For å ta det viktigste først, så ikke noe koker bort i kål:
Vi spilte konsert i ølteltet på Blindern i går, og det var veldig veldig moro. Den beste konserten vi har gjort, tror jeg ganske sikkert.
Men så:
Studentfestivalen er det mest surrete arrangementet jeg har vært borti. Kaos fra ende til annen. La meg begynne fra begynnelsen.
Vi kom altså på førsteplass i
Demoboks-konkurransen arrangert av
Universitas,
Radio Nova og Studio 04. Premien var å spille i ølteltet under studentfestivalen (Studio 04), og det fikk vi forsåvidt bekreftet ganske fort. Men den dagen vi og de andre vinnerne tok bilder til festivalavisa var det ingen som visste noe om hvor og når de skulle spille.
En dag i begynnelsen av august får jeg telefon fra en Britt som lurer på om det kunne passe å spille i teaterteltet 12. august. Jeg svarer at det passer særdeles dårlig. For det første fordi både jeg og Erlend skulle spille konsert med
The Storyteller Club den dagen, og for det andre fordi det var midt i
Øyafestivalen. Hun sa at da måtte hun se litt på programmet og ringe meg senere.
Senere på kvelden (dette var for øvrig samme dagen jeg ble forært
Monarken), sånn i elleve-tolv-tiden, får jeg en melding fra Britt som lurer på om vi har lyst til å spille før Elvin Friendly fredag 20. august. Det passer i grunnen glimrende, og det svarer jeg. Det er svaret jeg får tilbake da som gir meg bange anelser. Hun skriver at det er kjempebra, for "programmet går i trykken i morgen". Hæ? Hva slags tullinger er det som avtaler med band
per SMS dagen før programmet går i trykken?
Det lakker og lir mot konsertdatoen, og vi har ikke fått noe mer info om konserten. For de som ikke har vært med på sånt før, er vital informasjon i forbindelse med konsert ting som backline (det vil si, om vi må ha med oss trommer og forsterkere og sånn selv, eller om arrangøren skaffer det), settlengde (hvor lenge vi kan spille), når vi skal møte opp, om vi får betaling, om vi får øl, om vi får mat, denslags. Mandag i denne uka får jeg en beskjed på svareren fra Britt (jeg var vel på forelesning eller noe) som lurer på om jeg kunne sende henne en mail-adresse som hun kunne sende info til.
For det første hadde hun allerede fått en mail-adresse, når vi sendte inn demoen. For det andre er det ikke spesielt vanskelig å rote fram adressen min når man vet at det er The Brute Choir jeg spiller i. Hørt om internett? Urørt? Men nuvel. Jeg sender henne en mail.
Tystnad.
Når det blir torsdag (altså dagen før konserten) ringer jeg henne og lurer på hva som skjer. Hun er veldig unnskyldende og sier med en gang at hun skal sende meg info. Men Britt, hva med å gi meg litt info over telefon, der og da? Ikke så mye, bare det viktigste, som du sikkert klarer å rote fram fra hodet ditt. Backline-spørsmålet, f.eks. Det var visst ikke mulig.
Senere på kvelden ringer hun meg og ga meg litt info om ting og tang, og lurer i tillegg på om vi kan skaffe noe backline, selv om jeg allerede hadde skrevet i mailen at vi ikke kunne det. I tillegg spør hun: "Sendte jeg deg kontrakten?" Nei, jeg har ikke fått noenting, svarer jeg. "Åh, det skulle jeg jo ha gjort for lenge siden." Ja, det skulle du. Sent, sent på torsdagskvelden tikker det inn en mail med en halv-ubrukelig kontrakt. Den hadde vært fin å ha hvis vi hadde fått den en uke eller to før konserten, men når vi allerede har avtalt tidspunkter er det bare tull.
Men i hvert fall står det i kontrakten at vi skal komme til lydsjekk i ett-halv to-tiden. Festivalteltet skal åpne to, så tanken er å være ferdig til da. Elvin Friendly skal nemlig ha lydsjekk før oss, ettersom de skal spille etter oss. Vi møter pliktskyldigst opp, selv om vi vet at lydsjekk er den tingen i verden som
alltid tar lenger tid enn planlagt. Når vi kommer driver Elvin Friendly og setter opp trommesettet. Herregud. Det viser seg at noen hadde stukket av med alle mikrofonene kvelden i forveien.
Elvin Friendly og lydmannen bruker jævlig lang tid på lydsjekken. Klokka blir to, tre og halv fire, og på ett tidspunkt får tangentmannen i Elvin Friendly (som senere viser seg å være en drittsekk) nok, har et aldri så lite utbrudd og løper ut.
Endelig er det vår tur, og vi får selvfølgelig beskjed om at vi må gjøre lydsjekken veldig fort unna. Tragedien er selvfølgelig at forsterkeren min bryter sammen 20 sekunder ut i første låt vi prøver. Det er jo ikke festivalen sin feil, men jeg ringer Knud og får han til å komme med sin, som også er litt ustabil, men det er det beste jeg klarer på så kort varsel. Vi avtaler med lydmannen og barsjefen om å gjøre en kort sjekk en halvtime senere. En time senere er forsterkeren på plass for lengst, og den fungerer, men lydmannen er ikke noe sted. Så lydsjekken må til slutt gjøres med ganske mange intetanende gjester i teltet. Og det er alltid litt kjipt.
(Edit: Til Britts forsvar bør det nevnes at hun et sted her midt i ventingen spanderte øl på oss. Men er vi virkelig så lettkjøpte? Jeg er, og muligens Andreas også, men Erlend var fortsatt irritert.)
Når vi noen timer kommer for å spille er trommestolen borte. Barsjefen snakker med Britt pr. telefon og hun sier visstnok at hun hadde avtalt at vi skulle skaffe trommestol. Hæ? For noe tull. Det ender med at Andreas må sitte på trommeflighter. Det funker forsåvidt det.
Men på grunn av dette er vi ti minutter forsinket når vi starter. Så når vi skal til å begynne på siste låt kommer barsjefen sier at vi må slutte. Ikke faen, sier både jeg og publikum. Det er her tangentmannen viser seg som en dust og presterer å vise oss fingeren fordi vi er forsinket.
Nå, men konserten gikk bra til slutt, til tross for at det er veldig vrient å skulle være et rockeband midt oppi alt dette surret.
Skulle ikke jeg slutte og skrive lange innlegg?
