "innføring i Minitab" (Minitab er statistikk-programmet). Ikke at jeg hadde brukt programmet før, men slike ting tar jeg rimelig fort. Nå tror jeg at jeg har laget alle plott og greier som skal gjøres der, og bare mangler analyse og et par regneoppgaver. Statistikk, ass. Lissom-vitenskap.

Ojojoj

Hej Morten,
It's Phil from Mt. Eerie. I got the email you sent to K records.
I would love to do an interview with you. Any time.
this is my address.
Phil

Gøygøygøy!

Oppgaveoppdateringoppfølger

Fra kursets hjemmeside:

14.02: Viktig: Fristen for innlevering av Oblig1 er forlenget til fredag 18.2.05 kl.2400 pga. problemene med serveren i forrige uke.

Så da dreit jeg i å levere den, selv om den i bunn og grunn er ferdig. Jeg titter litt på den etter forelesning i morgen, leverer den, og tar helg. Hoho, det er så ufattelig deilig å ha en timeplan som er helt tom etter torsdag klokka 10.

Hepp, nå ringte Gustaf. Jeg tror vi skal drikke en øl (selv om jeg nettopp ga bort alle pengene mine til USBL, Hafslund, NRK og UPC).

Detta vakke så gøy

I likhet med Stine, kjeder jeg meg fælt nå.

Formen er merkelig nok helt fin, selv om det ble en del øl i går (Mono er sannelig et av ganske få steder der man kan gå ut på en mandag uten å få anfall av agorafobi). Det at jeg valgte å skulke tretimersforelesning i databasesystemer fra klokka 9.15 tror jeg nok var smart.

Nå sitter jeg i kjelleren på Nils Henrik Abels hus og venter. Jeg skal nemlig levere en oppgave om diverse forholdsvis banale nettverksting i morgen, og der er det rett og slett ting som tar tid.

En av oppgavene er å pinge (dersom du ikke vet hva det vil si å "pinge", åpne opp et kommandovindu på maskinen du bruker (dvs. i Windows: Start->Kjør...->"cmd" [enter]) og skriv f.eks. ping www.microsoft.com) tre forskjellige maskiner med tre forskjellige pakkestørrelser for å se hvordan geografi og pakkestørrelser påvirker tiden. Problemet er at det kreves at man pinger alle maskinene med alle pakkestørrelsene minst 200 ganger. Det vil si 9*200=1800 ganger. Nå tar ikke en liten ping så lang tid, men med den største pakkestørrelsen tar det gjerne 0.2 sekunder, og så er det alltid en liten venteperiode. 0.2*1800=360, som skulle være ganske nøyaktig 6 minutter, men da tar jeg ikke med alle pausene mellom hver ping (som jeg strengt tatt ikke vet tiden på), eller det at programmet i ettertid går gjennom og trikser og fikser med dataene.

Jeg satt i går og lagde et Perl-program som gjør dette automatisk, og klargjør ting og tang slik at jeg enkelt kan plotte tallene. Men det tar tiiiid å kjøre dette. Kjeeedeeeliiig.

Og jeg vedder på at når det er ferdig så er det ett eller annet i produktet (om man kan kalle det det) som ikke funker.

Edit 15.42:
Programmet tok nesten en halvtime å kjøre, gitt. Og da det var ferdig, funket det - som jeg mistenkte - ikke spesielt bra å bare kjøre filene i MatLab. Heldigvis gikk det ganske greit å fikse det (litt hands-on-manipulasjon av data må da være greit, når noe helt åpenbart er feil i tallene). Nå mangler det bare å gjøre den dyptpløyende analysen av grafene. ("Åh, så overraskende, det tok lenger tid å få kontakt med en server i USA enn en som står på maskinrommet på IFI. Åh, så overraskende, det tok lenger tid å pinge en maskin med 1450 byte data enn med 64 byte."), samt å svare på et siste sprøsmål om ruting, så er jeg ferdig. Det tror jeg at jeg tar i morgen, gitt. Fristen er ikke før klokka 23.59.

Jeg har nemlig med meg et av PK-gavekortene nevnt under her, og jeg kjenner at det lengter etter å la seg bruke.

Edit 18.27:
Jeg blir deprimert av å handle på Platekompaniet. Greit nok, et par nyheter av relativt kjente artister var i utgangspunktet spikra på planen, men når de koster 150 kroner har jeg jo mye mer lyst til å gi de pengene til noen som faktisk bryr seg, nemlig Big Dipper eller Tiger. Så jeg gikk rundt og prøvde å gjøre noen kupp, men den PK-sjappa på Oslo City som lissom skal være Norges største og ha alt og greier og greier hadde ikke noe Hem, ikke noe Hella, ikke noe Deerhoof, ikke noe Cursive (!), og alt de hadde som jeg kunne ha lyst på var grisedyrt. Kanskje jeg bare har blitt for godt vant med nettkjøp. Jeg endte i hvert fall opp med:

• Low - The Great Destroyer
  
• Bonnie "Prince" Billy/Matt Sweeney - Superwolf
  
• Yo La Tengo - I Can Hear The Heart Beating As One (det eneste interessante jeg fant på najsprajs)
  
• Iron & Wine - The Sea And The Rhythm
  

Da hadde jeg fått The Platekompaniet Sucks Blues, og måtte kureres for dette med fruktbare besøk hos nettopp Tiger og Big Dipper:

• Liars - We No Longer Knew Who We Were EP (vinyl, blank på ene siden, og med finfin plakat)
  
• Deerhoof - Milk Man
  
• Hem - Rabbit Songs (jeg så et sted at den var ute av trykk, og går for noenogførti dollar på Amazon, da er 169 på Big Dipper et røverkjøp, og til og med i pappcover)
  

Gratulerer med meg

Jeg fikk Cd, tegning, pannnekaker(nei de lagde jeg jo selv),bok, men et kobberstikkkav guyuiuy kroghm og en ganske (ganske) god kebab, et tinnkrus, og en del spenn. Var det noe mer? d lissom? Gode folk!

Nei, hva i alle dszger gjørt jeg?

[11.45: Jeg var på nippet til å sensurere meg selv nå, en del timer senere, men det får duge med en edru oppdatering og oppsummering.]

• Edirol PCR-30 Midi Keyboard Controller
  
• Kobberstikk av Guy Krogh
  
• To bøker:
  
  
  
  • Karl Ove Knausgård - En tid for alt
    
  • Richard Meltzer - The Aestethics Of Rock (med Daniel Johnston-tegning på forsiden)
    
  
  
• Platekompani-gavekort på tilsammen 1000 spenn (søster: "Det var så kjedelig gave, så jeg slo heller til med litt mye.")
  
• 1000 spenn
  
• Et gammelt, fint tinnkrus
  
• The Beta Band - Heroes To Zeros
  

Slettes ikke verst.

25 år

Happy happy birthday to me me me me!

Dagens vers

Et lite appendiks bare. Dagens vers, hentet fra July, July av The Decemberists:

"And we'll remember this when we are old and ancient
though the specifics might be vague
And I'll say your camisole was sprightly light magenta
when in fact it was a nappy bluish gray"

Colin Meloy, ass.

Dette må ta slutt

5 kjedelige konserter på 4 dager, det må være en eller annen form for rekord.

På tirsdag var det release-konsert for The Vineyards på Mono. Det var tjåka fullt, faktisk så fullt at jeg ikke fant Andreas, Jens og Helene før konserten var over. The Vineyards spiller ganske streit, rett fram garage-pop-rock. En litt kjedelig Hives eller noe sånt. Når sant skal sies var de bedre enn de tidligere gangene jeg har sett dem, og de låter på sett og vis som de er modne for en plate. Men bra, det er det ikke. Dessuten ser de, med unntak av bassist Svein, utrolig kjedelige ut. BI-studenter spiller rock. Ikke bra.

På torsdag endte Even, Jens (en annen Jens) og jeg opp på U1, der The Margarets spilte (jeg fikk låne penger av Even). Det kan se ut som Fredrik er i ferd med å bli backline-tekniker for dem, og det er jo litt stilig, på en måte. Men musikken var veldig kjedelig. Nå har jeg aldri hatt noe sansen for The Smiths, og når The Margarets kopiere den livstrøtte jeg-har-bare-tre-toner-syngingen til Morrissey har de mistet meg for lenge siden. Noen av låtene var helt greie, men stort sett var det kjedelig, kjedelig og kjedelig. Det at et bortimot fullt U1 hadde blitt halvfullt innen konserten var over sier vel sitt.

Da var det mye mindre kjedelig når Kåre spanderte Sambuca på Btiz etterpå. Da merket jeg fort at jeg hadde både spist og sovet lite.

I går stakk Arild og jeg opp på Betong for å overvære Nybrott-konsept-saken. På scenen sto band med så teite navn som Planet Mastergod, Malossi (som av en uforståelig grunn hadde en stor fanskare med t-skjorter og det hele) og Fugentpecker. Alle sammen spilte en avart av stoner-rock, der Malossi hellet litt mot rock n' roll, mens Planet Mastergod var mer på metall-siden. Hvis du mener å ha lest ordet "Fugentpecker" en gang tidligere på denne adressen har du rett i det. Det var de jeg stilte lyd for på U1 en gang i høst. De var kjedelige den gang og de er kjedelige nå. Men egentlig synes jeg de andre bandene var enda kjedeligere. Malossi hadde for eksempel bare en og en halv låt, mens Planet Mastergod sannsyligvis bare hadde to riff. Da vi ikke trodde det kunne bli kjedeligere, så ble det det.

Etterpå stakk jeg ned på Strykejernet og møtte Andreas. Der var det bursdagsfest, men den ble en smule ødelagt av at en idiot lagde en helvetes masse bråk og slo til folk i hytt og pine. Jeg telte fire stykk som hadde fått seg en på tygga. En måtte hentes i ambulanse (i hvert fall var det snakk om det) etter å ha blitt trampet i hodet, en hadde trolig knukket nesa (og sto etterpå utenfor sammen med to andre bevæpnet med planker), mens bursdagsbarnet selv hadde dopapir i nesa og ispose på tinningen.

Hyggelig stemning.

(I teksten over er ordet "kjedelig" (med gradbøyning) brukt elleve ganger.)

PS. Den etterlengtede Ambulance Ltd-anmeldelsen er endelig ute. Jeg har nå fått direkte tilgang til publiseringsverktøyet (Ingve "retter stort sett bare et komma - eller lignende - i tekstene dine"), men måtte få en forklaring fra Ingve før jeg kunne skjønne hvordan det skulle gjøres.

Solen, mor

Jeg har holdt på med en låt en stund nå. Hovedidéen var grei nok, men det var verre å utføre det, samt å holde på visjonen gjennom hele produksjonen samtidig som jeg prøver å følge opp alle de småidéene som er nødvendige for å nå målet.

Litt annerledes enn den opprinnelige idéen har det nok blitt, men det er nå sånn det må gå. Men jeg er ikke helt sikker på om den er helt ferdig, eller om det er noe særlig bra i det hele tatt, så jeg trenger noen råd. Kom så med dem.

Captain Democracy - I Had The Sun

Ja, det er lasergitar. Ja, jeg har samplet litt konversasjon. (Den bør forresten høres på ganske høyt, eller i hörlurar.)

Morten bruker øynene

Jeg ser at jeg er 3 dager yngre enn Pizza Grandiosa. Det er litt skremmende, men jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør det skremmende. Kanskje er det rett og slett skremmende å finne en binding mellom meg og selve symbolet på norsk forfall, slapphet og kommersiell idioti, samme hvor vilkårlig og ubetydelig den er.

Jeg ser at kroppen min reagerer merkelig på en hel dag på brennstoffene kaffe, luft og datamaskiner. Stiv nakke som forplanter seg helt ut i kjeven og lett svimmelhet (i det hele tatt et ganske lett hode, merkelig nok), en slags uhåndgripelig vondt i ryggen som på en måte er knyttet til den intense rumlingen i magen, en apatisk, zombie-aktig holdning til alt, som gjør at jeg kan sitte å arbeide foran en skjerm time etter time, uten noe å forbrenne, og uten å bli gretten. (Jeg har fått i meg litt nå, så det er ingen grunn til bekymring.)

Jeg ser at Endre har kommet med ny diktsamling, og den får noe veldig skryt i Dagsavisen. Det begynner å bli en stund siden jeg snakket med Endre nå, så jeg skal ikke påberope meg noe nært vennskap, men det er i hvert fall hyggelig at det går bra for han. Jeg har den forrige samlingen hans, Ribbeinas vingespenn, og den er tidvis veldig fin.

Jeg ser på Dagsrevyen at i en eller annen dyrepark et sted i Europa (husker ikke hvor, Polen?), har de måttet analysere DNA-prøver for å finne ut at tolv av deres 13 pingviner er hannkjønn. Pingvinene har nemlig funnet seg til rette i tilsynelatende velfungerende homofile forhold, med rede, sex og det hele, og tydeligvis er det ikke så lett å bare se hvilket kjønn de er (ikke spør meg). Problemet er selvfølgelig at det ikke blir så mange avkom av det, og at dyreparken sannsynligvis har lyst til å fortsette å ha pingviner. Hunn-pingviner er visstnok på vei fra Sverige.

Dagen, versjon 38

10.30
Opp som en løve, ned som en slacker. Jeg bestemmer at det er høyst tids- og stressbesparende å lese innholdet i dagens databasesystem-forelesning hjemme enn å mase opp til Blindern for én skarve times forelesning (som ville være alt jeg hadde tid til). Ingen frokost, fordi ris med ketchup ikke virket så alt for spennende. Det er mye næring i kaffe, er det ikke?

12.00 (-ish)
Ringer Erlend (eller var det han som ringte?) og får bekreftet at vi har ordnet øving i 3-tiden. Dermed utgår muligheten jeg hadde til å intervjue Mercury Rev (!). Ikke hadde jeg hatt noe å spørre om heller, så det er kanskje like greit.

14.00
Møter som avtalt opp hos Motlys Casting på Grønland. For et par uker siden, da Erik, Erik, Arild, Ingeborg og jeg var på Internasjonalen kom det en fyr bort til meg og lurte på om jeg ville være kommunist-statist i filminnspillingen av Gymnaslærer Pedersen (Dag Solstad, for protokollen). Etter litt skepsis ga jeg til slutt fra meg telefonnummeret. I dag fyllte jeg ut et skjema og ble tatt noen bilder av. Og helt til slutt ble jeg stilt et spørsmål jeg regner med at jeg aldri har hørt før og aldri kommer til å høre igjen: "Kan du skyte med våpen eller gå på rulleskøyter, du da?" Vi får se hva det blir til.

15.20
Øving. Andreas spanderer en pose rosinboller på meg, siden jeg klager litt over ikke å ha spist. Vi er ganske dårlige den første timen eller så, deretter kommer det seg ganske bra. Vi nailet en av de nye låtene (jeg tror til og med teksten falt på plass, gjennom ren improvisasjon). Den andre nye sliter jeg litt med. Jeg tror ikke vi kler det heavy-rock-riffet jeg hadde laget til den. Andreas digget det, men egentlig låt det bare rotete og grøtete, tror jeg. Erlend følte seg i hvert fall ganske lost. Vi er rett og slett ikke gode nok til å spille heavy, tror jeg. Men den nye Super Overdrive-pedalen falt veldig naturlig inn i oppsettet mitt lydmessig. Det er supert med mer mer mer fuzz hele tiden. Fysisk er det litt verre, for pedalbrettet begynner å bli fullt, spesielt med tanke på at alle pedalene, unntatt tuneren bør være lett tilgjengelige, for å kunne skrike, spille, kommunisere med de andre og tråkke (og råkke, hehe) samtidig.

19.00 (-ish)
Andreas, Erlend og jeg lagde tunfisk-salat med egg (godt) og så på Lightning Bolt-DVDen The Power Of Salad And Milkshakes (så uendelige passende!) mens vi spiste og drakk øl. DEN ROCKER! %%&%"@£$€%%! Selvfølgelig ringer pappa midt i Ride The Sky, låta jeg har ventet på hele tiden. Han lurer på hva jeg ønsker meg til bursdagen min. Jeg ønsker meg MIDI-USB-keyboard, sånn at jeg kan lære meg å spille piano igjen.

21.00 (-ish)
Andreas brenner mp3-er og LaserBeast-DVD mens Erlend og jeg slapper av og ser på Mythbusters og ymse drit på TV.

22.00 (-ish)
Vi hører litt på den nye Beck-plata og Decemberists som covrer Joanna Newsom mens vi ser på Found Magazine. Så stikker de hver til sitt.

23.00 (-ish)
Jeg er så godt som ferdig med et blogg-innlegg som heter "Dagen, versjon 38". Huh? Skriver jeg dette, tenker jeg dette nå? Nå? Nå?

Joda

Det går bedre i dag (selv om jeg var på drittjobben i dag også). Og gårsdagens post var på ingen måte noe fisking etter sympati, det var bare litt gørr som måtte ut etter at det meste hadde gått i feil retning enn stund.

Og for de som lurer så er "gørr" slikt som befinner seg inni fisken som man ikke vil spise, og som gjerne også kalles "slo". På engelsk er det tilsvarende ordet "gore", og da er det jo litt artig å tenke at USA ikke var så langt unna å få en president som het Aleksander Gørr.

I likhet med Erik har pennen min ligget alt for dypt inne i roteskuffen i det siste, selv om det i motsetning til hos Erik aldri har dreiet seg om noe (halv-)bevisst valg fra min side. Jeg har vel rett og slett hatt en liten sperre, og det har verken kommet musikkskriverier eller låter ut av meg.

I dag etter jobb og tidenes billigste middag tok jeg tyren ved hornet og bestemte at nå skulle det skje noe. Uansett. Og noe skjedde. I løpet av, tja, 15-20 minutter hadde jeg en fiks ferdig anmeldelse av Ambulance Ltd-plata, som jeg til alt overmål er relativt fornøyd med. Klok av skade sendte jeg den av gårde før jeg rakk å tenke meg om og bli skeptisk. Hvis jeg bare kan få til mer eller mindre det samme med Mercury Rev og Bloc Party, samt de 2-3 halvferdige låtene, så kan vi begynne å snakke om Morten som et velfungerende menneske igjen.

Og morgendagen kan fort se ut til å romme mye rart, men det kommer jeg nok tilbake til, for nå skal jeg snart se Lightning Bolt-DVDen The Power Of Salad And Milkshakes. Det blir gøy!

Drittdag

5. februar 2005, jeg hater deg.

Dritt #1: Fyllesjuk. Det skulle jeg forsåvidt klart å takle (er ganske flink etterhvert), men det ligger i bunn av alt, og bidrar til å gjør alt verre.

Dritt #2: Jobbing. Fy faen, som jeg hater den jobben. Jeg har vel sagt opp to ganger også, men er alt for lat til å finne meg ny jobb. Nå har de til med begynt å kreve at vi video-dudesene skal hjelpe til oppe i kiosken. Det betyr at vi lissom skal gjøre en jobb vi ikke er det minste opplært i for at de andre skal få lunsjpause. Faen.

Dritt #3: Blakk. Jeg trodde jeg skulle få lønn i går, men fant ut at disse idiotene plutselig har byttet lønningsdag fra 5. til 15., selvfølgelig uten å si fra til oss. Det betyr at jeg fram til 15. har minus hundreogettellerannet på konto og omtrent 40 kroner i lomma. Sett i lys av dette var det ikke så lurt å dra ut i går (spesielt ikke med tanke på at turen gikk innom Summit 21), men jeg trodde jo at jeg skulle få/hadde fått lønn.

Dritt #4: Regninger. I går fikk jeg jævla lisensgiroen (de ferska meg med TV-en på i fjor), og i dag kom det enda flere regninger. Dette går dårlig sammen med dritt #3. Nå har jeg regninger for mer enn det jeg får i studielån og lønn til sammen, eller i hvert fall forsvinner bortimot alt.

Dritt #5: Kjøkkenet. Da jeg gikk ut i går satte jeg på oppvaskmaskinen. Av en eller annen grunn stoppet den midt i programmet, og av en eller annen grunn luktet oppvaskvannet helt horribelt. Jeg har fått i gang maskinen igjen nå (tror jeg), men det lukter fortsatt død på kjøkkenet.

Dritt #6: Konsert. Jeg hadde planlagt å stikke på USA Is A Monster på Spasibar i kveld, men med bare 40 likvide kroner, går ikke det så bra, ettersom det koster 50 i døra.

Dritt #7: Vi hadde planer om å øve i dag, men så kom Erlend plutselig på at han måtte i 80-årsdag til bestefaren til kjæresten eller noe sånt. Og siden lørdag er den eneste dagen i uka vi kan øve, ser det ut til at det blir en uke til. Lørdag er en drittdag å ha som eneste øvingsdag. Dritt! Og ikke får jeg tak i han som muligens har et øvingslokale å leie ut.

Dritt dritt dritt dritt bæsj.

Yaya's diary

David-Ivar Herman Düne skriver om Oslo-oppholdet. Woohoo!

"This kid we stayed with last time, who goes by the name of Captain Democracy gives me a CD of his new project."

Bilder fra amerikaferden

Jeg skal ikke bruke unødvendig tid og plass (heh) på å skrive mer eller mindre det samme som Arild allerede har gjort. Vi var jo tross alt på akkurat den samme turen, selv om min vinkling på et par punkter hadde vært noe annerledes.

Det jeg derimot skal gjøre er å legge ut noen bilder. For enkelhets skyld har jeg lagt det inn i et (selvlaget, for the record) bildegalleri:


Se hvilken flott søppelkasse jeg fant i New York!

De fleste bildene er selvforklarende og/eller meningsløse, men jeg tror det bør nevnes at nr. 30 er bygget vi bodde i, at alle skyline-bildene er utsikten fra leiligheten i det samme bygget, at nr. 31 er Brooklyn Bridge fra kjedeligst mulige vinkel og at 33 er Ground Zero. Dessuten er bildene i kronologisk rekkefølge.

For mer informasjon, innbefattet flere bilder og video av utsikten fra leiligheten, referer jeg igjen til Arild.

Ellers vil jeg gjerne anbefale albumet til Ambulance LTD. Det er kanskje ikke banebrytende, men det virker som god og gjennomtenkt pop-rock med elementer fra 60-tallspop, space-rock, shoegazing og folk og mye annet (takk til Daniel for anbefalingen og til Playground for promoen).

Etter oppfordring fra fansen, kommer det her bonusbilde, tatt på veien til MOMA torsdag morgen. Å putte det inn i bildegalleriet vil enten være unødvendig mye jobb eller medføre oppføkking av kronologien, så vi tar det helt separat:



You is welcome.

Jet lag

Hallelujah, nå er jeg trøtt. Men etter mye om, men, og, rot og surr, feillistinger, fulle fly og trege fly og til slutt en bil med flatt batteri er jeg i det minste hjemme. Takk for det, nå skal jeg besvime på sofaen. Men ikke før jeg har oppsummert The New York City Loot:

• Boss Super Overdrive (hey, bare 55 dollars!)
  
• et par funky solbriller
  
• en grå t-skjorte med en pistol som skyter blomster på
  
• en gul t-skjorte med brune fjell på
  
• en brun t-skjorte med hjorter, stengler og hjerter på
  
• Deerhoof - Apple 'O
  
• Bright Eyes - I'm Wide Awake And It's Morning
  
• Herman Düne - They Go To The Woods
  
• 1 liter Glenfiddich 12 år
  

Slettes ikke verst, i hvert fall med min økonomi, men jeg slår jo selvfølgelig ikke Arild, som kjøpte seg gitar. En Fender Telecaster Highway One.

God natt.