Au

Jeg har vondt i hodet. Ikke sånn oioioi-jeg-drakk-visst-for-mye-i-går-vondt i hodet. Nei, for jeg drakk bare et par øl i går, og satt hjemme og koste meg med The Big Lebowski ("Sometimes you eat the bar, and sometimes the bar eats you"). Det hele skyldes fredagen, da jeg drakk veldig mye øl.

Det var bursdagsfeiring med tilhørende Harmonica-konsert på Pigalle, og jeg hadde vært på Kunstnernes Hus og fått forskudd på lønn.

Alt som foregikk er litt for mye å skrive, men poenget er at da jeg kom hjem og skulle låse sykkelen i bakgården, var jeg ikke helt stødig. Naboen i første hadde fest, og det sto noen utenfor og skulle inn. Jeg presterte å falle over sykkelen, rase med meg et par andre sykler, og på toppen av det hele dunket jeg hodet inn i sykkelstativet. Først da jeg, liggende oppå sykkelen ytret den megetsigende stavelsen "au" brast alle i latter.

Litt gøy, litt flaut. Og ganske vondt - fortsatt.

Og dette var etter at Andreas og jeg hadde stagedivet inn i garderoben på Pigalle. Det var bare gøy. Og litt vondt. Men som jeg kommenterte overfor Andreas: "Litt stump vold er aldri kjedelig".

Little Wings!

"Every shoulder has a highway you can cry on"

Herregud, hvorfor har jeg ikke oppdaget Little Wings før? Det er jo fantastisk fint, og så absolutt opp mitt tre (og litt ut på grenen). Man skulle jo tro at jeg allerede hadde full oversikt over alt Phil Elvrum- og Microphones-relatert, men den gang ei.

Discover Worlds Of Wonder er den fineste plata jeg har lasta ned på leeenge, og jeg har lasta ned mye. Wonderue er søren ikke langt bak. Nå må jeg bare finne resten.

Sitatet over er tatt fra Airport In Your Heart, og her kommer enda et, fra en annen super låt, The Shredder:

"I practiced moves out in the yard
that way the landings aren't so hard
You've seen it in a magazine
It's not as easy as it seems"

Det er ikke så komplisert eller dypt, men det er forbanna fint.

Mythbusters

Discovery Channel er fantastisk innimellom. Aller best er programmet Mythbusters.

Mythbuster er to gærninger som har drevet mye med spesialeffekter og denslags som har satt seg fore å avkrefte såkalte urbane myter. De gjør dette med så stor vitenskapelig presisjon de kan innenfor TV-underholdningens rammer. Ikke spesielt vitenskapelig, med andre ord.

De har testet hvorvidt det kunne stemme at en liten gutt spiste masse Pop-rocks (sånn brusende godteri), etterfulgt av ganske mye brus, og magesekken hans eksploderte. Til dette brukte de en grisemage, som for moro skyld ble hengt opp inni i en skjelettmodell, og med trykkmåler og det hele. Da det ble klart at magen ikke kom tli å sprekke, satte de sin ære inn i å få det til, samme hva de måtte putte inn i den. Masse bakpulver og mye mer brus gjorde susen.

De har funnet ut hvorvidt man blir våtest av å løpe eller gå når det regner. I stedet for å vente på regn, konstruerte de regn i en flyhangar, og farget regnet rødt. Dessuten kledde de seg i latex under bomulls-kjeledresser som de veide før og etter de gikk/løp gjennom regnet. Konklusjonen var klar. Hvis det regner: gå.

De har testet myten om en mann som for moro hoppet mot vinduet i 24 etasje. Bare for å være klovn. Plutselig ga vinduet etter, og mannen falt ut. De hentet inn samme type glass som brukes i skyskrapere og monterte det i en glassramme. Videre måtte de ta høyde for at det kunne være trykkforskjell mellom innsiden og utsiden av bygningen, så de gjorde trerammen til et lufttett kammer, som de sugde luft ut av med en løvblåser. Dette var en sann myte, og de fikk da også til å knuse ruta, med en spesialbygget vogn med vekt rundt 75 kg og fart på oppunder 10 km/t.

De har også teste hvorvidt det er mulig å rømme fra Alcatraz midt på natta i en flåte bygget av regnfrakker og lim. Det er mye strøm i San Francisco-bukta.

Og mye annet. Det er herlig, kvasi-vitenskapelig underholdning. Jeg digger det.

The Decemberists!

Men jeg kom meg jo slettes ikke på Blindern med det første. Jeg tittet innom Pitchfork, og der var det nyheter om det neste Decemberists-albumet. VI GLEDER OSS!

Bare hør hva Colin Meloy har å fortelle om det:

"The record is more ambitious and dynamic than anything we've done to date; subject matter includes, but is not limited to, Portland male prostitutes, Spanish child princesses, Cold War spies, joint suicides, injured soccer players, the ghost of a dead barrow boy, a mourning sea-widow, politico celebrities and cannibals. A shining moment of the record will no doubt be the 8½ minute long 'Mariner's Revenge Song', which is, in essence, the monologue of a man who has been swallowed by a whale and has there met his arch-nemesis. Hi-jinx ensue."

JA!

(Decemberists er for øvrig også fin frokostmusikk.)

Frokostmusikk

Etter at jeg sluttet som sivilarbeider har jeg flere dager i uka hatt forholdsvis god tid om morgenen. Studenttilværelsen er hyggelig sånn. Så da blir det tid til frokost. Ikke noe ekstravagante greier, men noen brødskiver, et par kopper kaffe, Dagsavisen. Og musikk. Frokostmusikk. Radio suger.

Så jeg har prøvd å finne ut hva som er god frokostmusikk. Man setter jo ikke på riffrock, blipp-blopp-støy, hip hop, glitch eller dronerock om morgenen. Det passer bare ikke. Men det må ikke være for rolig og depressivt heller.

I dag spiller jeg Cowboy Junkies - The Trinity Sessions. På vinyl. Den er en gammel frokostfavoritt.

Andre gode frokostplater er:

• Hem - Rabbit Songs
  
• Tape - Milieu
  
• Sagor Och Swing - Allt Hänger Sammen (men disse to siste har jeg ikke lenger)
  
• Björk - Medúlla
  
• Elliott Smith - XO
  
• Smog - Knock Knock
  
• Tom Waits - Alice (men bare hvis det regner)
  
• Iron & Wine - The Creek Drank The Cradle
  
• Bonnie "Prince" Billy - Ease Down The Road
  
• Herman Düne - Mas Cambios
  

Så det mangler egentlig ikke på alternativer. Jeg har sikkert glemt en del også.

Noe er også situasjonsbetinget. Er det sommer og man har venner på besøk, er selvfølgelig Lillebjørn Nilsen et godt valg (Fin Frokost!). Er man fyllesjuk, kan for eksempel Leonard Cohen eller noe annet veldig stillferdig være bra, men bare de tre-fire første platene.

Men poenget er at jeg liker frokostmusikk. Så får vi heller spare Sonic Youth, Talking Heads og Television til senere på dagen.

Apropos Television: To plakater kom i posten i går:



Kjøpt her. Nå skal det bli fint her.

(Ouff, komme seg opp på Blindern, nå. NÅ.)

Helgen, versjon 43

Fredag

Klokka 15 møtte jeg til jobb på Kunstnernes Hus. Det er ikke spesielt spennende å sitte der og ta imot billettpenger, spesielt ikke når folk blir sure fordi de må betale, enten fordi de er kunstnere og ikke helt skjønner at det at det heter "Kunstnernes Hus" ikke betyr at de eier det, eller fordi "alle andre" har gratis inngang. Men alt i alt er det en helt OK jobb.

Etter flaggsenking og stenging klokka 18 (når det begynner å nærme seg den beryktede fredagskvelden på Huset, er det bare å se til helvete å komme seg vekk) stakk jeg innom Andreas. Andreas, Jens og Even hadde planer om å gjenopplive bandet Schnulst, som i sin tid spilte coverlåter - men med overlagte feil. Det ble litt spilling på gitarer med Andreas og jeg som kjempet om å spille solo på henholdsvis blokkfløyte og melodika. Og så ble det jo øl, og som vanlig hos Andreas - black metal, glitch-electronica, egenprodusert støy og lo-fi i skjønn forening på anlegget.


Andreas har en kosmonaut hengende i taket på rommet sitt.

Even måtte sove, men Jens, Andreas og jeg følte vi skulle gjøre en skikkelig, ordentlig fredagskveld ut av det, og stakk på Mono. Det var forsåvidt en ganske ordinær Mono-fredag, bortsett fra at Jens drakk gin & tonic, Andreas drakk white russian og jeg drakk whisky. Men vi så noe gøy.

En jente som satt ved bordet ved siden av oss kom - i utgangspunktet forholdsvis ordinært - tilbake fra en tur på do. Etter noen minutter oppdager vi at hun på turen hadde skaffet seg hale. Hale i form av en liten halvmeter dopapir som hang ut av buksa bak. Vi valgte selvfølgelig ikke å diskret nevne det for henne, men i stedet å le i skjul. Very evil.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha vært der da hun kom hjem (hun hadde nemlig fremdeles ikke merket det da stedet stengte og alle dro) og oppdaget det.


Jeg håper Mono virket litt klarere gjennom objektivene installert i hodet mitt, men jeg er slettes ikke sikker.

Lørdag

Det er døllt å bli tildelt lørdag som eneste mulige øvingsdag, ettersom både Erlend og jeg rett som det er skal jobbe på ett eller annet tidspunkt, og lørdag formiddag ganske ofte er viet hodepine og generell sløvhet. Og når formiddagen i tillegg var viet et særdeles vandrende trommesett og en ny bassforsterker som var alt for stor og avansert for oss, ble det ikke mer enn en sånn passe øving.

Utover kvelden ble jeg alt for slapp - og var alt for blakk til å gjøre noe seriøst, men Andreas og Jens kom over. Vi drakk masse kaffe, så The Man Who Wasn't There, og etterpå drakk vi champagne og spilte yatzy, før jeg ble DJ Godnatt som bare spilte godnattsanger. Helgens beste kombinasjon.

Søndag

Jeg skulle være på jobb halv tolv for å åpne utstillingen. For å få greit med tid, tenkte jeg å stå opp halv elleve. Så jeg satte vekkeklokka på 11.30. Veldig smart. Mirakuløst nok var jeg på Knusernes Hus 11.45. Og da hadde jeg i mellomtiden forsert Telthusbakken.

Det er litt artig med denne utstillingen. Når de besøkende kommer og betaler inngangen, titter de kanskje litt i katalogen til Mette Tronvoll, for henne har de hørt om. En liten stund senere kommer de ned med store øyne, blar fram og tilbake i katalogen til Simen Johan, spør og graver, og ender gjerne ofte opp med å kjøpe katalogen. Han lager utrolig stilige, skumle og småsurrealistiske bilder. Masse onde, tidvis sterkt - men umerkelig - datamanipulerte barn som gjør absurde og skumle ting.

Oh [Smog]

Selv om det fortsatt er Elliott Smith-uka, må jeg få lov til å annonsere at Hederos & Hellberg-t-skjorta er i ferd med å få skarp konkurranse om favoritt-skjorte-stempelet. Tirsdag i forrige uke kom Oh [Smog] i posten.

Den er fin.



Det som var litt teit var at folka på Drag City ikke hadde fått med seg at jeg skrev at hvis noe av det jeg bestilte var utsolgt, skulle de sende en Drag City-t-skjorte i stedet. Så jeg fikk en lapp der det står at de skylder meg 14 dollars (IOU), som jeg praktisk nok må sende fysisk til dem for å få noe for den. Klønete.

"When they make the movie of your life
they're gonna have to ask you
to do your own stunts
Cause nobody, nobody, nobody, nobody
pull off the same shit as you
and still come out all right"

St. Elliotts dag

"Because your candle burns too bright
Well, I almost forgot it was twilight"

"It's a picture perfect evening and I'm staring down the sun
Fully loaded, deaf and dumb and done
Waiting for sedation to disconnect my head
or any situation where I'm better off than dead
Sweet Adeline"

(Pstereos Elliott Smith spesial)

When I was drinking, when I was with you

Jeg ser at Hem har kommet med nytt album, Eveningland, pluss en splitt-EP med Autumn Defense. Man kan laste ned klipp fra hjemmesiden. Det høres unektelig nesten like pent ut som debuten Rabbit Songs.

For de som ikke kjenner til Hem fra før, klipper jeg litt fra en anmeldelse jeg skrev til Utelivsguiden rett før idiotmagasinet gikk konkurs, og som således aldri ble publisert:

"Hem spiller umåtelig vakre sanger, pakket inn i herlige arrangement med gitar, piano, mandolin, pedal steel, strykere og alt som er harmonisk og fint. I hovedrollen har vi Sally Ellysons stemme, som sender tankene til Beth Orton, Margo Timmins i Cowboy Junkies og andre damer som kan synge slik at unge menn smelter til en liten dam på gulvet.

(..)

Nært sagt alle sporene gir meg bare lyst til å legge meg ned på gulvet og gråte, uten noen åpenbar grunn, og klemme noen hardt og lenge. Rabbit Songs er balsam for slitne sjeler og legger seg som en varm dundyne rundt hjerterota på kalde dager."

Jeg tror jeg må på jakt i morgen, til tross for at det er St. Elliotts dag.

Firetusen

Omtrent en måned etter at jeg startet denne bloggen, det vil si mot slutten av august, la jeg inn en liten treff-teller, rett og slett for å se om det var noen som leste her.

Dæven døtte! Nå, knappe to måneder senere, har den passert 4000!

OK, tusen av treffene er meg. Minst. Og det er sikkert mye de samme menneskene som titter innom igjen og igjen (hei vent, skulle det være negativt, lissom?), men likevel.

Hvis ikke det hadde dukket mennesker innom hadde jeg aldri giddet å skrive noe som helst. Takk.

(Og hvis du ikke finner telleren, er det fordi den er bittebitteliten, og ligger under den "Powered by Blogger"-knappen.)

Og forresten: Denne uka er erklært Elliott Smith-uka. Den nye plata kom i posten i dag, og den er minst like nydelig på CD som MP3. Alle må høre på Elliott Smith, hele tiden. Alle platene.

Piktsjøs

Et par bilder fra festen. (Jeg tok bort noen, ettersom jeg kom på at dette ikke skal bli noe føkkings meg-og-mine-venner-bildegalleri.)


Resultatet av dobbeltpedal-lufttromming til Pantera i 5-6-tiden.


Portrett av skeptikeren som ung mann.

Og jeg fikk det for meg at jeg skulle ta bilder av folk veldig nærme. Det ble litt stilig

Innfylltingsfest

Det var innflyttingsfest hos Even og kompani i går. Jeg var hjemme i 11-tiden i morges. Jeg er sliten. Jeg har ikke orket å kle på meg skikkelig. Jeg hører på Palace Music.

Som innflyttingsgave lagde jeg to CDer med skitten grommusikk som de forhåpentligvis ikke har hørt. Jeg fikk spilt en del fra dem på festen, men ble da stadig servert kommentarer som "sett på noe noen andre enn deg har hørt, a!". Forsåvidt rettferdig nok. Slik var CDene:


BUTTERFLY EFFECT

1. The Decemberists – Billy Liar
   
2. Herman Düne – Sunny Sunny Cold Cold Day
   
3. Volcano. I’m Still Excited!! – Trunk Of My Car
   
4. The Flaming Lips – Brainville
   
5. Gravy Train!!! – Titties Bounce
   
6. The Dismemberment Plan – 81/2 Minutes
   
7. Deus – Suds & Soda
   
8. Q And Not U – So Many Calls
   
9. Interpol – Slow Hands
   
10. Hot Hot Heat – Bandages
    
11. Dogs Die In Hot Cars – Godhopping
    
12. Dexy’s Midnight Runners – Come On Eileen
    
13. The Wrens – Faster Gun
    
14. Captain Democracy – I Just Wanna Rock
    

CHAOS THEORY

1. The Dismemberment Plan – Girl O’ Clock
   
2. Liars – Mr. You’re On Fire Mr.
   
3. Lightning Bolt – Ride The Sky
   
4. Gang Of Four – Ether
   
5. Modest Mouse – Shit Luck
   
6. Cursive – Downhill Racers
   
7. The Modern Lovers – Roadrunner
   
8. Richard Hell and the Voidoids – Blank Generation
   
9. Tom Waits – Kommeniezuspädt
   
10. Deerhoof – Panda Panda Panda
    
11. Erase Errata – Ca. Viewing
    
12. Les Savy Fav – The Orchard
    
13. Wire – Dot Dash
    
14. !!! – Me And Giuliani Down By The School Yard
    

Og jeg var spesielt fornøyd med coverne (begynner så smått å skjønne noe av Photoshop, nå):

Dette ække reklame

Jeg skriver om ting som har hendt meg.

Vi hos Pstereo forsøker støtt og stadig å bryte ny is, eh, nei. Vinne nytt land, skape nye fronter... nei. Finne på noe nytt! innen sjangeren "plateanmeldelse". Denne gang satte vi alle ledige penner og knottetrykkere i gang med gale onkel Tom Waits' nye plate. Noen hadde ikke hørt før, andre var blodfan. Jeg måtte til og med overlevere brent kopi til en av gutta for at det skulle gå.

Resultatet ble ganske bra.

"Did you bury your fire?
Yes sir!
Did you cover your tracks?
Yes sir!
Did you bring your knife?
Yes sir!
Did they see your face?
No sir!
Did the moon see you?
No sir!
Did you go cross the river?
Yes sir!
Did you fix your rake?
Yes sir!
Did you stay down wind?
Yes sir!
Did you hide your gun?
Yes sir!
Did you smuggle your rum?
Yes sir!
How did I know?

Don't go into that barn!"

Sirup

I Dagsavisens "Du store verden"-spalte (som så vidt jeg kan se ikke er på nett) leste jeg i dag om å svømme i sirup.

Det viser seg nemlig at man ikke svømmer noe saktere i sirup enn i vann. Den økte friksjonen oppveies nemlig fullstendig av den økte framdriften man får. Det herlige med dette er at det var en forsker som fyllte et helt basseng med vann tilsatt fortykningsmiddel slik at det ble like tykt som amerikansk lønnesirup og fikk en gjeng frivillige til å hoppe uti, blant annet en som nesten kom med på det amerikanske OL-laget.

Det er sånn informasjon jeg elsker å spare på. Jeg har en del sånt på lager.

For eksempel at den bittelille øystaten Tuvalu har solgt rettighetene til å bruke domene-etternavnet .tv for en haug av millioner årlig. Pengene brukes på sykehus og å sikre mot orkaner og andre fine ting. Det er heller ikke mange årene siden steiner med hull i sluttet å være gangbar myntenhet i Tuvalu. Jo størrre steiner, jo mer var de verdt. "Banken" var et sted - en slags park - der alle hadde steinene sine oppbevart. De fungerte ikke som penger i normal forstand, men alle visste hvem som eide hvilke steiner, og så ordnet de seg ut fra det.

Hvor var vi?

Jo. Altså.

Det var stas å spille på Mono. Spille på Mono. Spille på Mono! På Mono! (En god ting kan ikke gjentas for ofte.) Vi fikk mye ros av Runar etterpå, selv om han mente at Andreas nesten slo for hardt på trommene til å spille på et så lite sted. Han om det, vi liker trommer. Trommer er gøy.

Apropos trommer så stilte Tommy Tokyo med et lite handicap. Trommemannen deres våkna med sterke magesmerter som viste seg å være tarmslyng. Man spiller ikke konsert med tarmslyng. Heldigvis spilte de en type musikk som klarer seg uten trommer, og besetningen kassegitar, fele og trekkspill er ikke å forakte. Spesielt ikke når låtene er fine. Det litt ekstra merkelige er at da felemannen Eivind skulle ut for å hente trommemannen (det var han som skulle ha med trommesett) - før de visste at han var syk - slo han (Eivind, altså) hodet og begynte og blø. Så da Eivind fikk dratt trommemannen ned på legevakta, måtte han sy litt han også. Sykt, ass. Helt sykt.

Johnny Poe spilte musikal-pop med ballonger, smoking og en forvokst Annie på annenvokal. Selv om det var flinkt, showete og innøvd var det egentlig ganske dritt.

Men vi er nok et stykke unna å vinne Zoom. Ikke har vi tid til Norgesturné heller.

Etter konserten kom det en fyr som driver et studio bort til meg. Han hadde gjort en greie med noen andre band som så vidt jeg fikk med meg (jeg hadde ikke akkurat hvilepuls) var at de kom i studio, gjorde tre låter gratis og tok runden til alle plateselskapene. Hvis det ble napp, gjorde de resten/mer/whateva i studioet hans, hvis ikke hadde bandet fått tre demolåter gratis. Han måtte høre demoen og tenke litt på det sa han, og vi var visst langt fra de eneste han hadde kontaktet. Men hvis det går gjennom er det jo knallallallfett.

Edit: Jeg må jeg nesten nevne at det var... eh... interessant å være på jobb klokka 9 i dag morges. Spesielt når jobben var å montere kunst. Nå begynner jeg i tillegg å bli syk, har slitt meg ut ytterligere med å hente forsterker og stæsj på Mono med sykkel, og ligger cirka tre mil etter i studiene, både hva pensum og oppgaver angår. Rock 'n roll, ass. Den tar död på mig.

Urørt-ting

Ekstranummerhitten I Just Wanna Rock har endelig kommet seg ut på Urørt. De har en sånn teit regel at når man først har lagt ut tre låter, kan man ikke laste opp mer enn én låt per måned. Og nå er det en måned siden jeg la ut Sad Song #1.

Erik har også endelig fått orden på sakene sine og fått sangen sin ut på det store internettverket, under det supre navnet Tijuana Teleporting Services (kan ikke nevnes for ofte). Finfin låt, og jeg er med på forsiktig, forsiktig koring og shaker.

Ellers har vi, de kjekke guttene i The Brute Choir, blitt invitert til å være på Radio Tango i morgen, i forbindelse med Zoom på Mono senere på kvelden. Det blir interessant. Det kan jo umulig bli mer pinlig enn nattsendingen på Radio Nova.

Stor moro

Konserten var moro. I Just Wanna Rock som ekstranummer med ukulele, blokkfløyte og tamburin (selvfølgelig Herman Düne-style, uten bruk av mikrofoner) var en slager. De lærde strides om hvorvidt blokkfløyte-soloen til Andreas var hørbar og bra, eller ikke-hørbar og sur. Jeg stoler på Andreas' utpregete melodiske sans og sier at det var tidenes blokkfløytesolo. Jeg var for opptatt med å spille ukulele til å høre noe særlig av den der og da.

Etterpå gikk vi opp til Radio Nova for å være med på nattsendingen. Som forventet ble det helt udugelig, ubrukelig radio. For eksempel glemte han teknikeren å fortelle oss et par essensielle ting, som at det han sa fra tekniker-rommet inn på våre headset ikke kom ut på lufta, eller at det er den røde lampen som angir hvorvidt vi er på lufta eller ikke.

Men vi fikk da i hvert fall lirt av oss historier om kommende Oseania-turné, Erlends femten-om-dagen diett, at vi skal spille på Mono på tirsdag og sånt. Andreas ble spurt om hvilke trommehelter han hadde, og presterte å si "Jeg vet da vel ikke hvem James Bonham er jeg, vel." Stor moro.

Og plutselig kom det masse mennesker inn i studio, angivelig på leting etter en Torkild Jemterud. Da ble programmet, som hadde vært verdens dårligste, enda dårligere.

Kilden disse menneskene kom fra, var gangfest i etasjen under. Så dit dro jo vi også. 15 kroner for en flaske øl, provisoriske barer på diverse kontorer, iTunes på alle rom, og helt sinnsvakt mange drita folk.

På det jeg ble fortalt var Glassbarens kontor hadde de pyntet med blant annet ballonger og CDer som hang fra taket. På gulvet så jeg en CD som tydeligvis hadde hengt fra taket, men falt ned. Den var prydet av sirlig håndskrift i svart tusj: "Captain Democracy and the Silent Majority". Rock!

Jeg delte taxi hjem med to jenter som bodde rett i nærheten her (og som var blant de som kom inn i Nova-studioet). Vi snakket om hvorvidt det er bra for jenter å ta med seg gutter hjem i tide og utide, og jeg proklamerte blant annet at "skjegg = sjel". Jeg fikk ikke helt med meg om sjåføren var på min side eller ikke, men jeg tror han - klokt nok - tok jentenes parti.

Vi skiltes med en klem og en herlig "vi sees nok ikke".

Og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld. Nå må jeg hente bil og utstyr på Chateau Neuf. Huff.

(Lyd: Elliott Smith, akustisk live fra Washington i 98. Herregud, for en bra mann. Om en drøy uke er det ett år siden han tok livet sitt. Det blir en trist dag.)

Hahaha, fattiglus

Gudbedre!

Skattelistene for 2003 er lagt ut, og jeg er hårreisende fattig:



Det skal sies at jeg fikk pengene mine fra Siviltjenesteadministrasjonen Dillingøy i fjor, men likevel.

Alle oppfordres for øvrig til å søke på venner og bekjente.

Band-oppdatering

Her er planen:

• Spille på Klubbscenen på Chateau Neuf i morgen lørdag med Jezebel og Don Juan Dracula. Det koster 70 kroner og begynner i ni-tiden.
  
• Være med på nattsending på Radio Nova etter konserten.
  
• Spille på Zoom på Mono på tirsdag. Det er gratis og begynner i ni-tiden.
  
• Markus skal filme hele greia og lage dokumentar.
  

Konserten på Rockin utgikk altså. Vi torte ikke spille så tett på Zoom. Dessuten er Rockin alt for metall for oss. Markus mener at "turnéen" vår trenger et navn, men egentlig er det vel dokumentaren som trenger navn. Forslag?

Professor Inge, Knusernes Hus II

Leif Inge er en artig fyr.

Leif Inge kommer fra et sted på vestlandet der de snakker helt uforståelig. Visstnok er det der Keiko dukket opp for en stund siden. Leif Inge mener det er "normativ fascisme" å kalle det han snakker for norsk. Leif Inge har tatt sin kinesiske kones etternavn, og heter derfor Leif Inge Xi (uttales som "ski"). Når Leif Inges skal være litt morsom kaller han seg "Leif Inge den ellevte". Noen ganger i USA blir han kalt professor Inge, uvisst av hvilken grunn.

Leif Inge er konseptell kunstner. Han har laget Munchs Solen som glassmaleri i frontruta på en Mini. Han har strukket Beethovens 9. symfoni til 24 timer, uten forandring i pitch. Lørdag om én og en halv uke kan du oppleve hele greia, i regi av Ultima-festivalen. Tenk deg det, 24 timer med pompøst lydøs, og en hyllest til fryden i s a k t e fart. Jeg har hørt bittelitt, og det er ganske sprøtt, men ganske stilig. Verket skal også gis ut på en DVD etter hvert.

Noe annet som kunne vært gøy å få meg seg på Ultima er Freq-out orchestra. En gjeng lydkunstnere har fått tildelt hvert sitt område i frekvensspekteret. En skal lage lyd fra 25-50 Hz, en fra 50 til 100, osv. Han som fikk 0-25 Hz kunne ikke lage noe særlig hørbar og/eller interessant lyd, så han lagde coveret.

Vi snakker om veldig mye rart når vi jobber på Knusernes. Dette har vi blant annet vært innom i dag:

• Oljeprisene (vi regnet ut halvliterprisen på brent spot: omtrent 50 øre)
  
• Tilfeldighet kontra vilkårlighet
  
• Definisjonen av kunst, definisjonen av musikk
  
• Lizzom
  
• Randi-Åsa og Petter-Ronny
  
• Sjefen leste VG-horoskopet
  
• Carews barn
  
• Nyanser av hvitmaling og monokromer
  
• Om man kan være snill og rock samtidig
  
• Min elendige svensk-uttale
  
• Charter-tur til Kilimanjaro
  
• Papp
  
• Min binære sykkel
  

Og så videre, und su weiter. Det er tidvis ganske absurd.

Og dessuten klarte jeg å hilse på feil Rumble In Rhodos-tvilling IGJEN i går. Nå kjenner jeg snart han jeg ikke kjenner like godt som han jeg kjenner.

Dette var i sammenheng med at Andreas og jeg var innom Zoom på Garage i går. Der spilte Fugentpecker, Macho Savant og Sheep, som var henholdsvis kjedelig, ganske ålreit og ræva.

Hype City for president!

Da jeg kom hjem fra jobb i dag lå det en finfin liten pakke med en finfin liten sjutommer fra Herman Düne i postkassa. Den er gitt ut av Frode og Hype City, i kun 300 eksemplarer. Visstnok er det også siste utgivelse på Hype City.



Den er veldig fin. Rktignok finnes The Loneliest Man i en litt annen versjon på David-Ivars soloplate Demented Abduction: Nova Scotia Runs For Gold, men denne versjonen er tøffere.

Frode for governor!

(Jeg tror det går an å bestille hos Frode gjennom grillmat@hotmail.com. Den koster 50 spenn.)

Knusernes Hus

Jeg er ødelagt.

Fra og med i dag og to uker framover er det jobbing på Kunstnernes Hus. Høstutstillingen er over, og ny utstilling åpner 14. oktober. Det er en fotoutstilling med Mette Tronvoll og Simen Johan.

Man skulle kanskje tro at jobbing i et kunstgalleri var finslige og rolige greier, men det er veldig, veldig feil. Riktignok begynte dagen ganske rolig med litt demontering av projeksjoner og andre elektroniske ting, men den evinnelige bæringen tok fort over. Bære kunst, bære stiger, bære en fuckings campingvogn, bære 60 stoler helt opp på loftet, bære materialer. Og så har vi revet en vegg, og en vegg til skal rives i morgen. Deretter er det bæring av alle de omtrent 90 bildene som skal henges i løpet av denne og neste uke. Dessuten har vi alltid dårlig tid, så vi løper opp og ned alle trappene hele tiden. Hvis man har glemt å ta med f.eks. en tang som man trenger til ett eller annet i en av overlyssalene, må man løpe helt ned i kjelleren for å hente den og helt opp igjen.

(Vi gleder oss til den nye heisen blir ferdig.)

Så jeg er helt fullstendig skutt, og klarer såvidt å trykke ned tastene på tastaturet. Ingen konsert på meg i kveld, nei.

Kan man kalle det en turné?

Nei, det er vel litt drøyt å kalle det en turné.

Men det kan i det minste se ut til at vi følger opp konserten på Klubbscenen lørdag 9. oktober med konsert på Rockin (muligens som oppvarming for Spiker, eller var det Speaker?) mandag 11. og Zoom på Mono tirsdag 12. Det blir forferdelig spennende å se hvordan stemmen min takler slikt kjør. Etter forrige øving var jeg hes i to dager, så jeg er ganske bekymra. Varme opp, Morten. Varme opp.

Mono-Runar spurte meg i går om vi hadde lyst til å spille på Zoom. De manglet visst et band. Det er alltid gøy å bli oppsøkt på sånt, i stedet for å måtte sende demo og mase og sånn. Ingenting er hugget i stein foreløpig, men vi finner vel ut av det i løpet av de nærmeste dagene.

Lightning Bolt var for øvrig veldig tøft, men svært absurd. Metall-folk, dreads-typer og utvalg av kunst-musikk-gjengen på samme sted, sammen med Mono-skranglerne. Andreas snakket med noen som hadde reist helt fra London for å se dem, siden de ikke tok turen innom England. Og en trommis midt på gulvet i grønn, merkelig maske med innsydd mikrofon, som atpåtil flyttet trommesettet midtveis i konserten.

Forbanna synd at det ikke var mer batteri på kameraet, for jeg sto en periode ypperlig til.

Hvis bare denne hodepinen gir seg, skal jeg prøve å rable ned en anmeldelse til Pstereo.

Skal vi oppsummere september, da?

Nei, det gidder jeg ikke. Jo, kanskje likevel: Helt OK, men en tanke hektisk.

I dag har jeg syklet til Blindern, satt sammen og levert en oppgave mellom 08.30 og 10.00. Fristen var 10.00, og jeg sendte mailen 09.57 (lokal tid). Det litt artige er at nå er klokka et par minutter over 10, jeg er drittrøtt og skal lissom ta helgen. Helgen skal tas etter en laaang og ineffektiv fredag ettermiddag, ikke etter en kort og hektisk fredagsmorgen. Og det er veldig lite fristende å sykle hjem igjen før det har blitt litt varmere i lufta. Jeg må prøve å skremme noen andre Blindern-rotter ut for en kaffe.

Erik (tidligere behørig og utfyllende omtalt i bloggen) er en tur i byen, og han har kjøpt super-laptop og kult lydkort, så jeg har hjulpet han med å sette den opp som hjemmestudio og lære han litt om Cubase. Det er skikkelig gøy.

Den eneste måten å lære sånt på, er å gjøre det, så vi spillte inn en av Eriks låter i stua hos meg på Eriks maskin i går. Den kommer ut på Urørt under det fantastiske navnet Tijuana Teleporting Services så fort alt er godkjent. Der dukker det forhåpentligvis opp mer Erik-materiale utover høsten. Han påstår at materialet renner ut av han etter at det ble slutt med kjæresten. Så det er ikke en myte.

Var det noe mer?

Ja. Lightning Bolt på Mono i kveld. De spiller ikke på scenen. De spiller uten PA og mikrofoner. De bråker noe grønnforjævlig. Andreas kjøpte en plate forleden og beskrev det slik pr. SMS:

"Cliff Burton har kommet tilbake fra Helvete og startet band, uten Metallica, men med den onde, avdøde bestefaren til Deerhoof og Hella"

Rock!