Kapitulasjon

Nei, jeg fikser visst ikke dette lenger. Denne bloggen kommer nok til å ligge temmelig brakk framover. Jeg har mista lysten, og med litt flaks har jeg om ikke lenge heller ikke tid.

Pis ut.

Liars' Cup

Nå skal vi lese om Liars, og finne ut hvilken omtale som er best. Jeg har skrevet en av dem, så dette er selvfølgelig veldig lite demokratisk sånn sett.

Dagbladet
Hissig
Pstereo

Pitchfork
Pop Matters
Stylus

(Hint: Det finnes bare ett riktig svar, selv om noen av dem er en gode utfordrere.)

My space on MySpace

Jeg har krøpet til korset og registrert ting på MySpace (ja, litt fordi Lydverket sier at det er viktig, hehe). Egentlig synes jeg MySpace er noe drit. For det første er hele greia ganske fjortisaktig (se så mange venner jeg har!), men på den annen side, det er jo blogging også.

Men først og fremst er jeg litt sinna på MySpace fordi brukervennligheten er så kronglete, fordi layouten er så stygg, og fordi det popper opp reklamer hele tiden. Dessuten er det jævlig irriterende at musikken begynner automatisk overalt. Når det er sagt, er det jo tanken ganske fin, i hvert fall på musikkbiten. Her er usigna soveromsartister sidestilt med indie-storheter som Built To Spill og Calexico. Og selv om de i praksis blir behandlet en del forskjellig, er det bare å få seg noen "venner" og håpe at musikken er god nok.

Det er også ganske sprøtt at jeg for et par timer siden sendte en melding til Iron & Wine der innholdet var "Skal vi være venner?".

Så, ja hva skal man si, befriend me:
The Captain & Me
The Brute Choir

Det kommer nok både en Captain Democracy-side og en Movemountains-side, jeg må bare akkumulere nok energi til å gå løs på det igjen.

Andrew Bird school of poetry

Han har et grep med ordene, den mannen. I "Fake Palindromes" er det leken og merkelige ordsammenstillinger som antyder en litt skummel og mystisk historie.

My dewy-eyed Disney-bride what has tried
swapping your blood with formaldehyde?
Monsters?
Whiskey-plied voices cried fratricide!
Jesus don't you know that you coulda died, shoulda died?

I "Masterfade" er det tall og teknologi som får æren av å bære og kamuflere meningene:

With GPS you know it's all just a matter of degrees
Your happiness won't find you underneath that canopy of trees
If the green grass is 6, the soybeans are 7,
the junebugs are 8 the weeds and thistles are 11
And if the 1s just hold their place the 0s a smiley face
when they come floating down from the heavens

I "Opposite day" skriver han ganske lenge om mer eller mindre ingenting, og får det likevel til å virke interessant:

But if you think there's something else
Well you're right, there is
There's something else
But if you think I'm gonna tell you, think again
Why should I even think of telling you what there is?
Yeah, 'cause silence is knowledge
And knowledge is power
I'm under explicit orders to dare not speak its name

Han er også flink med lettere absurde digresjoner, som i "MX Missiles":

I didn't know what you were made of
Color of your blood what you're afraid of
Are you made of calcium or are you carbon based
'Cause if you're made of calcium I'll have to take a taste
Calcium is deadly, but tender to the tooth,
but it's one sure-fire way to know if you're mx-missile proof,
or if you're just aloof

Igjen anbefaler jeg denne plata, "Andrew Bird And The Mysterious Production Of Eggs". Alt er fint med den, fra coveret til stemmen hans til sangene og arrangementene, og altså tekstene. Sjekk ut mer på hjemmesiden, det går til og med an å laste ned en og annen mp3 der.

Eller som han sier selv, i "Tables And Chairs":

And that's not all
Woah!
There will be snacks, there will
There will be snacks!

Konsert på Volapük

For de som lurer, så er volapük et konstruert verdensspråk, omtrent som esperanto, bare enda mindre vellykket.

Det er også et seiglivet kulturhus på Frogner, som i mange år holdt til i et gammelt, falleferdig hus i Krusesgate, helt til de ble kasta ut av eierne eller byantikvaren eller hvem det nå var for noen år siden. Men siden de som nevnt er seiglivede, fant de seg et nytt sted, rett rundt hjørnet, i Løvenskioldsgate.

Og der, i forbindelse med en kulturfestival med diktopplesning og jeg vet ikke hva, skal The Captain & Me spille i kveld. Les mer her. Det blir balkancountry og begersvinging for alle penga, i hvert de av dem som er igjen etter at du har betalt 65 kroner i inngang.

Men det er ikke så lett å finne, muligens, så jeg stjal et kart:

Volapük er den røde nåla. Øverst til venstre ser du Frognerparken, nederst til høyre Slottsparken (strengt tatt heter vel den delen der Dronningparken, om jeg husker riktig).

Salget av Brute Choir-plater går i bedagelig tempo, men egentlig ganske bra, i hvert fall med tanke på den hittil manglende promoteringen og konsertvirksomheten. Den kan nå kjøpes fra følgende steder, i tillegg til shop@movemountains.no:

• Tiger
  
• Torpedo
  
• Platekompaniet Byporten
  
• Music Box Sjølyst
  
• Music Box i Trondheim
  
• Apollon i Bergen
  

The Brute Choir kommer også en tur til Bergen og Kvarteret i slutten av måneden. Lørdag 29., for å være mer nøyaktig. Dessuten ser det ut til at The Captain & Me dukker opp en gang eller to på Mono i løpet av våren.

Trondheim og tre årstider på like mange dager

Det er vel på høy tid med en slags sammenfatning av Trondheimsturen.

Allerede før vi var kommet til Elverum begynte Even å mase om "den store sparken" på Tynset. Vi hadde ikke tid til å titte på den på vei opp, men på vei hjem igjen tittet vi innom. For å gjøre kort prosess med historien:


Etter at lydsjekken var gjort unna ble vi intervjuet av Urørt. De lagde en sak om hvordan det var å holde på med flere prosjekter samtidig, og da var jo vi de riktige å snakke med. Vi la ut om det ene og det andre, tegnet et band-familietre som lignet mest på en busk og det ene med det andre. Saken ble redigert ned til en konsis greie som endte opp med å handle mest med meg. Den var på radioen på tirsdag, og kan høres på NRKs nettradio-sak.

Før oss, på en annen scene, spilte The Samuel Jackson 5. Jeg var ikke i veldig rockehumør i utgangspunktet, men de klarte lure meg over til den mørke siden i løpet av settet. Tre gitarister som riffa rompa av seg i alskens rare taktarter og inndelinger. Det var tidvis veldig tøft. Tenk Explosions In The Sky og ...Trail Of Dead i ett, på en måte. Jeg tok meg selv riktignok i å tenke at det hadde vært kulere med vokal på mer enn én låt, og da jeg pratet med han ene fra bandet etterpå viste det seg at de var ganske enige i det. (Jeg synes også de kunne droppa det irriterende el-pianoet på begynnelsen og slutten av låtene, men det er jo en bagatell.)

Samfundet var et veldig ålreit sted å spille. Alt var i orden med utstyr, backstage-øl, hotell og mat, lyden var så vidt jeg vet ganske god, og folka som arrangerte var hyggelige og veldig behjelpelige. Chateau Neuf - Samfundet: 0-5. Vi led litt under av at vi var et helt ukjent band som spilte klokka halv ett på en lørdag, samtidig som et annet band spilte på en litt større scene ved siden av. Så det var ikke kjempefullt, men det var likevel gøy å spille. Jeg fikk publikum til å synge med på et par låter, og burde selvfølgelig hatt mer publikumskoring utover i settet.

Asle anmeldte konsterten, og det summerer vel det meste opp. Selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor han ikke likte All The Things She Said, den var da gjort med ærbødighet, musikalsk kløkt og respekt? Og jeg skal ikke ha på meg at jeg ikke er "ekte pophore". Jeg liker sangene, jeg bare har litt problemer med produksjonen noen ganger.

Fotografen Asle hadde med seg (www.fotonils.com) tok noen veldig gode bilder. Jeg fikk lov til å legge dem ut på sidene mot at han ble skikkelig kreditert og linket til, og det skulle jo bare mangle. De beste av bildene ligger allerede hos Asle, men jeg har noen flere.

Etter en litt slitsom søndag formiddag (jævla sommertid) i Trondheim med strålende sol var det trist å kjøre inn til Oslo og se at vinteren var tilbake. Så ble det pissregn og generell høststemning noen dager senere, og i dag er sola framme og leker vår. Jeg prøver å holde meg mest mulig inne fram til snøen er borte, men det er ikke så enkelt.

Det er for eksempel en del Brute Choir-plater som skal sendes til her og der, pluss at jeg jobber med å få dem ut i butikker. Foreløpig er det mulig å kjøpe plata på følgende steder:

• Torpedo kunstbokhandel i Hausmannsgate
  
• Music Box på Sjølyst
  
• Music Box i Trondheim
  
• Apollon i Bergen (i hvert fall innen et par dager)
  

Jeg venter på svar fra Tiger om hvor mange de vil ta inn, og så skal jeg ned og levere noen plater til Platekompaniet Byporten etterpå. Fortsatt er det best for bandets økonomi om man bestiller fra meg (hint hint).

Var det noe mer da? Ja, det var det sikkert. For eksempel var Frøydis og jeg på en ganske fin, hemmelig Calexico-showcase på tirsdag, en Brute Choir-konsert på Mono ser absolutt ut til å være innen rekkevidde, og Man Man har trolig gitt ut et av årets beste album. Men det tar vi en annen gang.

Dæven spøtte!

Svarte svinesteik, tror du ikke Captain Democracy & The Silent Majority låt knallbra allerede på første øving? Ukulele, pedal steel og trommer er en fantastisk kombinasjon. Nå gleder jeg meg veldig til lørdag.

Og det ser også ut til at Brute Choir-EPen blir å få kjøpt på Tiger og Torpedo i Oslo, og muligens Apollon i Bergen om ikke så lenge. Men jeg ser jo helst at dere kjøper direkte av plateselskapet, sånn at det er sjanser for å gå i 0.

Og ja, jeg har laget en liten plakat til konserten på lørdag:

It was always change of plans

The Brute Choir er forbannet, det er i hvert fall helt sikkert. Er det ikke det ene, så er det det andre som er galt. Denne gangen viser det seg at bassist Joakim må operere armen på tirsdag - og utsettelse er ikke aktuelt. Dermed kan vi ikke spille på Samfundet i Trondheim på lørdag. Dritt og dritt og dritt.

Kriseplaner har imidlertid blitt iverksatt, så det blir i stedet konsert med Captain Democracy & The Silent Majority for første gang på nesten to år. The Silent Majority skal denne gangen etter all sannsynlighet bestå av Even på trommer og Frode på pedal steel og banjo. (Forrige gang var det vel Knud på mandolin og gitar og Mathias på trekkspill.)

Aldri så ille at det ikke er godt for noe, så klart, men det er noe veldig til uflaks vi har i Brute Choir.

Dagens mail

Jeg vil gjerne bestille

ett stykk Brute Choir EP

og

ett stykk The White Tiger Prepade EP


til min mor. Hun heter Ingrid Skaanes Sorensen og bor i


******veien 6B
**** Oslo


Med veldig hilsen


Erik Sorensen

Tusen takk, Erik. Slikt varmer.

For i dag mottok jeg også en annen kandidat til dagens mail. Den kom fra Lydmuren og lød omtrent: "Platene er kommet." Med "platene" menes 500 stk Brute Choir-EPer. Med "kommet" menes at de ligger og venter på meg på kontoret til Lydmuren.

Da gjør det ikke så mye at jeg sitter i en gudsforlatt leir på Toten.

500 helt like CDer. Med proft trykk og alt. Og musikk spilt og komponert av blant annet meg. Og cover designet av Andreas og etterarbeidet av meg. Sprøtt og gøy.

Harru lyst på?

Send mail til shop@movemountains.no med adresse og sånt. Plata koster 80 kroner pluss porto.

Det suger fortsatt

Joda, det suger fortsatt. For det første er det kjedelig og slitsomt. I dag har vi lekt brannmenn, og sprutende vann i 10 minus er i tillegg kaldt. Dessuten blir jeg sinna av å gå i uniform.

Men jeg har i det minste bestemt meg for at jeg ikke skal kapitulere, jeg skal ikke la meg passifisere av at jeg står opp klokka 7, er ute og løfter hele dagen, og dermed blir temmelig sliten på ettermiddagen. Jeg skal få like mye gjort som ellers, i hvert fall inntil det som begrenses av at jeg befinner meg på (jævla) Toten.

I dag (og delvis på bussen på vei opp i går) skrev jeg om den nye "plata" til Hem. Jeg skal prøve å skrive litt mer også.

Jeg har lånt med meg en laptop, og driver litt i det små med å mikse strykerne til Somewhere In This Town, som Mathias sendte fra Boston for et par uker siden. Fire strykere og 12 mikrofoner, det er en del å holde orden på, men det ser ut til å bli bra. Veldig bra.

Og dessuten skal jeg få fart på utviklingen av Movemountains-webshopen igjen. Ikke minst er det nyttig med tanke på det jobbintervjuet jeg skal på på onsdag (permisjon!). Jeg ble også innkalt til et intervju på fredag, men jeg prøver å utsette det til mandag, så det ikke blir så mye bussing på kort tid, samtidig som jeg får langhelg (permisjon!).

Men det er nok sant som de sier: Lediggang er roten til alt åndsliv. Så vi får se hvordan det går med denne sta passivitetsnektingen min når tiden kommer til noe virkelig kreativt. Det hadde vært greit å knekke ut noen låter mens jeg er her, selv om jeg ikke har med gitar. Om man har grunnidéene klare på forhånd er det faktisk bemerkelsesverdig hvor mye musikk man kan skru sammen i hodet.

Piss out from Toten.

Dette suger

Ærlig talt. Tre uker i en sliten leir midt på et forblåst Toten, iført en latterlig pottitsekk-uniform? Man må ha bil for å komme seg til butikk eller noe som helst som minner om sivilisasjon. Det er absolutt ingenting å finne på etter 15.30, bortsett fra å vente på neste måltid og kjøpe dritdyr øl i "kiosken".

OK, en del av de tingene vi lærer - som førstehjelp og brannslukking - er sikkert litt nyttig, og det er en del hyggelige folk her, men i dag brukte vi for eksempel omtrent en time på å sette opp et telt, og pakke det sammen igjen. Det føltes utrolig nyttig.

Dessuten klarer jeg ikke helt å vende meg til å stå opp klokka 7 hver morgen. I hvert fall ikke så langt. Vi har vært her i to dager. Det føles som to uker. Jeg vil hjem.

På den mer positive siden ser det ut til at trykksakene til Brute Choir-EPen er i orden, og det nå bare er tiden det tar å trykke som gjenstår. Dessuten skal jeg på jobbintervju på onsdag. Det betyr også permisjon herfra.

Konsert i morgen!

I morgen spiller The Brute Choir sammen med Wishful Sinful (der Fredrik og Even utgjør rytmeseksjonen) på Skuret (Christian Kroghs gate). Det begynner omtrent klokka 9, koster 50 kroner, og blir uomtvistelig en fin kveld.

Dessuten må vi nesten kalle det en dra-bort-fest for meg, for mandag morgen skal jeg, i følge diverse lover og regler, innfinne meg i en merkelig leir kalt Starum i et hølø på Toten. Jeg skal i tre ukers opplæring i Sivilforsvaret. Blæ. Heldigvis ser det ut til å ordne seg med fri dersom jeg blir innkalt til 2.-gangsintervju hos Zetta.

Jeg var visst ikke så flink med formateringen av filene til trykk av Brute Choir-coveret som jeg trodde. Alle filene må sendes på nytt, jeg tror jeg er i det minste ett skritt nærmere nå. Vanskelige greier, det der. Coveret ser i hvert fall sånn ut:



Og da er greia at omtrent halvparten av dette skal være foran og den andre halvparten bak, slik at når man åpner CD-coveret, så ser man hele tegningen. Alt er på høykant, lissom. Jeg tror det blir stilig.

Ting som skjer

Ja, hei hei, venner.

Siden sist har jeg altså blitt 26 år gammel. Selve bursdagen forløp temmelig rolig, med en god middag med Frøydis og en påfølgende bursdagsøl på Parkteatret. Og jeg fant vel i grunnen ut at å bli 26 år gammel er nå i hvert fall bedre enn å ikke bli det.

På torsdag var jeg hos Strype Audio og fikk mastret Brute Choir-EPen. Fridtjof gjorde en strålende jobb, så vidt jeg kan høre. At han i tillegg likte musikken godt er både et godt tegn for oss, og slikt er alltid en slags sikkerhet på at han gjorde den han kunne med låtene. Men mastering, det er magi.

I helgen har jeg dermed sittet og klargjort coverdesignen til plata. Det er Andreas som har designet, men jeg tok på meg oppgaven å få ting i riktig format, fargekoding, størrelse og oppløsning. Det ble utrolig kronglete noen steder. Men jeg har til og med fått på strekkode nå, så nå skal jeg få levert det til trykk. Det blir gøy. Og dyrt.

På søndag var det bursdagsmiddag med mamma, pappa, Mona og Frøydis. God mat og hyggelige greier. På mandag var jeg på jobbintervju for en jobb jeg faktisk fikk veldig lyst på. I dag er det altså papirarbeid og igangsettelse av CD-trykk som står på programmet.

Vi merker heldigvis litt etterdønninger fra By:larm. I går ringte en jente fra Kverteret i Bergen meg, og lurte på om vi ville spille der en gang i april. Dessverre var Roger og Trym på tur til Trondheim med det andre bandet de spiller i - Plywood - akkurat da, men vi prøver å fikse en annen dato.

Det er nok å ta seg til. Husk for all del å komme på Skuret på lørdag. The Brute Choir spiller sammen med Wishful Sinful og det koster 50 kroner.

By:larm

Alt det praktiske rundt reisen opp gikk overraskende bra, selv om jeg var en tanke nervøs over å være reiseleder for 8 mann med varierende grad av surrehuehet. Spesielt Trym var jeg nervøs for, siden han var tvunget til å ta et senere fly. Kom han til å glemme flyet, hadde han beregnet tiden riktig, og kom han til å huske mandolinen?

Men vi kom oss opp til Tromsø, alle instrumentene, inkludert kontrabassen, overlevde flyturen, og etter en del om og men fant vi fram til både stedet vi skulle spille på torsdagen (Driv) og stedet vi skulle bo. Merkelig nok fant vi det også i den rekkefølgen, vi ble litt skeptiske da ingen som jobbet på SAS-hotellen en gang hadde hørt om Skansen, som var navnet på hotellet vårt. Riktignok ble jeg mer enn en tanke skeptisk da jeg så størrelsen på scenen vi skulle spille på. Den var omtrent halvparten så stor som scenen på Mono, maks. Og der skulle 8 mann spille, inkludert kontrabass og pedal steel?

Vi var alle mann innkvartert i en egen leilighet med kjøkken, stue og boblebad. Ikke akkurat luksuriøst, men veldig digg å ha en egen leilighet.

Etter soundcheck (Trym rakk det akkurat!) på Driv ble jeg enda mer skeptisk, for det låt mildt sagt dritt på scenen, spesielt for Roger bak trommene og Alex som ikke hørte noen ting av bassen. Men da vi gikk på scenen noen timer senere hadde plutselig alt blitt mye bedre. Det var sabla trangt, jeg måtte for eksempel snu meg rundt for å kunne trekke trekkspillet helt ut, for Even sto i veien. Men jeg tror akkurat det bidro til det visuelle uttrykket.

Og konserten var jævlig moro. Jævlig moro. I løpet av låt nummer to begynte det også å fylle seg opp bra med folket, og innen vi var halvveis i konserten var det bare smil og glade fjes å se hele veien. 20 sekunder etter konserten ble vi booka til Slottsfjell, og vi hadde i hvert fall fått noen trofaste fans i rockabilly-bandet Smalltown Ramblers, som spilte etter oss på samme scene.

I løpet av kvelden kom jeg meg aldri bort fra Driv, men der var det til gjengjeld nok av band å se, selv om jeg ikke helt falt for noen av delene. Grand Island fikk jeg bare med meg siste halvpart av, siden de begynte på naboscenen i det vi slutta. De burde ha roet det hele litt ned, for i alt rocke-grunge-bråket forsvant mye av det som kan gjøre bandet tøft. Jeg hørte for eksempel ikke noe av banjoen, og det var ikke mulig å skjelne ett eneste ord av hva vokalisten sang. Så var det Smalltown Ramblers, og det var jo litt tøft, men jeg må nok si at jeg aldri helt har skjønt meg på rockabilly. Hvor er moroa i å lage musikk som er så oppskriftsmessig streng?

Etter hvert fikk jeg med meg Ping, som var enten for mye sirkus eller ikke sirkus nok. Jeg tipper at de er veldig glade i Frank Zappa og allslags Patton-prosjekter, men dette ble liksom verken fugl eller fisk. Men tusen takk for lånet av cymbalen, Alexander! Trommisen vår hadde følt seg veldig naken uten.

Jeg vet også at jeg fikk med meg Youth Pictures Of Florence Henderson, og de var egentlig ganske skuffende. Når man spiller låter som bygger og bygger i 8 minutter, men aldri kommer til noen konklusjon, aldri når det klimakset låta egentlig lover, blir det hele temmelig utilfredsstillende. Kjøp fuzz-pedaler, gutter.

Jeg så noe mer også, men det har tydeligvis satt små, få og veldig grunne spor.

Det ble selvfølgelig et slags nachspiel i leiligheten, og når man sitter i en stue med 8 musikalsk habile (men fulle) gutter sammen med en hel haug med instrumenter går det som det må gå: klage fra naboene.

På fredagen var vi avspist med en litt kjip spilletid: klokka 15. Men vi klarte igjen å mer eller mindre fylle VG-teltet, og det var antydning til dansing og slikt. Det er mulig hukommelsen rosemaler litt, men jeg synes i hvert fall det gikk veldig bra. mot slutten av konserten var Tobias (han som driver Spasibar og spiller trommer i Terroristene) så entusiastisk at han kasta hatten på scenen. Etterpå: "DERE SKAL SPILLE HOS MEG! SEINT! PÅ EN LØRDAG!" Så klart. Etter konserten snakket jeg også med to karer som jobbet på et studentsted i Alta, som absolutt ville ha oss oppover. Jeg sa at det er jo interessant, men det er fryktelig langt. Da lanserte han idéen om å organisere en Nord-Norge-turné. Herlig absurd, og en morsom idé. Men jeg tror det ikke før jeg får se det.

Utover kvelden fikk jeg bekreftet at Norge er dårlig på rock. The School var dritkjedelig, og skulle i tillegg hatt bank for å få en fin, gammel Fender Jazzbass til å låte så dårlig. Brut Boogaloo, huff. Trommisen er flink, men det eneste som gjør det bra er at jeg får lyst til å høre på Zeppelin. Jeg begynte etterhvert å lure på om jeg egentlig liker rock. Men etter The School kom Sirka Ragnar på, og de spilte en slags Anticon-variant av roteromsrock, og da husket jeg at jeg liker rock som ikke egentlig er rock.

Jeg snublet også innom Animal Town, som spilte på et sted som heter Kaos, men som Alex insisterte på å kalle "gamle Rosekjelleren". Tanta til Alex drev en gang en skobutikk som lå rett over gata for Rosekjelleren. Animal Town fikk det liksom ikke helt til. Det var dårlig lyd, utstyrsproblemer og alt for lite publikum. Mange av låtene til Frode er fine, og jeg har sansen for at han tur å avslutte låtene på innpust. Men det var kanskje litt mye med tre el-gitarister i et sånt band?

Utover natta fant vi også fram til det desidert styggeste ordet i norsk språk, men det er for stygt til å skrives.

Og på lørdag dro halve bandet, mens vi andre fortsatt lå og sov/halvsov. I det Trym gikk ut sa han: "Hvis dere finner noe jeg har glemt, så ta det med." "Jojo," sier jeg. To minutter senere hører jeg noen som banker på døra. Jeg åpner og dre står Trym: "Faen, jeg glemte baggen." Noen timer senere ringer han Even: "Faen, jeg glemte nøkla til leiligheten."

På lørdag fikk jeg med meg Ida Maria, fin indiepop/rock som på ingen måte finner opp noe krutt, men som likevel gjør det meste riktig. Og Blind Archery Club for andre gang. De har noe på gang tror jeg. Det kan bli litt mye Håkan Hellström over det noen ganger, og andre ganger faller de litt ned i Coldplay-sumpen, men stort sett lager de god, dansbar gladpop med Beach Boys-vibber. Videre et utrolig kjipt svensk band om het Radio Luxembourg. Vi fant ut at Django Novo ikke var noen hyggelige fyrer, i hvert fall ikke vokalisten, og ikke lagde de noe spennende musikk heller.

[Edit et par dager senere: Vi har kommet fram til at om Alex følte seg litt skarpt behandlet av Django Novo, så beror det på en misforståelse.]

Animal Alpha vant By:larm-stipendet, og det er egentlig mest pinlig for både dem og juryen. For de har tydeligvis ikke solgt over 10000 plater (som var et kriterium), og juryen har tydeligvis ikke skjønt hva det vil si å være uetablert i Norge. Misforstå ikke, jeg er ikke bitter for at ikke vi vant (vi var vel for uetablerte uansett, hehe), men de kunne vel gitt prisen til noen som faktisk er bra og som har mer bruk for det?

Og alle var enige om at det var en fin tur. (Eventuelt: nå gidder jeg ikke skrive mer.)